Du får stor kraft, men husk at alt har en pris. Derfor er det ikke lett for heksene å finne lykken i kjærligheten sa bestemor Solveig, mens hun overleverte sin magi til Synnøve Lund.
Synnøve har holdt fast på de ordene hele livet. Det stemte også: menn falt aldri lett for henne. Når en potensiell partner kom inn i bildet, fløy han av gårde som en meteor, rett inn i verdensrommet. Noen drakk for mye, andre trodde de var store, noen fikk Synnøve til å ville forvandle dem til dyr, og noen var bare en haug med stein uten noen magisk innblanding.
Til slutt ga den arvelige heksen opp og kastet opp armene: «Ingen kjærlighet, ingen kjærlighet! Skitt på det, romantikk!» Hun skaffet seg i stedet en frekk svart katt og kalte ham Pus.
En dag kom et brev fra en gammel venninne fra Den mørke kunstakademiet i Oslo, den skremmende Eline. Synnøve rullet ut det svarte pergamentet som en ravn hadde levert, og i blodrøde, krøllede bokstaver stod:
«Hei, Synnøve! Vi har blitt enige om å ha en familiekveld fredag den 13. november. Sabbaten er greit, men vi er ikke bare kolleger vi er også nære venner, og familiene våre er stort sett fremmede for hverandre. Så vi må samle alle med sine kjære. Jeg og Leif inviterer dere til vårt hjem. Leif og jeg har vært sammen i fem år»
«Hvem er denne Leif?» tenkte Synnøve, og husket knapt noe om Eline’s kjærlighetsliv. Det var nesten ingen å fortelle.
«Kine kommer med sin Frank. Bjørn tar med Erik. Marit venter enten på Markus eller på Mats hun forveksler dem stadig. Så kom du med din kjære, men om du fortsatt er singel, er det helt greit. Vi kommer til å være kjempeglade for deg uansett.»
Ingen problemer?! brølte Synnøve. Veldig glade?! Selvfølgelig vil dere være glade for at jeg, som en tåpe, er alene!
Hva i all verden? Hvordan klarte de å lure den gamle forbannelsen som plager alle heksers kjærlighetsliv? Eline hadde sin Leif, og de andre hadde også menn. Var Synnøve dårligere enn alle, eller kanskje bedre? Hadde hun så mye kraft at kjærligheten bare ble en ekstra kostnad?
Hun grublet over hvor de hadde funnet sine kjære, og hvor hun selv skulle lete. En forhekselse av en elsker var straks avkreftet i akademiet var det sett på som usle og uprofesjonelt, som å behandle øyekatarr med en nål. De fem heksene hadde sverget å aldri bruke forhekselser, uansett hva.
Tiden til festen nærmet seg, og køen av kjekke menn som ønsket å følge henne til heksefesten var tom. Jo mer Synnøve tenkte på kvelden, jo mer innså hun at hun måtte dra med noen. Å gå alene i stolthet kunne vise at hun var sterk, men et mannlig skulder å lene seg på ville gjort kvelden mye mer hyggelig og overraskelsene på vennenes ansikter ville vært gull verdt.
Tre dager før festen begynte Synnøve å bli nervøs. Dagen før ble hun panisk. Da klokken nærmet seg en halv dag til tidsfristen, mistet hun evnen til å tenke klart, men fikk plutselig en sprudlende handlekraft.
Hun så rundt i rommet og fanget blikket på Pus, som nøye slikket seg.
Nei! tenkte hun.
Ja! svarte hun til seg selv.
Hun hentet en gammel trylleformel fra hukommelsen, mumlet de hemmelige ordene og forvandlet katten til en mann.
Mannen var høy, muskuløs og sort!
Er du fra Afrika? spurte heksen forvirret.
Jeg er like fornøyd med å være sort, svarte Pus med et nonchalant slikk av hånden og et blikk som bare en katt kan gi.
Jeg har egentlig ikke noe imot det Men stopp! Hva med stemmen din? bemerket Synnøve. Hun hadde forestilt seg en alfatype, men Pus hadde en høyfalset falsett som helt sprakk med bildet.
Pus hevet et øyenbryn. Du husker ikke den dagen? sa han. For deg var den ikke skremmende. Du har ikke opplevd sprøytene, de hvite veggene, den hvite frakken på legen du kalte veterinær, bevisstheten
Synnøve mumlet: Vel, du løper ikke lenger rundt i bakgaten.
Alt for din bekvemmelighet. Så fortell meg, hva vil du ha? Eller tester du bare en ny formel?
Du skal til en familiekveld! snakket Synnøve hastig. Du må holde stemmen. La oss late som du er forkjølet, så du mister stemmen. Du blir Alex, og du skal imponere som den elskede.
Alex, altså Pus, bare brølte og fortsatte å slikke seg. Synnøve spurte tvilende:
Hva gjør du når vi kommer på besøk?
Jeg liker ikke andre folks leiligheter, svarte han mens han lekte med et amulett som hang fra taket. Jeg springer til den fjerneste rommet, finner en seng og kryper under. Jeg vil svi på alle som prøver å dra meg ut, og kan også gi en pote.
Nei, nei, ingen gjemminger! Ingen poter eller svir! ropte Synnøve, men innså at trusler ikke ville hjelpe. Hun dempet stemmen: Hvis du gjør som jeg sier, gir jeg deg kun den beste leveren.
Og laksen.
Og ikke at du knuser ansiktet ditt.
Om jeg ikke finner et toalett, finner jeg skoene deres?
Greit, laksen.
Og valepotet.
Du får svelge.
Alex brølte: Jeg er en katt!
Synnøve sukk: Du er en skraptende svindler!
En forførende heks som bytter ut en kastrert katt med kjæresten.
—
Vær sjarmerende, hvisket Synnøve i øret på Alex mens de stod foran døren til Eline, klar til å ringe. Men vær stille.
Jeg kan male med purr, det funker alltid.
Prøv, så kutter jeg halen!
Hei, folk, dere er så rare deres eneste mål er å kutte fra oss dyr.
Synnøve krysset fingrene for hell og trykket på ringeklokken. Ved døren sto Eline sammen med en høy, brunet blond mann. Et øyeblikk syntes Alex skulle gi fra seg en susing, men han smilte bare uskyldig.
Alle venninnene var klare. Frank fra Kine var en muskuløs brunmann med blekt ansikt, men han ga Synnøve en merkelig følelse som om noe manglet. Bjørn med Erik var som en stein: tung, brei og treg med et dypblikk. Markus (eller Mats, som Marit stadig byttet mellom) var en helt vanlig fyr, som aldri så fra Synnøve.
Alex oppførte seg pent. Han grep en løse stropp på Bjørns kjole én gang, men Synnøve avbrøt ham og truet med å ta bort laksen. Alt gikk fint, Alex holdt munnen. Venninnene pratet om hvordan de møtte sine kjære, fremtidsplaner og alt sånn. Synnøve kjente en knusende tomhet; hun slet med å finne på romantiske historier om en svart mann som hadde krasjet på kysten. Etter hvert ble hun litt roligere, men så skjedde det:
Alex reiste seg fra bordet.
Hvor skal du? spurte Synnøve skarpt i øret hans.
Jeg må gå, svarte han like kraftig.
Hvor er skoene mine? Vet du hvilket rom?
Selvfølgelig, ro deg ned.
Han forsvant, og Synnøve satt som en på nålen. Hva om han gikk på toalettet i stedet for garderoben? Eller begynte å kaste ting i toalettet? Spenningen steg da en halvtime gikk uten at Alex kom tilbake. Hun så Kine justere Frank sin slips, Bjørn prøvde å blø me Erik fra sin steinansikt, og Marit lyttet til en ny forkjærlighet fra Markus/Mats. Eline kastet et irritert blikk på Leks, som tygde på en kyllingben.
Synnøve smilte flau og snek seg bort fra bordet. Hvor er dette dyret?! ropte hun.
Dyret ble funnet på kjøkkenet, rett på bordet.
Stikk av! ropte hun i en hviskende tone. Kom deg av bordet! Hvorfor er du opp her?!
Her er pølsa, svarte Alex mens han grimtet og malte.
Det er også min pølse!
Ja? Denne er bedre, katten brummet høyere.
Gå av med en gang! Ikke gjør meg flau!
Synnøve prøvde dra Alex av bordet. Han motarbeidet seg, falt på gulvet og rammet med kopper og tallerkener, men landet på rumpa som en vanlig mann. I akkurat det øyeblikket kom Eline inn.
Hva skjer? Alex, er du syk?
Ja! panikkpusten til Synnøve ble en pekepinn. Han er bare stresset!
Eline fant en flaske i skapet, dryppet på en skje og ga Alex en kopp med vann og sa: Drikk, det er beroligende.
Før Synnøve rakk å forstå hva Eline ga, dyttet Alex bort vannet, slukte det hele, tok opp flaska og drakk alt.
Han kan ikke få valepotte! innså Synnøve for sent.
Kan han! ropte den modige katten med en stemme som fikk veggene til å dirre. Jeg kan alt nå!
Han løp gjennom huset med en ødelagt ølflaske i munnen.
Hva er det med ham? spurte Eline.
Allergi allergi mot valepotte mumlet Synnøve mens hun jaget ham.
Hun nådde ham på soverommet, hvor han løp på sofaens rygg, hoppet opp i gardinen, rev i taket og falt på teppet. Da hun prøvde ta ham, hoppet Alex opp igjen med et lurt blikk og løp mot boden.
Kåkk hylte han fra boden.
Alle samlet seg, og Alex ble pakket inn i en mikrobølgeovneske som gikk i oppløsning mens den prøvde å ta imot den svarte kroppen sin.
Han er som katten min! lo Kine.
Synnøve måtte bare gjøre kaptein Picards berømte gest: en feieslå.
Er dette virkelig allergi? spurte Eline skeptisk.
Slutt, sa Alex uten å stoppe, jeg er en katt!
Jøss! Synnøve husket et trylleformular for å gå under jorden.
Hvordan kunne du?! protesterte Kine.
En kastrert katt, svarte Alex sarkastisk mens esken sprakk.
Synnøve sa Bjørn med en bitter tone, og stillheten ble brutt av latteren fra Kines gut. Hans bleke ansikt ble rødt som en solnedgang.
Oi, ble Kine også blek.
Hva skjer? spurte den rystede Eline.
Synnøve fulgte med på den stadig tildekkende kroppen og det pulserende hodet på gulvet.
Jeg vekket Frank mumlet Kine, men med zombier er det alltid risikabelt Hode på kroppen, kropp på Sånn Jeg er ikke så god til å sy
Dere begge, sa Eline strengt, har brutt vår vennskapsløfte! Hvordan kunne dere? Vi har gått gjennom akademiet sammen og har aldri lurt hverandre.
Erik er en golem, hvisket Bjørn i bakgrunnen.
lys Hva?! svarte Eline med svarte øyne. Og du, Bjørn?!
Greit, greit, brøt Marit inn. Jeg må innrømme noe. Markus altså Mats
Alle vendte seg mot henne, ventende.
Jeg tryllet ham, sånn.
Et høyt «Åh!» fylte rommet.
Ja, jeg brøt vårt ed, men hva annet kunne jeg gjøre? Jeg trodde dere alle hadde et stabilt kjærlighetsliv. Du, Eline, fortalte om Leif. Jeg ble så såret!
Sånn er det, nikket Synnøve.
Ulykkelige! fnøste Eline mens hun snudde seg bort. La oss gå, Leif.
Leif stod og brølte på den afrikanske katten som vred seg i esken.
Leif! ropte husets eier.
Brølet ble høyere.
Synnøve, som syntes at Alex sin menneskelige form ikke lenger passet, mumlet et svakt besværgelse som returnerte hans sanne jeg. Alex ble igjen en sort, fluffy katt. Men magien rammet også Leif; han krympet, ble en liten rød chihuahua som bjeffet på katten.
Stakkars Leif! lo Marit, og alle lo med henne, unntatt Eline som rødmet kraftig.
Etter en time forlot heksene deres mislykkede beider og drakk i en bar i nærheten, sammen med fem nyutdannede fra den mørke kunstakademiet. Som en gammel tradisjon drakk de hver fredag den 13. en skål for den evige uflaksen på kjærlighetsfronten
