Erik, kan du hjelpe meg med gave til mamma?
Karin la fra seg mobilen og snudde seg mot mannen, som lå henslengt på sofaen med TV-fjernkontrollen. Erik bladde glatt gjennom kanalene uten å se bort.
Hvilken gave snakker du om nå?
Komfyr! En god, skikkelig en. Mamma har bursdag om to uker, har du glemt det?
Erik løftet blikket mot henne, lett irritert, men skjulte det fort bak et rutinemessig smil.
Er det noe galt med den gamle da? Ser jo helt grei ut?
Karin satt seg på armlenet, strøk ned en krøll i morgenkåpen.
Du så jo sist du var der. Ovnen var knapt lunken, og to plater virket ikke. Mamma klager hele tiden på at bollene hennes ikke blir ordentlig stekt. Det betyr mye for henne, det vet du.
…Unni Halvorsen elsket å bake. Kjøkkenet hennes luktet alltid av vanilje og kanel, og det stod gjerne ferske boller på vinduskarmen. Naboene stakk ofte innom på en kopp kaffe, de visste de alltid fikk noe godt. Den slitne komfyren fra sekstitallet sang på siste vers.
Greit, Erik rettet seg opp. Hva vil du jeg skal gjøre?
Velg modell, ta turen til butikken, fikse levering. Du er jo best på sånt. Jeg rekker ikke med jobb akkurat nå.
Karin fisket fram et bankkort fra veska og rakte det til Erik, det blafret blått i lampelyset.
Her er bonusen min, seksti tusen kroner, pluss litt. Holder det til en god komfyr?
Erik tok kortet, snudde det i hånda. Munnen hans dirret litt.
Mer enn nok. Slapp av, jeg ordner det.
Karin nikket. Etter fem år som gift stolte hun på Erik med alt det praktiske. Han kunne pruta, finne tilbud, skaffe ekstra rabatter. Der var han uovertruffen.
Bare ikke somle! Komfyren må være på plass til bursdagen.
Jepp, mumlet Erik, stakk kortet i lomma og snudde seg mot TV-en igjen.
En uke senere. Karin tok bussen hjem fra jobb, fullt av folk, og fant fram appen for å sjekke saldo. Fingrene gled automatisk på skjermen.
Trekk: 60.000 kroner…
Karin smilte for seg selv. Erik hadde fikset det. Seksti tusen, det var skikkelig mye han har sikkert valgt en toppmodell med grill, timer og uttrekkbar dør, akkurat slik mamma har ønsket seg. Endelig skal Unni få steke napoleonskakene sine uten å være redd for at ovnen svikter.
Hun så for seg mammas ansikt når hun får gaven. Kråketær av glede, dirrende lepper og så kommer det: «Nei, har dere brukt så mye penger på meg nå da, unger!» Og så planlegger hun hvilken kake hun skal bake først.
Godt utstyr betyr mye. Karin husket bestemors gamle «Hamar»-komfyr, den holdt i tretti år. Dette ville bli investering for fremtiden hvis man ikke småsparte på kvalitet.
…Bursdagen falt på en lørdag. Karin trillet tulipanene sammen og pakket småpresangene hun hadde ordnet i tillegg til hovedgaven. Erik surret rundt og småkikket på klokka.
Husk konvolutten, sa Karin mens hun dro på seg støvlettene alle papirene til komfyren er der?
Alt på plass, Erik klappet på innerlommen i jakka.
Hos Unni var det full rulle med slektninger i gangen og latter i stua og fersk bakst i lufta, selv etter alt styr med komfyren.
Karin ga mamma en stor klem.
Gratulerer med dagen, mamma. Her!
Hun rakte frem den kremhvite konvolutten hun hadde tatt med fra Erik hun hadde ikke kikket inni, det trengtes ikke. Alt var fiksa!
Unni blomstret opp.
Nei, unger, da! Hun åpnet konvolutten med varsomme fingre, glitrende forventningsfull i blikket.
Karin fulgte med, varm i hjertet. Et sekund, så et til. Plutselig stivnet mammas ansikt. Smilet forsvant, hun så bare forvirret ut.
Hva… er dette?
Karin bøyde seg nærmere. Kikket over mammas skulder.
Gavekort til sminkebutikk. Tre tusen kroner.
Tre. Tusen.
Erik! Karin snudde seg brått mot mannen som snek seg ut av rommet. Hva er dette for noe?
Slapp av, Erik smilte skeivt med blikket vekk, det er jo et digg gavekort, de har ordentlig hudpleie der…
Men… komfyren?!
Han svarte ikke, bare styrtet ut til verandaen og dro døra igjen.
Karin stormet etter, dro opp verandadøra så glasset klirret.
Forklar deg! Nå!
Erik rygget mot gelenderet.
Hør, Guro trengte virkelig en pause, hun har vært helt utslitt på jobben… Jeg klarte ikke si nei…
Pause? Guro?! Karin gikk et steg nærmere, ild i blikket Jeg ga deg pengene til komfyr til mamma!
Det kom et kanontilbud på tur, vet du! Femti-sju tusen, Tyrkia, alt inkludert Den ville gått ut ellers, du skjønner vel.
Karin fikk tak i mobilen fra lomma hans før han rakk å reagere. Hun åpnet meldinger; reisearrangøren, datoer, summer, spente emojier fra Guro.
«Brodern, du er best! Takk! Flyr fredag!»
Hun så opp på Erik, han krympet seg som om han ville forsvinne.
Hun tastet reiseselskapets nummer raskt inn. Summetone, så svar.
God dag, Apollo Reiser, det er Tone, hvordan kan jeg hjelpe?
Hei! Bestilling på Guro Olsen, Tyrkia, avreise fredag. Jeg vil avbestille, takk.
Beklager, men?
Jeg står bak kortet som er brukt til betaling. Det er trukket penger uten min tillatelse.
Erik skjøt frem, men Karin holdt ham unna med strakt hånd.
Ett øyeblikk, operatøren lød formell ja, jeg ser bestillingen. I så fall må du inn til oss, så vil pengene bli tilbakeført innen ti arbeidsdager.
Flott, da kommer jeg i morgen.
Hun brøt samtalen, slengte telefonen til Erik.
Karin, kan vi ikke bare snakke… La oss
Men hun var allerede på vei tilbake. Hun ruslet gjennom stua der slekta brått var svært opptatt av salaten sin. Hun gikk rett til mamma som stadig tviholdt på det latterlige gavekortet.
Kom, mamma. Nå kjøper vi deg en ordentlig gave.
Unni sa ingenting, dro bare på seg kåpen og veska og fulgte med, gjestene glemt.
I elektrobutikken luktet det nytt plast og metall. Selgeren Bendik, ifølge navneskiltet gikk nøye gjennom komfyr-valgene.
Den her er best, sa Bendik, peker på en stilig hvit modell super til baking, jevn varme, digital timer, grill og varmluft.
Unni strøk håndflata over toppen.
Skjønnheten sjøl, mumlet hun.
Vi tar den, sa Karin. Kan dere levere i morgen?
Har ledig tid mellom ni og tolv.
De fylte ut skjema på et kvarter. Unni sa nesten ingenting på vei hjem, men utenfor blokka grep hun datteren forsiktig i armen.
Karina mi, tusen takk. Men jeg er bekymret for deg da.
Nei, ikke tenk på det, mamma.
Men Erik… Hvordan…?
Karin klemte mamma hardt.
Jeg klarer meg, mamma. Slapp av, nyt dagen din.
Hun kom hjem da det var blitt mørkt. Erik satt i stua med avskrudd TV.
Vi må snakke, sa han og reiste seg.
Karin gikk forbi. Åpnet skapet og plukket ut skjortene hans, la dem sirlig i baggen.
Hva holder du på med? Erik fattet panikk. Kan du ikke bare gi deg, Karin! Jeg skulle jo hjelpe søsteren min, hun sliter så! Hun hadde en sjanse til å få pusta ut!
Buksene, t-skjortene, sokkene hun tømte hyllene rolig.
Du ødelegger alt for en jævla komfyr! Forstår du ikke at DU er ansvarlig?
Karin stoppet og så på ham.
Jeg stolte på deg med pengene jeg har jobbet for. Ba deg kjøpe gave til mamma. Så gir du alt til Guro!
Alt? Det er jo å ta i…
Du spurte ikke engang! Bare bestemte selv, løy til meg!
Erik ville ta henne i armene, men hun holdt svetteren hans mellom seg som skjold.
Rør meg ikke!
Guro hadde det virkelig vondt, prøv å forstå
Ta tingene dine og gå.
…En måned etter satt Karin på Unni sitt kjøkken. Hvit komfyr skinte i hjørnet, ovnen gikk for fullt, vaniljebisquitsduften lå i lufta.
Tenk jeg har meldt meg på konditorkurs! Unni strålte Naboen Nina tipset, det er visst en ordentlig fransk mester som underviser!
Karin smakte på kaken, krem som smeltet på tunga.
Fantastisk, mamma. Helt magisk, faktisk.
…Skilsmissen gikk glatt, uten styr. Erik skjønte aldri hvorfor «lille greia» ikke ble tilgitt. Guro reiste til slutt selv om, eller kanskje ikke det brydde ikke Karin seg om lenger.
Hun så på mamma som bakte med den nye ovnen, glad og engasjert. Kvelden senket seg utenfor vinduet. En helt ny tid ventet uten løgner, svik, og folk som så på tillit og penger som forbruksvarer.
Karin smilte og forsynte seg med enda et kakestykke. Hvorfor ikke?
