«Skal jeg ikke ha noe å si i dette? Da får du ikke en eneste krone fra meg!» Mormoren min frøs da jeg slo hånden min hardt ned på bordet.
Synnøve satt på kanten av sofaen som om den var en stram line. Under henne lå det dyre stoffet hun hadde kjøpt til seg selv stoffet Gerd hadde kalt «butikkens slibrighet» i tre måneder. Einar, derimot, løy i en godstol med ett ben over det andre og knuste solsikkefrø selv om han langt hadde passert alderen da det var akseptabelt. Trettiåtte år gammel, far til to, og fortsatt knuste han frø som en niendeklassing på skolegården.
«Vel, Synnøve,» sa Gerd med en lurende tone mens hun brått satte en gryte med fiskesuppe på bordet, «Einar og jeg har snakket om det, og vi har bestemt oss: la oss selge den lille bilen din. Du jobber jo i nærheten, men Marit må komme seg til klinikken. Hun kan jo ikke ta minibussen med en gravid mage, vel?»
«Snakket om det,» mumlet Synnøve sarkastisk for seg selv. Så er jeg bare hagens hund festet i bånd og ført dit de vil.
«Spurte du meg?» svarte hun jevnt, stemmen kald som is, og låste blikket med svigermoren.
«Hva er det å spørre om?» sukket den eldre damen mens hun skjeet opp litt suppe. «I vår familie hjelper alle når noen sliter. Det er normalt. Jeg har oppdratt sønnen min med det prinsippet. Men du du tenker bare på deg selv»
Uten å se fra mobilen mumlet Einar: «Synnøve, du vet Marit er gravid, det er vanskelig for henne nå Det varer ikke evig. Når hun er på farta igjen, gir vi den tilbake.»
«Gi den tilbake?» Synnøve smilte plutselig. «Skal du skrive det på papir? Eller blir det som det kjøkkenlånet fremdeles i din mors hender etter fem år med «lang tids oppbevaring»?»
«Hva slags person er du?» hevet Gerd stemmen. «Jeg er ikke fienden din! Jeg er moren din! Du burde tilby hjelp, ikke sitte her som en surprinsesse! Alt er feil for deg, alt er urettferdig!»
Synnøve reiste seg. Ingen skrik, ingen drama. Bare ferdig. Hun hadde lenge latt seg late som om hun ikke merket hvor «kjærlig» familien klippet henne vinger. Uten et ord gikk hun inn på soverommet. Da brøt koret løs:
«Er hun sint?» hvisket svigermoren høyt, som om Synnøve var døv.
«Synnøve, seriøst?» ropte Einar. «Vær ikke så hard. Mor mente vel ikke det slik»
«Jeg talte som en mor!» erklærte Gerd. «Hvis hun ikke forstår det, er hun ikke en av oss. Hun passer ikke inn i denne familien.»
Et par minutter senere kom Synnøve ut med bilpapirene i hånden. Hun la dem på bordet.
«Her er avtalen. Bilen er min, registrert på mitt navn. Leiligheten, for øvrig, arvet fra bestemoren min ingen av dere har krav på den. Det er min eneste «bidrag» til deres versjon av familie.»
«Skal du ødelegge alt for et stykke metall?!» ropte Gerd.
«Nei for deg,» svarte Synnøve med et nikk. «For din endeløse kontroll, og for din feige ettergivenhet, Einar.»
«Synnøve, vent,» stønnet Einar, mens han holdt hodet. «Vi ville bare hjelpe Marit»
«Da selg garasjen med 2003Ladaen,» sa Synnøve med et skarpt smil. «Dere kan ta taxi dere holder dere i live.»
Gerd banket skjeen sin mot skålen.
«Du er ingen kone, du er en forretningskvinne. Alt du tenker på er eiendom og papirer. Ingen hjerte, ingen samvittighet.»
«Og du er bare kjærlighet og medfølelse?» retorterte Synnøve. «Morsom hvordan det alltid går på min bekostning. En forbløffende type veldedighet du har.»
Hun gikk på badet, lukket døren og pustet. Inne skalv hun ikke av frykt, men av raseri.
Et par timer senere kom Einar inn på soverommet. Ingen solsikkefrø, ingen telefon, ingen stolthet.
«Synnøve la oss snakke.»
«For sent, Einar. For sent å drikke eplemost etter at mor har solgt nyrene dine. Du kom ikke med et ord da hun diskuterte hvordan vi skulle bli kvitt bilen min. Hva var det?»
«Jeg ville ikke slåss»
«Du vil aldri ha noe unntatt fred og ro. Og den roen betyr alltid at du holder kjeft mens jeg gir fra meg rettighetene, eiendelene og sunn fornuft.»
Einar trakk pusten dypt. «La oss snakke i morgen. Som voksne. Vi setter oss ned, ordner opp. Ikke bli opphisset.»
Synnøve så ham rett i øynene. «Er du fortsatt min mann, Einar? Eller har du vært morens mann så lenge?»
Han sa ingenting.
Leiligheten var stille. Selv fiskesuppen hadde blitt kald.
Neste morgen våknet Synnøve tidligere enn vanlig. Sollyset strømmet inn gjennom vinduet som om det visste at dette var et vendepunkt. Einar snorket på kjøkkensofaen, som om ingenting hadde skjedd. Som om han nettopp hadde vunnet en diskusjon om gardinfarger, ikke solgt henne ut til moren.
Hun helte seg en kopp kaffe, passet på at koppene ikke klirret ikke av respekt, men av prinsipp. Støy er følelser. I dag var hun stål.
Det var nok. De skulle ikke få et eneste kvadratmeter mer av hennes liv.
Gerd stormet inn på kjøkkenet ikke gikk inn, men suste inn i en nattkjole, med hårnett og et ansikt fullt av anklager.
«Vel, herskerinnen av leiligheten,» snærte hun, «har du sovet godt i dine rettmessige kvadratmeter?»
Synnøve vendte blikket mot henne, så skarp at om Gerd hadde vært litt klokere, ville hun ha gått rett tilbake. Men nei tåpelig mot er den mest ødeleggende.
«Jeg har tenkt,» fortsatte den eldre damen, satte seg ved bordet og tok Synnøves kopp. «Kanskje du bare ikke forstår hvordan en familie fungerer. På min tid, når en mann slet, stod kona bak ham som en klippe. Du er mer som en kirkegårdsnotarius teller hvem som får hva.»
«Flott metafor,» sa Synnøve rolig, tok koppen tilbake. «Bare er jeg ikke på kirkegården jeg er i et ekteskap. Eller jeg var.»
«Å, dramaet,» lo svigermoren. «Som i en såpeopera. Tror du ikke du overdriver, Synnøve?»
I det øyeblikket kom Einar inn, gned seg i hodet, iført joggebuksa Synnøve hadde ønsket å kaste for to år siden.
«Mamma, begynner du igjen?» mumlet han.
«Og du er stille igjen?» svarte Synnøve, vendt mot ham. «Nei, Einar akkurat nå. Velg. Akkurat nå.»
«Ikke dramatiser,» mumlet han, prøvde å høres klok ut. «Vi kan løse dette. Som voksne.»
«Da oppfør deg som en. Jeg spør: hvem er du? Min mann, eller en forlengelse av din mor?»
Gerd reiste seg, stemmen iskald. «Sønn, fortell meg ærlig er hun viktigere for deg enn din mor? Jeg oppdro deg. Matet deg. Giftet deg til henne. Og sånn er det.»
Einar stod som et esel i veikryss, som om han måtte velge mellom to supermarkeder med kun én kupong.
Synnøve gikk nærmere. «Vet du hva som smerter mest? Ikke at du ikke forsvarer meg. Men at du forsvarer dem. Og du holder kjeft, som om du ikke engang er en del av det bare en tilskuer. Som om dette ekteskapet er et TVprogram, ikke ditt liv.»
«Jeg ville ikke ha krig» mumlet han.
«Dette er ingen krig. Det er en flukt. Jeg drar. Egentlig du drar.»
«Vi?»
Synnøve åpnet gangen, tok frem hans bag, kastet i noen skjorter. «Fem minutter. Eller så kaster jeg ting selv. Hva betyr mer moren din, eller denne leiligheten? Legg nøklene på bordet. Ta suppen den er hennes. Du kan smake på den.»
Einar så på henne som en katt som stirrer på et lukket kjøleskap i håp om at noen skulle komme og åpne det.
«Synnøve»
«For sent, Einar. Jeg tror ikke du noen gang blir voksen. Førti år og fortsatt under morens skjold. Jeg trenger ikke en sønn sånn. Helt klart ikke en ektemann.»
Gerd smalt døren til soverommet, kom så tilbake med sin egen bag fylt med blodtrykk, kontroll, råd og den evige linjen: «I vårt hus gjorde vi aldri ting på den måten.»
Femten minutter senere var de borte. Synnøve stod ved døren som etter en brann. Luften luktet av fiskesuppe, men hun ville ha en sigarett.
Hun gikk på kjøkkenet, tok vinglasset fra skapet, helte opp et glass. Så ut av vinduet. Det regnet akkurat som i filmene.
Og plutselig var det morsomt. Hun smilte først bare i munnviken, så fullt og høyt.
«Og nei jeg er ingen kirkegårdsnotarius. Jeg er herskerinnen i mitt eget liv. Endelig.»
