Den gamle enken Solveig Hansen bodde på grensen av den glemte bygda Vestre Åsen. Hytta hennes var sliten med flassende persienner, en vill hage som vokste som et rotete teppe og en stillhet som vibrerte i veggene. Etter at mannen hennes døde og barna flyttet til Oslo, ble livet hennes en monoton strøm av te, hekling, jordarbeid og nattens programmer på NRK.
En høstdag, da himmelen var tung av grå skyer og bladene falt som brente brev, oppdaget hun en skygge bak gjerdet. Det var en hund tynn, skitten, med ribbeina som stakk frem og øyne som skjulte noe menneskelig. Den bjeffet ikke, knirket ikke den bare så på henne.
Solveig kastet den en kald bit brød og en skive spekemat. Hunden nærmet seg forsiktig, spiste alt og forsvant. Dagen etter kom den tilbake. Og så igjen, gang på gang.
Hun kalte den Bjørn, selv om den lignet mer på en vandrer enn på en adelig herre. Fra dag til dag begynte hunden å stole på henne den logret med halen, gnidde seg mot hånden hennes og fulgte henne til brønnen.
En natt hørte hun et kraftig bjeff. Hun gikk ut i gården Bjørn løp villt rundt skurholtet. Da hun nærmet seg, hørte hun lyder fra innsiden. Noen var der. Hun greide en lommelykt, åpnet døren og nesten besvimte. Inne stod en gutt. Skitten, tynn, med en revet jakke og redde øyne.
«Vær så snill, slå meg ikke», hvisket han.
Det viste seg at han hadde rømt fra et barnehjem. Han hadde flyktet fra en streng pleier. Bjørn hadde funnet ham i skogen, gitt ham det den fant, varmet ham med kroppen sin og ledet ham til en som virket god.
Solveig tenkte ikke lenge hun skjulte gutten. Da politiet kom ropt av naboene på grunn av bjeffingen og lyset leverte hun ham ikke med en gang. Etter en samtale med den eneste betjente i området, fikk hun vite at gutten hadde vært savnet lenge, og at pleieren hans allerede var avskjediget. Gutten ble plassert i en ny adoptivfamilie, men før han gikk, hvisket han:
«Nå er du bestemor min Kan jeg skrive til deg?»
Og Bjørn ble igjen. Men den gangen var han ikke lenger en uten eier han var den ekte herskeren av hagen.
Siden da hadde Solveig Hansen igjen en familie en hund, brev fra «barnebarnet» hver uke og den følelsen av at livet, som en hundes hale, kan snu seg uventet og bringe lykke i drømmens tåke.
