I hvert bakgård finnes en dame som roper fra vinduet når noen røyker på balkongen, fordi lukten trenger inn i leiligheten. Hun jager tenåringer som sitter på benken klokken ti om natten, så de ikke forstyrrer nattesøvnen, og hun sender klagebrev til borettslaget over søppel som aldri blir tømt. Hvis du ikke kjenner en slik dame, så er det deg eller enda mer presist, det er meg. Jeg er den skjøre naboen som ikke tåler hundeeiere. Bamsene deres etterlater avføring i blomsterbedet mitt med geranjer og peoner. Jeg tåler enda mindre de som mater løshunder. Disse vandrerne ikke bare etterlater bunker, men graver opp bein mellom blomstene, og de kan bjeffe så høyt om natten at du gå en hel uke rundt og ser deg bakover. Når de begynner å hyle om våren, er jeg allerede ved kanten av et sammenbrudd.
Det samme gjelder katteeiere. Deres leiligheter lukter som kattebakker! Og om kattene har tilgang til innkjøringen, blir det et mareritt. En gang hoppet en grå, sliten katt opp på balkongen min og nesten fikk meg til å gå grå i ansiktet da jeg ropte på de kranglende barna i naboleiligheten.
Jeg tåler heller ikke de små dvergene som ofte kalles gnomer. Jeg forstår ikke hva folk kan like ved dem, eller hva man skal gjøre med dem. De skremmer meg med sin skjøre natur og uforutsigbare oppførsel. En gang ble jeg bedt om å passe på min fem år gamle fetter. På en halvtime spiste han opp hele hjernebrødet mitt med en teskje. Først lekte han med en lekebil, men etter fem minutter kom moren hans ut av trappen. Så ville han ha mat, men ikke grøt med kjøttboller han spredte grøten over bordet så jeg måtte rydde. Mens jeg tørket av bordet, fant han leppestiften min, en rød Chanel, og brukte den på leppene sine. Han var stille i femten minutter, men så kom han til kjøkkenet og laget fettflekker på veggene med fingrene sine.
Ingen hadde fortalt meg at små barn ikke tåler for mye stekt mat. På kvelden spyttet han over hele leiligheten fordi han fikk acetongass i magen. Heldigvis roet aktivt kull ham ned, og jeg leverte ham tilbake til den bekymrede moren med lettet hjerte.
Min krangel med naboene begynte for femten år siden, da en gammel dame fra trappeoppgangen så på meg med et blikk som tydelig sa: «Du er en skitteløs kvinne». Jeg ble så rasende at jeg umiddelbart tok hevn ved å fylle postkassen hennes med reklamer fra alle mulige brosjyrer: vindus- og dørannonser, aviser med mirakelkur for god helse, og reklamer for magnetarmbånd mot høyt blodtrykk. Hver gang hun lette etter strømregningen, ble hun møtt av en haug med papiravfall.
Jeg stjal også regningen hennes, kopierte den og la til en ekstra null. Den gamle damen gikk til strømleverandøren med en klage, men klarte ikke å få hjelp. Hun ble helt opptatt av meg.
Jeg fortsatte å kjempe for min egen blomsterbed ved vinduet. Etter mange feiltrinn fant jeg ut at geranjer var de beste plantene de blir ikke tatt av hårete ungdom som vil imponere sine fløter. Til og med de som drikker for mye, holder seg unna dem fordi de ikke liker lukten.
En solrik morgen oppdaget jeg at en bil hadde parkert på blomsterbedet mitt. Den store fronten hvilte over de røde blomstene, som om den ville erklære krig mot meg. Jeg spurte naboen, fru Helga, som alltid sitter på benken med fem katter, om bilen var hennes. Hun svarte at den kom fra femte etasje, men hun kunne ikke si hvem som eide den. En annen nabo, Maren fra leilighet 43, hadde blitt tatt av barna fordi hun var svak og hadde astma. Til slutt fant jeg ut at en ung mann, sønnen til fru Helga, holdt på med oppussing i leiligheten.
Jeg stormet heisen for å konfrontere biltjuven, men ingen kom ut da døren ble låst. Jeg banket på den kalde, brune dørerammen, men døren forble stengt. Jeg la igjen en høflig lapp: «Kjære ukjente, fjern bilen fra blomsterbedet mitt umiddelbart, ellers tar jeg ansvar». Dagen gikk, men bilen en sort Jeep stod fortsatt truende over geranjerne mine.
Jeg løp ut på gaten og spurte fru Helga: «Har banditten fra leilighet 43 vært her i dag?» Hun ristet på hodet og svarte at han bare hadde kommet med en annen bil en stund, for så å dra igjen. Jeg spurte om han hadde kjørt med sin egen bil og om han hadde ødelagt blomstene mine. Hun foreslo at jeg skulle ringe ham; han hadde antageligglemt å ta med nummeret sitt. Jeg fikk nummeret, ringte og spurte: «Har du fått lappen min? Hvorfor har du ikke fjernet bilen din?». Han svarte rolig: «Jeg har glemt å ta med den, men jeg vil gjerne hjelpe». Jeg prøvde å være vennlig, men han nektet å flytte bilen. Jeg truet med å bruke Salidol, men han lo bare.
Jeg forsøkte å skrike på bilen med blikket, men den svarte metallen ga ikke etter. Jeg hadde imidlertid en hemmelig blanding av husholdningsmidler som kunne få bilen til å lukte så ille at den måtte rømme. Neste morgen så jeg at bilen var dekket av korn og at fuglene satt på taket, men den så fortsatt ut som en svart skygge. Jeg var ikke skremt; jeg hadde sett verre.
Etter hvert ble bilen ren igjen, men den fortsatte å parkere på blomsterbedet. Jeg ble rasende og nesten snublet over den vandalekatt med en fisk i munnen, som jeg ropte: «Ta fisken til leilighet 43!». Den natten samlet alle katter i nabolaget seg i korridoren, som om de skulle holde en konsert, og jeg hadde fylt dørkarmen med valerianatørrmiddel for å holde dem unna.
Katterna jaget hverandre, lukket dører og blåste i ansiktet mitt. Jeg fant en nøkkel som ikke passet i låsen, og måtte tilkalle en låsesmed. Jeg kjøpte Salidol på nettet for å ha i beredskap.
Morgenen etter var alt rolig. Jeg laget kaffe fra Italia, men da døren ble kastet opp med vold, møtte jeg naboen vår, Sergej, som så ut som en blanding av en russisk politimann og en norsk bygdeleven. Han kom inn i kjøkkenet med en flaske oppvaskmiddel med aloe vera, og begynte å vaske hendene sine ved vasken. Jeg spurte ham om han kunne bruke noe for å beskytte døren mot hans bil. Han nikket og sa han ville smøre håndtakene med vaselin.
Etter at han hadde vasket hendene, trakk han på nesen og spurte: «Hva lukter?». Jeg tilbød ham en kopp kaffe, og han tok den med et smil. Han ga meg et kompliment: «Du er pen», og jeg svarte: «Hvis du ser en heks, så gå bort». Diskusjonen eskalerte, men vi fant til slutt en felles forståelse: å unngå konflikter og heller samarbeide om å holde nabolaget rent og fredelig.
En uke senere banket den samme bilen på døren med en liten lapp: «Beklager for søpla, jeg har ryddet opp». Jeg innså da at all den hatet og hevna jeg hadde båret på, bare hadde gjort livet tyngre for meg selv. Det er lettere å leve i fred når man lar sinne gå forbi og heller velger forståelse og samarbeid.
Livsvisdom: Å bære nag er som å holde en tung sekk på ryggen; jo lettere du slipper den, jo mer kan du nyte hverdagen og bygge et naboskap som alle trives i.
