Det er så lett å glemme de eldre! Broren min kom hjem fra USA.
«Den eldre broren min var på besøk nylig. I over ti år har han bodd sammen med kona i USA, og han kommer sjelden på besøk. Dette var hans tredje tur i den perioden. Mats ankom med gaver: han hadde med seg moderne klær og diverse importer for foreldrene», forteller Eirik. Da Mats dro for å søke lykken i et fremmed land, hadde jeg hjulpet foreldrene. Nå forstår jeg at jeg skulle ha handlet annerledes, og jeg angrer på at jeg ikke innså det før.
Den eldre broren min kom på besøk. Stemningen til moren løftet seg umiddelbart. Hun glemte alvoret med sine plager og skyndte seg med å lage småkaker til sønnen. Foreldrene var svært glade for at deres sønn og svigerdatter kom. Mens Mats og hans kone, Solveig, bodde hos dem, var foreldrene i konstant travelhet og visste ikke helt hvordan de skulle glede og mette dem på best mulig måte. Faren likte å leke med sine amerikanske barnebarn, og moren stekte pannekaker og kjøtt til svigerdatteren.
Dermed var det festlig stemning i to uker. Svigerdatteren satt fra morgen til kveld på kjøkkenet eller foran TV-en med en kopp te. Hun foreslo aldri å gjøre noe for å hjelpe eller rydde etter seg. Da de skulle reise, ga faren dem en konvolutt med penger. Broren min lo: «Hva skal jeg gjøre med kroner fra USA?», men han takket likevel for pengene.
Om kvelden, etter at gjestene hadde dratt, steg blodtrykket til mor min igjen. Kine måtte lage te til henne og tilbringe hele kvelden med å passe på helsen hennes. Faren ba meg hogge litt ved; han klarte ikke å gjøre det selv, selv om han dagen før hadde vist hvor flink han var med øksa. Jeg så hvordan Kine ble revet mellom kjøkkenet, moren og rengjøringen det var frustrerende.
Hvordan er livet med foreldrene? Kine og jeg har vært gift i nesten ni år. I hele denne tiden har vi bodd i foreldrenes hus. De har trukket seg tilbake fra husarbeidet, og vi har tatt fullt ansvar for reparasjoner, rengjøring og andre plikter.
Faren og moren er pensjonister og har besluttet å ta vare på helsen: de overarbeider seg ikke, og de går ikke unødvendig i butikk eller ut. Alle huslige oppgaver er overført til meg og Kine. Sammen har vi pusset opp alle rom, byttet vinduer, tak og gjerde, og betalt alt selv.
Mats besøker foreldrene sjelden. Når han kommer, blir de andre mennesker igjen: de blir årvåkne, aktive og glade, og ingenting plager dem.
Vi bestemte oss for å bo sammen med foreldrene for lettere å kunne hjelpe dem når det trengs. Nå ser jeg at det jeg gjorde var feil. Men vi har investert så mye penger og energi i huset at det er vondt å gi opp. Foreldrene våre setter ikke pris på det vi gjør i hverdagen. De roser Mats foran slekt og venner, mens de kaller oss, som fortsatt bor hjemme, for mislykkede. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre i denne situasjonen.
Det jeg har lært, er at ekte omsorg viser seg i handlingen, ikke i gaver eller ros fra andre. Når vi gir hverandre respekt og deltar i hverandres liv, blir familien sterkere enn noen pengegave kan være.
