Jeg lengter sånn hjem, gutten min Pettersen satte seg ute på verandaen, tente en rullings, og sank ned på den lave krakken. En klump av sorg satte seg fast i halsen – han prøvde å ta seg sammen, men hendene skalv svakt og forrådte han. Aldri hadde han trodd at han skulle oppleve den dagen da han ikke lenger hadde plass i sin egen leilighet… – Pappa! Ikke vær sur og sint! – ropte Lise, Pettersens eldste datter, og stormet ut på verandaen. – Jeg ber deg ikke om så mye… La oss få soverommet ditt, så er alt bra! Hvis du ikke tenker på meg, så tenk i det minste på barnebarna dine. Guttene skal jo begynne på skolen snart, men de bor fortsatt sammen med oss i ett rom… – Lise, jeg flytter ikke på sykehjem, – svarte den gamle rolig. – Hvis dere synes leiligheten er for liten for dere og barna, så flytt til Mikkels mor. Hun bor alene i en treroms, så dere skal nok få hvert sitt rom. – Du vet jo at jeg aldri klarer å bo under samme tak som henne! – ropte datteren og slamret igjen verandadøra. Pettersen strøk den gamle hunden over hodet. Den trofaste følgesvennen som hadde vært der for han og kona hele livet. Da tankene gikk til hans kjære Nadia, vellet tårene frem. Det samme skjedde hver gang han tenkte på kona si, som hadde gått bort fem år tidligere og etterlatt ham alene. Han følte seg som en foreldreløs etter at hun døde. Hele livet hadde de holdt sammen – han hadde aldri forestilt seg at hans alderdom skulle bli ensom, selv med datter og barnebarn rundt seg. Lise hadde de oppdratt med kjærlighet og varme, gjort alt for at hun skulle vokse opp til et godt menneske. Men noe hadde de nok oversett… Lise var blitt en kald og selvsentrert kvinne. Barseb, den grå hunden, peip lavt og la seg til rette ved hans føtter. Hunden merket sin gamle herres sorg og slet selv med det. – Bestefar! Elsker du oss ikke, egentlig? – den åtte år gamle barnebarnet kom inn i rommet. – Hva er det du sier, gutten min? Hvem har lært deg sånt tøv? – svarte Pettersen forundret. – Hvorfor vil du ikke flytte fra oss? Er du så gjerrig på rommet ditt, da? – barnebarnet så sint og skuffet på bestefaren. Pettersen prøvde å forklare, men skjønte at det var datterens ord han gjentok. Lise hadde tydeligvis allerede satt ord i hodet på gutten. – Greit, jeg reiser, – sa han med matt stemme. – Dere skal få rommet. Han orket ikke lenger være i den stemningen. Han følte det som om alle i huset mislikte ham, fra svigersønnen som ikke vekslet ord, til barnebarnet som trodde bestefar hadde stjålet hans rom. – Pappa, mener du det? – kom Lise løpende, strålende av begeistring. – Ja, – svarte han stille. – Lov meg at du ikke er slem mot Barseb. Jeg føler meg som en forræder… – Slutt, da! Vi skal passe på ham, gå masse turer. Og vi lover å besøke deg, sammen med Barseb, hver helg, – svarte Lise. – Jeg har funnet det beste sykehjemmet til deg, du kommer til å trives der! To dager senere flyttet Pettersen til sykehjem. Datteren hadde ordnet alt på forhånd og ventet på at faren skulle gi opp. Lukten av fukt og gamle madrasser fylte rommet han fikk, og han angret straks. Dette var ikke det private «panoramahjemmet» Lise hadde lovet, men et kommunalt sykehjem, hvor slitne og triste mennesker bodde. Han pakket ut litt saker, og gikk ned for å sette seg på benken. Han holdt på å gråte der han så på de hjelpeløse gamle rundt seg, og tenkte på hvor trist livet kom til å bli. – Er du ny? – en hyggelig eldre dame satte seg ned ved siden av ham. – Ja…, – svarte Pettersen tungt. – Ikke ta det så tungt… Jeg gråt mye jeg også, men har lært å akseptere. Jeg heter Valborg. – Pettersen, – sa han. – Ble du også satt her av barna? – Nei, nevøen min. Jeg har ingen barn, så jeg skulle la ham arve leiligheten, men det gikk kanskje litt fort… Han tok leiligheten og satte meg her – men heldigvis ikke på gata… Samtalen gikk til langt på kveld – de delte minner om glade dager, og sine kjære partnere. Neste morgen gikk de tur sammen igjen. Valborg gav Pettersen et snev av glede, et lyspunkt han trengte i den triste hverdagen. Han var ute så mye som mulig – maten var elendig, han spiste kun for å holde seg på beina. Pettersen ventet på datteren. Han håpet Lise ville savne ham og hente ham hjem igjen. Men hun dukket aldri opp. En dag prøvde han å ringe for å høre hvordan Barseb hadde det, men ingen svarte hjemme. En dag ved inngangen møtte han naboen, Steinar. Steinar så overrasket på Pettersen og kom bort. – Så her er du! – sa Steinar. – Datteren din sier du bor på landet nå? Jeg skjønte straks at noe ikke stemte – du ville aldri la Barseb være alene. – Hva mener du? Hva har skjedd med hunden min? – Ikke stress, vi satte ham i gode hender på en kennel. Jeg vet ikke alt, men Barseb satt dag ut og inn ved oppgangen, og du var ikke å se. Jeg traff Lise og hun sa at du hadde flyttet på landet, selger leiligheten og drar til svigermor. Hun sa hunden var gammel og at du ikke ville ha ham lenger. Hva skjer egentlig, Pettersen? – spurte Steinar, da han så den gamle blekne. Pettersen fortalte alt. Om at han ville eide alt han hadde sagt ja til, bare han kunne få det ugjort. Det verste var ikke bare at datteren hadde fratatt ham hjemmet – hun hadde også kastet Barseb ut. – Jeg lengter sånn hjem, gutten min, – hvisket han. – Jeg er her i en lignende sak. Jeg er jurist og jobber ofte for eldre som mister hjemmet sitt. Nå hjelper jeg en gammel mann som ble fratatt huset av naboene. Ikke fortvil – har du enda adresse her? – Ja, om ikke Lise har gjort noe. Ærlig talt bruker jeg å si jeg ikke aner hva hun er kapabel til… – Kom, jeg venter på deg ved bilen! – sa Steinar. – Dette er ikke til å tro! At hun kan kalle seg datter… Pettersen kastet fort klærne i sekken og gikk ned. Ved døra traff han Valborg. – Valborg, jeg drar nå. Naboen min sier at datteren min har kastet ut Barseb og selger leiligheten. Sånn er det… – Men hva med meg da? – svarte Valborg forvirret. – Ikke vær urolig – jeg skal komme tilbake og hente deg når det ordner seg, – lovet Pettersen. – Hvem trenger vel meg? – sa hun stille. – Jeg lover det, vent og se. Nå må jeg dra. Han kom seg ikke inn hjemme – døren var låst og nøkler hadde han ikke. Steinar tok ham med hjem til seg. Snart fikk han bekreftet at Lise hadde flyttet fra leiligheten og nå bodde hos svigermor – leiligheten var leid ut. Takket være Steinar fikk Pettersen rett til å flytte tilbake – han beholdt boligen sin. – Tusen takk, – sa Pettersen. – Men jeg aner ikke hvordan jeg skal leve videre. Hun gir seg ikke før hun får jaget meg ut… – Det finnes bare én løsning, – sa Steinar. – Vi selger leiligheten, gir Lise sin del av salget, og resten bruker vi til å kjøpe deg et lite hus på landet. – For en løsning! – sa Pettersen glad. – Det er perfekt. Tre måneder senere flyttet Pettersen inn i det lille huset sitt. Steinar hjalp, også nå, og kjørte ham ut, sammen med Barseb. – Men først stopper vi én plass, – ba Pettersen. Han fikk øye på Valborg – hun satt på benken og så tankefull ut. – Valborg! – ropte han. – Nå kommer vi og henter deg, Barseb og jeg. Vi har fått hus på landet! Skog og mark, bær og sopp, fisk i vannet, frisk luft – alt rett ved. Klarer du å bli med? – han smilte bredt. – Hvordan skal jeg klare det da? – svarte Valborg usikkert. – Bare reis deg opp og bli med oss, – lo han. – Kom! Her har vi ingenting å gjøre. – Vent ti minutter da, – hun smilte med tårer i øyekroken. – Klart jeg venter! – smilte Pettersen. Tross alle andres ugjerninger klarte de to å finne veien til lykken. De skjønte at verden fortsatt er stappfull av gode mennesker – og det er flere av dem enn av de onde. Pettersen og Valborg fant ut av det, og gjennom kampen fant de roen og gleden igjen i livet…

Jeg savner hjemmet mitt, gutten min

Viktor Hansen steg ut på balkongen, tente seg en rullings, og satte seg ned på den lave krakken. En bitter klump la seg i halsen, han prøvde å samle seg, men hendene hans skalv likevel. Kunne han noensinne ha forestilt seg at det skulle komme en tid hvor han ikke hadde plass i sin egen leilighet…

Pappa! Ikke vær sur og oppgitt! Løp ut på balkongen Astrid, den eldste datteren til Viktor. Jeg ber da ikke om så mye… La oss få ditt rom, så er alt greit! Hvis du ikke har medfølelse for meg, tenk i hvert fall på barnebarna dine. Ungene begynner snart på skolen, men må bo sammen med oss i ett rom…

Astrid, jeg vil ikke bo på gamlehjem, sa den gamle rolig. Hvis dere har det trangt med barna i min leilighet, kan dere flytte til moren til Johan. Hun bor alene i sin treroms. Da får både du og barna deres egne rom.

Du vet jo at jeg aldri klarer å bo under samme tak som henne! skrek Astrid og slo igjen balkongdøra så glasset klirret.

Viktor klappet sin gamle hund, som hadde vært trofast følgesvenn hele livet, og begynte å gråte da han tenkte på sin kjære Ingrid. Alltid kommer tårene når han husker henne. Hun døde for fem år siden og etterlot ham helt alene. Mannen følte seg som en foreldreløs, tross datter og barnebarn. De hadde gått gjennom livet sammen, han hadde aldri trodd at han skulle bli ensom i alderdommen med familien rundt seg.

Astrid var oppdratt med varme og kjærlighet. De prøvde å lære henne gode verdier. Men noe glapp. Hun ble selvopptatt og kald.

Bamse klynket lavt og la seg ved føttene hans. Hunden skjønte hans sorg, og led med ham.

Bestefar! Er du helt sikker på at du ikke er glad i oss? Barnebarnet på åtte år kom inn.

Hvem har fortalt deg noe så dumt? undret bestefaren.

Hvorfor vil du ikke flytte ut? Er du lei deg for å gi fra deg rommet til meg og Sofie? Hvorfor er du så gjerrig? Gutten så på ham med blanding av vrede og forakt.

Viktor skjønte at ordene kom rett fra datteren. Astrid hadde nok rukket å påvirke ham.

Greit. Jeg drar, sa han med tom stemme. Dere får rommet.

Han orket ikke mer av denne atmosfæren. Han så at alle i huset mislikte ham, fra svigersønnen som aldri snakket med ham, til barnebarnet, som var overbevist om at bestefar hadde stjålet rommet hans.

Pappa! Mener du det? Astrid kom farende, strålende fornøyd.

Ja, hvisket Viktor. Men du må love å ikke være slem mot Bamse. Jeg føler meg som en sviker…

Slutt med det! Vi skal passe på ham, gå lange turer hver dag. Og i helgene kommer vi på besøk til deg, sammen med Bamse, sa Astrid med glitrende øyne. Jeg har funnet det beste eldrehjemmet til deg, du vil trives der, jeg lover.

To dager senere flyttet Viktor på sykehjem. Det viste seg at datteren hadde ordnet alt på forhånd, bare ventet på at han skulle gi etter. Da han trådte inn i det fuktige, ramsalte rommet, full av mugg og veggedyr, angret han med én gang. Astrid hadde løyet om gode forhold det var bare et kommunalt gamlehjem med triste, bortglemte mennesker.

Han pakket ut og gikk ned igjen. Satt seg på benken ute, og var nær ved å gråte. Blikket på de hjelpeløse gamle, forestilte han seg et elendig liv for seg selv om noen år.

Er du ny her? spurte en pen eldre dame og satte seg ved siden av.

Ja…, sukket Viktor.

Ikke vær så lei deg… Jeg gråt også i begynnelsen, men til slutt venner man seg. Jeg heter Birgit.

Viktor, presenterte han seg. Ble du også sendt hit av dine barn?

Nei. Nevøen min. Gud ga meg ikke barn, så jeg ga leiligheten til nevøen, men det skulle jeg kanskje ikke gjort… Han fikk leiligheten, og sendte meg hit. Skal være glad for at jeg ikke ble satt på gata…

De snakket hele kvelden, mintes ungdommens beste år og sine kjære. Neste dag tok de følge ut igjen med en gang frokosten var ferdig.

Birgit lyst opp en grå hverdag for Viktor. Han orket ikke være inne, og tilbrakte dagene ute. Maten i kantina var elendig, han spiste så vidt at det holdt ham oppe.

Viktor ventet på Astrid. Håpet hun skulle savne ham, ta ham hjem igjen. Men tiden gikk, og hun kom aldri. En dag prøvde han å ringe hjem for å høre om Bamse, men ingen svarte.

En dag så han naboen sin, Steinar Olsen, ved inngangsdøra. Steinar fikk øye på ham med et overrasket blikk, og hastet bort.

Her er du! sa Steinar. Hvorfor sier datteren din at du har flyttet til hytta? Jeg skjønte det var noe galt. Jeg visste at du aldri ville la Bamse havne ute.

Hva mener du? spurte Viktor. Hva har skjedd med min hund?

Ikke bekymre deg, han er på dyrebeskyttelsen. Jeg var like uforstående. Så Bamse satt dag og natt ved blokka, og du var borte. Møtte Astrid, spurte hvor du var. Hun sa du hadde valgt hytteliv og hun skulle selge leiligheten og flytte til mannen sin. Om hunden sa hun at han var gammel, og at du ikke ville ha bryderiet. Hva skjer egentlig, Viktor?

Viktor fortalte alt. Sa han ville gjort alt for å få tiden tilbake og ikke ta et slikt hastverksvalg. Ikke bare mistet han et verdig liv, men også Bamse ble jaget bort.

Jeg vil bare hjem, gutten min, hvisket Viktor.

Dette er nettopp slik saker jeg jobber med. Jeg er jurist, hjelper ofte eldre som har mistet rettighetene sine. Akkurat nå har jeg en sak med en gammel mann der naboene tok huset hans. Har du meldt flytting? spurte Steinar.

Nei. Om ikke hun har gjort det for meg. Jeg vet ikke lenger hva jeg kan vente av min egen datter…

Pakk sakene, jeg venter i bilen, sa Steinar. Dette skal ikke skje! Hun er ingen datter lenger…

Viktor hastet opp, kastet tingene i en bag, og møtte Steinar nede. Ved døra traff han Birgit.

Birgit, jeg reiser. Møtte naboen, og han sier datteren min har jaget Bamse og skal selge leiligheten. Det er slik det er nå, sa Viktor.

Å, kjære deg, sa hun forvirret. Men hva med meg?

Ikke vær redd, ordner jeg opp, kommer jeg for deg også, lovet Viktor.

Akkurat det… Hvem skulle vel ha nytte av meg? svarte hun med et sørgmodig smil.

Unnskyld, Birgit. De venter på meg. Ikke være trist, jeg holder ordet mitt.

Viktor kom ikke inn i leiligheten sin igjen. Døren var låst og han hadde ingen nøkler. Steinar tok ham med hjem til seg. Snart fant de ut at Astrid allerede hadde flyttet til svigermoren sin, og leiligheten var leid ut til fremmede.

Med Steinars hjelp fikk Viktor rettighetene til sitt hjem tilbake.

Takk skal du ha, sa Viktor til Steinar. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal leve videre. Hun gir seg ikke før hun har fått meg helt bort…

Det finnes bare én løsning, svarte Steinar. Vi kan selge leiligheten, gi Astrid hennes del, og for restbeløpet kjøper vi deg en bolig. Vi finner sikkert en liten hytte ute på landet.

Fantastisk! smilte Viktor. Det er perfekt!

Tre måneder senere flyttet Viktor Hansen inn i sitt nye hus. Steinar hjalp ham med alt, og denne dagen skulle han kjøre Viktor og Bamse.

Men vi skal stanse ett sted først, sa Viktor.

På lang avstand fikk han øye på Birgit. Hun satt på benken der ute, og stirret tankefullt utover.

Birgit! ropte han. Nå kommer vi, jeg og Bamse, og henter deg. Nå har vi fått hytte, frisk luft, fiske, bær og sopp rett ved. Vil du bli med? gliste Viktor.

Hvordan skal jeg få det til? spurte hun forvirret.

Bare reis deg fra benken og bli med oss, lo Viktor. Ta sjansen! Det er ikke noe som holder oss her lenger.

Skal bare pakke på ti minutter, smilte Birgit, og kunne ikke holde tårene tilbake.

Jeg venter! svarte Viktor og smilte til henne.

Tross dumskap og grådighet fra andre, fikk disse to endelig muligheten til å finne ro og glede. Begge oppdaget at verden ikke bare er kald, for de gode finnes i flertall. Viktor og Birgit lærte det på den harde måten, og fikk sin fortjente fred og lykke på slutten av reisen.

Rate article
Intigue Life
Jeg lengter sånn hjem, gutten min Pettersen satte seg ute på verandaen, tente en rullings, og sank ned på den lave krakken. En klump av sorg satte seg fast i halsen – han prøvde å ta seg sammen, men hendene skalv svakt og forrådte han. Aldri hadde han trodd at han skulle oppleve den dagen da han ikke lenger hadde plass i sin egen leilighet… – Pappa! Ikke vær sur og sint! – ropte Lise, Pettersens eldste datter, og stormet ut på verandaen. – Jeg ber deg ikke om så mye… La oss få soverommet ditt, så er alt bra! Hvis du ikke tenker på meg, så tenk i det minste på barnebarna dine. Guttene skal jo begynne på skolen snart, men de bor fortsatt sammen med oss i ett rom… – Lise, jeg flytter ikke på sykehjem, – svarte den gamle rolig. – Hvis dere synes leiligheten er for liten for dere og barna, så flytt til Mikkels mor. Hun bor alene i en treroms, så dere skal nok få hvert sitt rom. – Du vet jo at jeg aldri klarer å bo under samme tak som henne! – ropte datteren og slamret igjen verandadøra. Pettersen strøk den gamle hunden over hodet. Den trofaste følgesvennen som hadde vært der for han og kona hele livet. Da tankene gikk til hans kjære Nadia, vellet tårene frem. Det samme skjedde hver gang han tenkte på kona si, som hadde gått bort fem år tidligere og etterlatt ham alene. Han følte seg som en foreldreløs etter at hun døde. Hele livet hadde de holdt sammen – han hadde aldri forestilt seg at hans alderdom skulle bli ensom, selv med datter og barnebarn rundt seg. Lise hadde de oppdratt med kjærlighet og varme, gjort alt for at hun skulle vokse opp til et godt menneske. Men noe hadde de nok oversett… Lise var blitt en kald og selvsentrert kvinne. Barseb, den grå hunden, peip lavt og la seg til rette ved hans føtter. Hunden merket sin gamle herres sorg og slet selv med det. – Bestefar! Elsker du oss ikke, egentlig? – den åtte år gamle barnebarnet kom inn i rommet. – Hva er det du sier, gutten min? Hvem har lært deg sånt tøv? – svarte Pettersen forundret. – Hvorfor vil du ikke flytte fra oss? Er du så gjerrig på rommet ditt, da? – barnebarnet så sint og skuffet på bestefaren. Pettersen prøvde å forklare, men skjønte at det var datterens ord han gjentok. Lise hadde tydeligvis allerede satt ord i hodet på gutten. – Greit, jeg reiser, – sa han med matt stemme. – Dere skal få rommet. Han orket ikke lenger være i den stemningen. Han følte det som om alle i huset mislikte ham, fra svigersønnen som ikke vekslet ord, til barnebarnet som trodde bestefar hadde stjålet hans rom. – Pappa, mener du det? – kom Lise løpende, strålende av begeistring. – Ja, – svarte han stille. – Lov meg at du ikke er slem mot Barseb. Jeg føler meg som en forræder… – Slutt, da! Vi skal passe på ham, gå masse turer. Og vi lover å besøke deg, sammen med Barseb, hver helg, – svarte Lise. – Jeg har funnet det beste sykehjemmet til deg, du kommer til å trives der! To dager senere flyttet Pettersen til sykehjem. Datteren hadde ordnet alt på forhånd og ventet på at faren skulle gi opp. Lukten av fukt og gamle madrasser fylte rommet han fikk, og han angret straks. Dette var ikke det private «panoramahjemmet» Lise hadde lovet, men et kommunalt sykehjem, hvor slitne og triste mennesker bodde. Han pakket ut litt saker, og gikk ned for å sette seg på benken. Han holdt på å gråte der han så på de hjelpeløse gamle rundt seg, og tenkte på hvor trist livet kom til å bli. – Er du ny? – en hyggelig eldre dame satte seg ned ved siden av ham. – Ja…, – svarte Pettersen tungt. – Ikke ta det så tungt… Jeg gråt mye jeg også, men har lært å akseptere. Jeg heter Valborg. – Pettersen, – sa han. – Ble du også satt her av barna? – Nei, nevøen min. Jeg har ingen barn, så jeg skulle la ham arve leiligheten, men det gikk kanskje litt fort… Han tok leiligheten og satte meg her – men heldigvis ikke på gata… Samtalen gikk til langt på kveld – de delte minner om glade dager, og sine kjære partnere. Neste morgen gikk de tur sammen igjen. Valborg gav Pettersen et snev av glede, et lyspunkt han trengte i den triste hverdagen. Han var ute så mye som mulig – maten var elendig, han spiste kun for å holde seg på beina. Pettersen ventet på datteren. Han håpet Lise ville savne ham og hente ham hjem igjen. Men hun dukket aldri opp. En dag prøvde han å ringe for å høre hvordan Barseb hadde det, men ingen svarte hjemme. En dag ved inngangen møtte han naboen, Steinar. Steinar så overrasket på Pettersen og kom bort. – Så her er du! – sa Steinar. – Datteren din sier du bor på landet nå? Jeg skjønte straks at noe ikke stemte – du ville aldri la Barseb være alene. – Hva mener du? Hva har skjedd med hunden min? – Ikke stress, vi satte ham i gode hender på en kennel. Jeg vet ikke alt, men Barseb satt dag ut og inn ved oppgangen, og du var ikke å se. Jeg traff Lise og hun sa at du hadde flyttet på landet, selger leiligheten og drar til svigermor. Hun sa hunden var gammel og at du ikke ville ha ham lenger. Hva skjer egentlig, Pettersen? – spurte Steinar, da han så den gamle blekne. Pettersen fortalte alt. Om at han ville eide alt han hadde sagt ja til, bare han kunne få det ugjort. Det verste var ikke bare at datteren hadde fratatt ham hjemmet – hun hadde også kastet Barseb ut. – Jeg lengter sånn hjem, gutten min, – hvisket han. – Jeg er her i en lignende sak. Jeg er jurist og jobber ofte for eldre som mister hjemmet sitt. Nå hjelper jeg en gammel mann som ble fratatt huset av naboene. Ikke fortvil – har du enda adresse her? – Ja, om ikke Lise har gjort noe. Ærlig talt bruker jeg å si jeg ikke aner hva hun er kapabel til… – Kom, jeg venter på deg ved bilen! – sa Steinar. – Dette er ikke til å tro! At hun kan kalle seg datter… Pettersen kastet fort klærne i sekken og gikk ned. Ved døra traff han Valborg. – Valborg, jeg drar nå. Naboen min sier at datteren min har kastet ut Barseb og selger leiligheten. Sånn er det… – Men hva med meg da? – svarte Valborg forvirret. – Ikke vær urolig – jeg skal komme tilbake og hente deg når det ordner seg, – lovet Pettersen. – Hvem trenger vel meg? – sa hun stille. – Jeg lover det, vent og se. Nå må jeg dra. Han kom seg ikke inn hjemme – døren var låst og nøkler hadde han ikke. Steinar tok ham med hjem til seg. Snart fikk han bekreftet at Lise hadde flyttet fra leiligheten og nå bodde hos svigermor – leiligheten var leid ut. Takket være Steinar fikk Pettersen rett til å flytte tilbake – han beholdt boligen sin. – Tusen takk, – sa Pettersen. – Men jeg aner ikke hvordan jeg skal leve videre. Hun gir seg ikke før hun får jaget meg ut… – Det finnes bare én løsning, – sa Steinar. – Vi selger leiligheten, gir Lise sin del av salget, og resten bruker vi til å kjøpe deg et lite hus på landet. – For en løsning! – sa Pettersen glad. – Det er perfekt. Tre måneder senere flyttet Pettersen inn i det lille huset sitt. Steinar hjalp, også nå, og kjørte ham ut, sammen med Barseb. – Men først stopper vi én plass, – ba Pettersen. Han fikk øye på Valborg – hun satt på benken og så tankefull ut. – Valborg! – ropte han. – Nå kommer vi og henter deg, Barseb og jeg. Vi har fått hus på landet! Skog og mark, bær og sopp, fisk i vannet, frisk luft – alt rett ved. Klarer du å bli med? – han smilte bredt. – Hvordan skal jeg klare det da? – svarte Valborg usikkert. – Bare reis deg opp og bli med oss, – lo han. – Kom! Her har vi ingenting å gjøre. – Vent ti minutter da, – hun smilte med tårer i øyekroken. – Klart jeg venter! – smilte Pettersen. Tross alle andres ugjerninger klarte de to å finne veien til lykken. De skjønte at verden fortsatt er stappfull av gode mennesker – og det er flere av dem enn av de onde. Pettersen og Valborg fant ut av det, og gjennom kampen fant de roen og gleden igjen i livet…