Slutten av september på byens kirkegård. En sørgedrakt går sakte bak en kiste. Viktor Hansen senker hodet. Han vandrer, stirrer ned på føttene sine, og forstår ikke helt hva som har skjedd i livet hans. Tankene står stille. Ingen følelser, som om han selv er død. I kisten ligger hans egen livløse kropp.
For atten år siden. På skolegården i en liten barneskole i Oslo møter førsteklassingen Viktor og Eirik Olsen hverandre i friminuttet. De begynner å slåss, støv og rop fyller lufta. De ruller på bakken og merker ikke at skoleuniformen blir skitten. En gjeng andre gutter heier høylytt for sin kompis.
Kom igjen, Eirik! roper de. Gi ham en kjepp!
Slå ham, Viktor! skriker de andre.
Ingen gir opp. Plutselig biter Eirik motstanderen i øret. Den andre skriker, holder seg for øret og stopper slåsskampen. Guttene sitter på bakken og stirrer på hverandre. Blod renner fra Viktors kinn. Skoleklokken ringer.
Etter timen gjør de opp. Fra den dagen blir Viktor og Eirik uatskillelige venner. Viktor er en glitrende elev, alltid klar til å svare læreren. Eirik, derimot, får ofte dårlige karakterer og blir stadig minnet på av lærerne. De sitter ved samme pult i ti år og oppdager mange felles interesser.
Samtidig forelsker de seg begge i den tynne, lyseblå øynene til jente fra naboklassen, Synnøve Lund. Hun er en sjarmerende blondine som danser i byens ballettkonservatorium. Begge guttene håper hun skal velge dem, men Synnøve tar seg god tid og viser ingen forkjærlighet. Skoleårene flyr forbi, eksamenen ringer, og veiene skilles.
Viktor drømmer om å studere ved universitetet, men den høye konkurransen og de begrensede økonomiske ressursene gjør at han må ta en plass på en teknisk fagskole. Eirik kommer fra en velstående familie som ikke har noe problem med å betale skolepenger. Likevel ønsker han ikke å kaste seg inn i akademia. I stedet begynner han som lærling på en bilverksted. Valget viser seg å være både fremtidsrettet og lønnsomt.
Synnøve velger ikke studier heller. Hun blir med dansegruppen på en turné til utlandet for å tjene penger en sjanse som bare kommer én gang.
Selv om de flytter i ulike retninger, holder de kontakten. De ringer hverandre jevnlig og holder seg oppdatert på hverandres liv. Viktor og Eirik treffes oftere: de henger på kafeer og klubber om kvelden, og Eirik sørger alltid for at Viktor får nye inntrykk. Livet svirrer.
Etter fagskolen får Viktor en jobb på en fabrikk og fortsetter studiene på kveldstid. Eirik har med hjelp fra foreldrene åpnet et eget bilverksted. Med to ansatte klarer han på tre år å kjøpe en fin bil og blir en vellykket entreprenør.
Etter fem år på utlandet vender Synnøve tilbake til Norge. De bestemmer seg for å samles og feire gjenforeningen. Alle spenner seg for å finne ut hvem hun vil velge. De sitter ved et lite bord og venter på henne.
Viktors hjerte banker kraftig.
Eirik, se på dette, sier Viktor, mens han nervøst drar i skjorten sin. Er det greit?
Ikke tenk på det, kompis, svarer Eirik rolig, som om det er helt ubetydelig. Pust ut! Ta en drink for motet!
Hei, gutta! roper Synnøve fra over hodet, iført en stilig jakke. Så fint kledd!
Hei, Synnøve! bøyer Eirik seg høflig, trekker bort stolen hennes og kysser hånden hennes.
Hei! mumler Viktor og får en klump i halsen.
De sitter og mimrer om skoleårene. Hele kvelden danser Eirik med Synnøve, mens Viktor sitter alene og tenker: «Hva er sjansene mine? Eirik er en solid konkurrent. Jeg bor fortsatt hjemme, og pengene er knappe. Eirik har både verksted og en fin bil. Han har alltid penger i lomma».
Om kvelden, som i barndommen, følger de Synnøve hjem. Etter fire slike netter føler Viktor at han er klar. Han står foran hennes dør, velger ordene sine med omhu, og ringer på. Til hans store overraskelse får han ja.
Er du virkelig sikker, Synnøve? spør han, som om han ikke kan tro det. Det er en spøk, eller?
Ja, ja, ja! skriker Synnøve og gir ham et kyss. Ja!
Senere forteller han Eirik.
Hva har hun sett i meg? undrer han seg. Jeg har ingenting å tilby. Jeg tror fortsatt ikke på denne lykken. Så vakker, og nå min Jeg tok sjansen, laget et frieri, og håper du vil være vitne i bryllupet!
Selvfølgelig, svarer Eirik, og etter en pause innrømmer han: Jeg har også prøvd å vinne henne.
Viktor ser på ham med et spørsmålstegn.
Men jeg fikk et endelig nei sier Eirik med et trist smil, mens han ser rett inn i Viktors øyne.
Hvordan kan det være? spør Viktor. Du er vellykket, har en god inntekt og er økonomisk uavhengig.
Ikke vær så hard mot deg selv! vinker Eirik bort. Synnøve gjorde det riktige. Hun trenger ikke en playboy som meg. Du er en arbeidsom kar med et stabilt liv. De ler, omfavner hverandre som brødre og prater videre om småting.
Bryllupet blir en livlig fest. Viktor og hans nye kone flytter inn i en leilighet Synnøve har kjøpt med pengene hun tjente i utlandet. Viktor føler seg litt usikker, men Synnøve tuller:
Ikke bekymre deg! ler hun. Du får frokost på sengen i morgen. Alt er i orden.
Synnøve viser seg å være en klok og pragmatisk ektefelle. Hun åpner sin egen danseklasse, gjør det hun elsker og tjener bra. Familien lever et rolig liv.
Eirik står aldri på sidelinjen. Han blir en del av familien, så nær at Viktor av og til blir sjalu på Synnøve. Hun involverer ham i alle familieting. Eirik nekter aldri å hjelpe: han kjører henne på handletur, henter henne fra jobb når været er dårlig, og ettersom hun en gang brettet en danserekke for sent, tar han henne til sykehuset og følger med på behandlingene. Hvordan kunne han ellers være der når Viktor er på jobb hele dagen?
Når Eirik klarer alt på én gang, virker det som om han har dobbelt så mye energi som andre. Han er både forretningsmann og en slags engel for Synnøve. Noen av naboene begynner å antyde at Viktor er en «tåpe» som lar kona styre alt.
Synnøve, hva er dette med ham? prøver Viktor å høres streng ut. Hvorfor er han så hengende på deg? Det er for mye.
Viktor, slapp av, ler hun. Hva skulle vi gjort uten ham?
Viktor sukker, klemmer Synnøve og bærer ingen nag mot vennen. Hverdagen ruller videre som en karusell.
En høstdag ringer telefonen i leiligheten.
Hei, Viktor! sier en kjent, dyp stemme. Jeg er faren til Eirik.
Åh, god dag, herr Pedersen! svarer Viktor med glede. Det er lenge siden jeg hørte fra deg. Hvordan står det til?
Eirik er død! svarer faren tungt. Han krasjet i går! Døde
Hva? spør Viktor, og blir stille. Han blir lammet av sorg. En klump sitter fast i halsen, og han klarer ikke å puste. Den beste vennen er borte.
Synnøve, som er åtte måneder gravid, blir informert av Viktor. For å beskytte både henne og barnet holder han henne hjemme. På begravelsen går Viktor alene. Etter seremonien blir han stående ved graven, bena svikter, svetten renner i pannen, tåken fyller synet.
Eirik, min venn! begynner han, senker hodet og prøver å skjule tårene. Takk for at du kom inn i livet mitt, for alt vi har delt. Jeg vil aldri glemme deg.
Han tenker på deres barndomsstreker på skolen. Alt i ham protesterer. Han er ikke klar for å miste vennen.
Eirik, du vet at Synnøve snart skal føde, sier han desperat, Gud, om du finnes, la Eiriks sjel komme tilbake til oss med den lille. Jeg trenger ham så mye!
Et år har gått. Sønnen er ti måneder gammel. De har gitt ham navnet Eirik, til ære for den tapte vennen. Viktor ser likheten: samme hårfarge, samme glimt i øyet, en liten fødselsmerke på samme hånd. Han trøster seg med at sønnen ligner vennen, men er fortsatt usikker på om dette virkelig er Eirik.
Eirik, vis oss at det er deg! ber han mens han holder gutten i fanget og ser ut av vinduet. Du har alltid vært den kløktigste av oss. Jeg savner deg så mye!
Et øyeblikk later han et skrik.
Åh, nei! roper Viktor, og tar tak i den lille øren som en gang ble bitt. Er det virkelig deg? spør han barnet.
Gutten knirker på nesen og ler.
