Olga ble født i en velstående familie. Faren er en høytstående leder, mamma holder seg hjemme, tar seg av den eneste datteren, stryker fars dresser og lager tradisjonelle salter. De bor i den lille bygda Skien. Etter videregående drar Oline til Oslo for å studere. Der møter hun Eirik, de gifter seg, og livet ser ut til å gå som smurt: de har et koselig hjem, stabile jobber og trives sammen.
Det eneste som gjør dem triste, er at de ikke får barn. De har vært hos utallige leger, har reist til utlandet for undersøkelser, og hver gang får de samme svar ingen helseproblemer. Når den siste graviditetstesten viser negativt, begynner Oline å gråte. «Hvor mange ganger kan dette skje? Hvorfor får ikke Gud oss barn?»
Det er fridag, så Oline bestemmer seg for å ta en spasertur i parken. Været er strålende, fuglene kvitrer, og solen skinner, men en tomhet gnager i henne. På en benk ser hun en eldre dame som mater duer med solsikkefrø. Duer samles rundt henne og kurrer høyt. Oline setter seg ved siden av, og damen rekker henne en pose med frø. Oline begynner å strø frøene.
Uten å vite hvorfor, føler Oline at hun må snakke med damen. Hun forteller at hun er ulykkelig fordi de ikke får barn. Den gamle lytter stille, uten å avbryte.
Si meg, Oline, finnes det mennesker du har såret dypt, som du har glemt?
Oline tenker, men svarer at hun ikke kan huske noen. Er du sikker? Kanskje fra skoletiden?
Oline har aldri reflektert over skoleårene. Hun husker ingen konflikter, hun var alltid stille og beskjeden. Hun har ikke holdt kontakt med klassekameratene etter eksamen, og vet ikke hvordan deres liv har utviklet seg. Plutselig spikrer en smerte i hjertet, og hun husker en jente som het Lena. Lena bodde hos bestemor, foreldrene var uansvarlige. Lena var veldig sjenert, holdt seg for seg selv, og ble kalt «den stille».
Lena ble ofte ertet, men hun sa aldri noe tilbake. Noen ganger ringte hun Oline på fasttelefonen, og de snakket lenge om bøker, filmer og lekser. På skolen snakket de aldri ansikt til ansikt Lena virket redd for å bli sett sammen med Oline, og Oline likte å holde seg i bakgrunnen for ikke å bli latterliggjort for å ha en «stille» venn.
En dag kommer Lena i en genser og skjørt i stedet for skolens uniform. I friminuttet går glidelåsen i skjørtet opp, og hun prøver å holde den med en nål. Noen gutter lurer på skjult, trekker bort nålen, og skjørtet faller til gulvet. Latteren fyller rommet. Oline ser på, men tør ikke gå bort, frykter å bli ledd av. Lena samler seg, drar på seg skjørtet og løper ut av skolen. Hun løper til elva, hopper i det kalde vannet i senhøsten. Vannet er iskaldt, men hun svømmer videre til hun blir bevisstløs. En forbipasserende mann trekker henne opp, drar en jakke over henne og ringer ambulanse.
Lena blir fraktet til sykehuset, ligger i koma i flere dager, får senere en infekjon på grunn av nedkjøling. Kun bestemoren besøker henne. Skolekameratene hører knapt at hun er innlagt, og Oline glemmer helt å besøke henne. Lena kommer aldri tilbake til skolen. Ryktet sier at hun har fått en psykisk belastning. Oline hører aldri mer om henne.
Dette er det eneste øyeblikket Oline føler skam over sin egen oppførsel, selv om hun egentlig ikke har bevisst såret Lena. Oline vil fortelle den gamle damen om Lena, men ser at damen er borte, og duene har fløyet sin vei. Hun går hjem, og får en idé: hun skal reise tilbake til barndomsbygda. Foreldrene har flyttet seg lenge siden, så hun har ingen slektninger der.
Neste dag ber Oline om fri fra jobben, forteller ektemannen at foreldrene har bedt henne om å dra. Hun kjører til Skien, sjekker inn på et gjestehus og drar umiddelbart til Lenas hus. Ingenting har forandret seg; hun føler seg tilbake i barndommen. Hun banker på døren, venter lenge, og blir møtt av Lenas bestemor.
Oline? Hva vil du?
Hei, jeg lurte på om Lena er hjemme?
Hun er hjemme, hva vil du med henne?
Jeg må snakke med henne, vær så snill, rop på henne.
Kom inn, du er velkommen.
Oline går inn på Lenas rom. Lena sitter med ryggen til, maler. Oline roper navnet.
Lena, hei. Det er Oline Berg, husker du meg?
Lena snur seg, og Oline ser en vakker kvinne, helt forandret siden ungdomsårene.
Oline, jeg har ventet på deg så lenge, på sykehuset ved elva, hver dag. Du husket aldri meg. Jeg er ikke sint på deg for at du ikke stod opp for meg på skolen; jeg forsto at du ville blitt ledd av. Men jeg var så alene, både bestemor og du var de eneste jeg hadde. Jeg ble så såret, og da legene sa at jeg aldri vil få barn, ønsket jeg i stille sinne at du også skulle stå uten barn. Jeg tenkte at du hadde sviktet meg.
Lena ser på Oline, og Oline faller på kne.
Lena, jeg er så lei meg. Jeg var så redd for å bli ledd, så jeg løp ikke til deg. Jeg var egoistisk, tenkte bare på meg selv, og nå betaler jeg for det.
Lena blir rystet, men hun er en godhjertet person og bærer ingen nag. Hun løfter Oline fra kneet.
Oline, tilgi meg også for de tankene. Jeg vil gjerne hjelpe deg nå, men jeg vet ikke hvordan. Jeg tilgir deg, og holder ingen nag.
De drikker te, prater, og Oline drar med løfte om å ringe ofte. Hun føler ro i sjelen.
Tre måneder senere kjøper Oline en ny graviditetstest. Når den viser to streker, tror hun det er en drøm. Hun ringer Lena med en gang. Lena jubler, lettet over at hun ikke lenger er skyld i Olines barnløshet. Oline ringer også mannen og foreldrene; alle blir overlykkelige. Graviditeten går lett, og hun får en liten jente, Alva. Lena blir stemor, og hun takker ja med glede.
Det er lett å si hatefulle ord i sinne, å ønske andre vondt. Men slike ord kan komme tilbake som en boomerang til den som taler dem, og man blir overrasket over at livet går i feil retning. Unngå å ønske skade, lev i fred og harmoni i hjertet.
