Nei, Maren, regn ikke med meg. Du har giftet deg, nå må du holde deg til mannen din, ikke til meg. Jeg trenger ikke fremmede folk i huset mitt, sa Grethe bestemt.
Maren svelget hardt og knuget telefonen. En klump vokste i halsen. Hun hadde ikke regnet med et så avvisende svar.
Mamma… Han er ikke fremmed. Det er mannen min, din svigersønn. Vi ber deg ikke om å kjøpe en leilighet for oss, vi vil bare bo hos deg en stund mens vi sparer til nedbetalingen.
En kort, ergerlig latter lød i andre enden.
Jeg vet hvordan slike ting går. Lar jeg dere flytte inn, blir det vanskelig å få dere ut igjen. Først skal det spares til nedbetalingen, så til renovering, og så kommer det noe nytt. Og jeg får ingen fred. Nei, Maren, ikke ta det ille opp, men din far og jeg ordnet alt selv uten å be om hjelp. Dere får klare dere på egen hånd.
Mamma, hva mener du med «på egen hånd»? insisterte Maren. Du vet jo at vi begge jobber og sparer på alt. Nesten alle pengene går til leie. Med prisøkningene nå vil det ta oss tolv år å spare til en kasse fra et kjøleskap.
Hvem har det enkelt nå til dags? Stemmen til Grethe ble irritert. Din far og jeg bodde ikke en dag hos foreldrene våre. Vi ordnet alt selv og klagde ikke til noen.
Selv, selv… Mamma, ikke kom og fortell meg det. Jeg husker alt! Jeg husker hvordan bestemor hjalp dere.
Ikke sammenlign, det var noe helt annet. Bestemor hjalp fordi hun ville og kunne. Vi ba henne ikke om noe. Denne leiligheten fikk jeg med hardt arbeid, takket være din far…
Jeg ba deg ikke om å føde meg til ingenting, brast det ut av Maren før hun la på.
Inni henne kokte det av sinne. Kanskje moren hadde rett til å si nei, men måten hun gjorde det på… Som om hun hadde bygget et helt imperium, mens Maren, den lille snylteren, prøvde å komme seg til himmels på ryggen av andre. Men sannheten var en helt annen.
…Da Grethe oppdaget at hun var gravid, var hun ikke engang gift. Anders, Marens far, var lettsindig, ikke klar for ansvar, og moren hans hadde for lengst skilt seg og var i evig jak
