Det grønne blikket fra fortiden
Magnus våknet før soloppgang og tenkte:
Ja, lenge siden jeg har sovet så godt, og her ute i en høyball på marken, uten bekvemmeligheter eller varmt teppe. Men hvorfor det? Det er sommer, det er varmt, og høyet dufter godt og er mykt.
Han reiste seg og gravde seg ut av høyet. Hodet hans fungerte som det skulle, uten bekymringer over bruddet med kona, uten sorg. Hadde han virkelig aldri klart å elske henne på ekte? Han grublte.
Betyr det at disse ti årene med henne bare var et spill for galleriet? De levde jo bra sammen, men de fikk aldri noen barn. Vera hadde en datter, men som hun sa, hun visste ikke hvem faren var. Hun fikk barn alene.
Magnus følte alltid at Vera spilte en rolle i forholdet deres, og de kranglet ofte. Etter hver kranglet dukket det opp et bilde i hodet hans: de grønne øynene og det vennlige smilet til sykepleieren Mari, som pleide ham på sykehuset. Han hadde blitt skadd i krig på Kaukasus.
Magnus satt i høyballen og smilte ved minnet om Mari henne beroligende stemme, øynene som to smaragder, det tykke kastanjebrune håret. Slike øyne hadde han aldri sett siden. Han var overbevist om at det var Mari som hjalp ham gjennom alle vanskelighetene og smertene.
Den dagen han ble utskrevet, plukket han en bukett med markblomster og gikk for å finne henne. Han ville be henne reise hjem med ham, selv om han visste det ikke var enkelt.
Mari er ikke her. Hun ble overført til et annet feltsykehus, sa en annen sykepleier.
Hvor? Kan du si det?
Nei, det vet jeg ikke, og ingen vil fortelle deg det. Du vet jo hvor vi er
Magnus ble knust, men bestemte seg for å lete etter henne. Men hvordan finne noen når du bare kjenner navnet og øynenes farge? Han måtte reise hjem etter skaden, dimittert på grunn av helsen. Hjemme var alt som før: faren drakk, moren jobbet og skjente på mannen.
En dag kom kameraten Leif på besøk. De hadde vært gjennom mye sammen.
Hei, Magnus! Hvordan går det? Er du frisk etter skaden? spurte Leif og klappet ham på skulderen.
Jo, det går bra, svarte Magnus.
Kom til landsbyen vår. Her er det ingen jobber, sa Leif. Eller er det noe som holder deg her?
Nei, ingen. Jeg klarer ikke å glemme Mari.
Hun har virkelig satt seg fast i deg, sa Leif. Men du må ikke gi opp.
Magnus reiste med ham til landsbyen. Tiden gikk. Han kjøpte et gammelt hus, reparerte det og bodde der.
Leif derimot ble forelsket og flyttet med kona Lise til en by i nærheten.
Magnus, unnskyld at jeg dro deg hit og nå reiser selv, sa Leif. Men vi sees.
Ikke tenk på det, sa Magnus muntert. Jeg skal snart få familieliv selv. Jeg har friet til Vera.
Magnus kom tilbake til nåtiden og så utover de vide åkrene og skogene. Plutselig hørte han igjen Veras bitre ord fra dagen før:
Du finner aldri en som meg ingen vil tåle deg så lenge som jeg gjorde. Jeg var den eneste som kunne holde ut deg. Ingen bryr seg om dine «tull». Jeg har en annen mann nå, en som virkelig elsker meg.
Hun kalte hans minner og stillhet for «tull». Hun hatet når han lukket seg inne med fortiden, og da begynte kranglene. Magnus forsto ikke hvorfor det plagde henne så mye.
I går hadde hun endelig sagt det han lenge hadde anet. Han hørte på henne i taushet, pakket sakene sine og gikk. Bak seg hørte han skjellsord.
Rart, tenkte han. Jeg trodde jeg ville bli rasende, men jeg er rolig. Til og med lettet.
Han bestemte seg for å dra til Leif i byen.
Han gikk ut av landsbyen. Kvelden kom, og han fant en høyball å sove i.
I morgen er en ny dag, tenkte han. Leif vil hjelpe meg.
Han la hodet på sekken og så på stjernene. Plutselig kom minnene tilbake. Den reddede hånden dirret av og til, men han prøvde å tenke på noe annet.
Han husket hvordan han møtte Vera. Den livlige kvinnen, tre år eldre enn ham, ga ham håp om at livet kunne bli godt igjen. Han spurte aldri om fortiden hennes, eller hvem som var faren til datteren. Han prøvde å elske henne og trodde de skulle bli gamle sammen.
Men han sviktte henne. Hun hatet når han trengte tid alene med minnene.
Tankene malte i hodet hans, og han sovnet. Han våknet med et minne om Maris grønne øyne.
Nok nå, sa han til seg selv og gikk mot veien.
I byen kjøpte han vin og konfekt til Lise. Da han kom til Leifs dør, åpnet Leif med et bredt smil.
Magnus! Kom inn!
Er du alene? spurte Leif, men så ansiktet hans og lot være å spørre mer.
De satt på kjøkkenet og snakket om gamle dager. Lise kom inn med et rart blikk.
Nei, nå må du si det, sa hun til Leif.
Hva er det? spurte Magnus.
Vi har gode nyheter, sa Lise. Vi fant Mari.
Magnus ble blek og drakk et glass vann.
Vi ville ikke si noe mens du og Vera var sammen, sa Leif. Men nå tenkte vi Mari sendte et brev. Hun bor i en liten bygd, alene. Hun spurte etter deg.
Lise la til: Hun skrev at hun aldri fant noen som deg. Hun venter fremdeles på deg.
Magnus kom til seg selv først på toget. Han stirret ut av vinduet med brevet i hånden. Mari, hans Mari, ventet på ham. Hun elsket ham, akkurat som han elsket henne. Han tvilte ikke et sekund. Magnus var på vei mot lykken sin.
