Sjelet gjør ikke vondt eller gråter lenger
Etter at mannen hennes, Zakarias, dør i en tragisk ulykke, bestemmer Regine at hun må flytte fra Oslo, hvor alt minner henne om ham. De har bare vært gifte i åtte år, og den ulykka tar ham fra livet. Regine tror hun aldri vil komme seg, men sitter igjen med sønnen Søren.
«Jenter, jeg har bestemt meg for å pakke sammen og flytte til bygda», forteller hun de to venninnene som har kommet på besøk. «Det gamle foreldrehuset er tomt, og foreldre har også gått bort. Jeg klarer ikke gå gjennom gatene i byen eller bo i leiligheten. Zakarias er som om han er rett ved siden av meg, noen ganger tror jeg jeg ser en skygge i øyekroken, men når jeg snur meg er det ingenting. Hva er dette?»
«Regine, jeg vet ikke om du klarer å bo på landet. Du har alltid levd her i byen, alt er tilrettelagt», er tvilen fra en av vennene.
«Det finnes en skole i bygda, og jeg kan bli lærer», svarer Regine bestemt.
«Da kommer vi på besøk», sier den andre vennen, og de ler sammen.
Regine har nå bodd med Søren i et lite hus på kanten av Skogheim, rett ved skogen, i fem år. Hun jobber på den lokale barneskolen, har slått seg ned og blir respektert av naboene, for hun er født her.
Vinteren har vært streng, og den andre delen av desember er snøtung og vindfull. Nyttårsaften nærmer seg, og kun én uke gjenstår når en kraftig snøstorm blåser inn om kvelden. Vinden ryster huset, men inne er det varmt og koselig. Regine og Søren liker slike kvelder; mens stormen hyler utenfor, sitter de ved bordet og drikker varm urtete.
«Mamma, jeg tror noen banker på døren», sier Søren.
«Det er bare vinden», svarer Regine, men hun lytter og hører et svakt dunk. Hun går ut i gangen.
«Hvem er der?» roper hun.
«Åpne, vær så snill», høres en svak, hæslig stemme.
Det er ingen frykt, men hun lurer på hvem som kan ha kommet i denne værguden til et avsidesliggende hus ved skogen. Når hun åpner, ser hun en mann som har falt i snøen. Han kastes ned i dørkarmen og sklir sakte nedover. Regine roper på Søren.
«Er han full?» går tanken raskt gjennom hodet hennes, men hun tenker: «La ham være, han fryser ikke bort.»
Sammen med Søren drar de den vankerende mannen inn i varmen. Han legger seg på gulvet, puster tungt. Regine ser at mannen har jaktklær på, men ingen rifle er med ham.
Hun er ingen medisinsk fagperson, og i en snøstorm er ambulansen langt unna. Etter noen minutter vender mannen seg på ryggen, åpner øynene. Hoften hans er revet, og benet blør.
«Hva har skjedd med dere?», spør Regine rolig.
«Unnskyld, unnskyld», svarer han mens de fjerner den tykke jakken. Øynene hans er lyseblå og bønnhøye. Regine blir redd for om hun kan hjelpe ham.
Hun inspiserer benet det er ingen brudd, bare et sår som flyter blod. Det kan hun stelle med. Hun føler en liten lettelse i sjelen. Sammen med Søren setter hun ham ved den lille peisen, støtter ham mot veggen. Han ser på benet sitt og tvinger frem et svakt smil.
«Jeg heter Olav, beklager at jeg har kastet meg inn uten å bli invitert», sier han.
«Regine, dette er sønnen min, Søren», svarer hun.
«Jeg er lege. Såret er ikke livstruende, men jeg har mistet mye blod», sier Olav.
Regine trekker lettet pusten, for hun vet at en lege kan ta vare på seg selv. Etter at såret er renset og bandasjert, drikker Olav varm te med timian og blåbærsyltetøy ved bordet.
Mens teen deres brygger, snakker de mer sammen. Olav forteller om seg selv.
«Jeg er trettifire år gammel. Jeg var lenge militær lege, jobbet i utlandet som ung. Livet var vanskelig, jeg var ofte på felttjeneste, men jeg elsket jobben. Min kone klarte ikke den ustabile tilværelsen, hun flyttet med datteren sin til en storby, fikk ny ektemann og lever nå rolig. Jeg holder ikke noen nag, ikke alle kvinner tåler harde prøvelser.»
«Hva med kjærlighet? Hvor er den i både vondt og godt?» spørrer Regine.
«Kjærlighet er vanskelig. Da jeg giftet meg ung, lovet jeg henne ting jeg ikke klarte å holde», svarer Olav. «Jeg er ikke bitter, jeg forstår henne.»
Samtalen varer lenge, og snart er klokken over midnatt. Olav spør endelig:
«Er du gift?»
«Nei. Min mann døde i en ulykke, og jeg flyttet fra Oslo for fem år siden. Jeg kunne ikke bli der. Her ble jeg født, dette er foreldrenes gamle hus, og det har gitt meg ro. Jeg var redd for at Søren skulle synes livet på landet var kjedelig, men han har tilpasset seg, fått venner og trives», svarer Regine mens Søren har lagt seg.
«Fungerer du i en skole?»
«Ja, jeg underviser i norsk og litteratur. Jeg trives med stillheten her, og savner ikke byens mas. Jeg er ikke sykepleier, men jeg har jobbet som jegere, så jeg har litt erfaring med førstehjelp», svarer Olav med et smil.
Han forteller at han for snart førti år avla fra forsvaret, tok vare på en alvorlig syk mor, jobbet en kort periode som jeger, men moren døde. Deretter flyttet han tilbake til byen, åpnet en liten apotek. Nå planlegger han å åpne en ny, men de siste dagene har han følt en tung uro, kanskje etter morens død, kanskje noe annet.
«Det er vanlig å bli påvirket av tapet av en nær», sier Regine medfølende.
«Vennene mine vil at jeg skal gå til psykolog, men jeg ler av dem. Jeg flyttet hit for å vandre i skogen og jakte, noe jeg alltid har likt. Da jeg var jeger, ble jeg fanget i et villsvinflokk, et dyr slo meg i benet, og jeg mistet rifleen. Jeg klarte meg til ditt hus, men rifleen ble liggende ved inngangen», viser Olav på den innpakkede benet.
Regine lager en seng ved peisen for ham og ønsker ham god natt.
Neste morgen har Olav feber, såret på benet har ikke helt grodd. Stormen har roet seg, og Regine og Søren finner Olavs bil i skogen, nesten begravd i et stort snøskavl nær huset.
«Jeg må behandle meg selv», sier Olav. «Jeg har et førstehjelpssett i bilen, jeg kan hente medisinen.»
«Olav, vi graver bilen frem, gir deg nøklene og setter medikamentene til deg», svarer Regine. Søren leverer førstehjelpskassen intakt. Olav blir behandlet noen dager, spiller sjakk med Søren om kveldene, og når han føler seg bedre, planlegger han å dra til byen. Tre dager gjenstår til nyttår.
Regine spør ham før avreise:
«Er sjelen din fortsatt så vond?»
Olav pakker sekken, ser Regine i øynene og svarer:
«Nå gråter den»
Han setter seg i firehjulsscooteren, kjører bort fra Skogheim.
Etter at Olav har dratt, blir huset stille. Regine føler et tomrom, men hun trøster seg med at hun likte ham som en ekte mann, rolig og trygg, uten å forvente noe mer.
Snøstormen fortsetter, men den er ikke like intens. Vinden stilner av og til, og snøen daler rolig.
«Alt blir til det beste», tenker Regine. «Det var fint at Olav ble her en kort stund, ellers hadde det vært vanskeligere å slippe ham.»
Olav ringer aldri, selv om han lovet å melde fra når han kommer i byen. Regine tenker:
«Han har sine egne gjøremål, men han har hatt et lite eventyr her.»
Nyttår nærmer seg. Den 31. desember drar Regine i sin gamle Volvo til den nærmeste supermarkedet i Åsane, kjøper mat og søtsaker for en hel uke til nyttårsmiddagen. Selv om det bare er hun og Søren, vil de feire tradisjonen med juletre og lys.
Kvelden før blir det igjen snøstorm, men Regine er lettet over at handelen er gjort. Søren dekker bordet, henger opp julelys på treet.
«Mamma, banker noen på døren?» spør han.
«Det er bare vinden», svarer hun, men lytter. Hun hører dunket.
Ved døren står Olav, strålende, med poser i hendene.
«Kan jeg komme inn?», sier han uten å vente på svar, og trår inn i entreen.
Søren jubler:
«Hurra, Olav!»
Olav roper til Regine:
«Vent, jeg vil kysse deg først.»
Han går mot den forvirrede Regine og kysser henne på leppene. Hjertet hennes slår raskt, og hun kjenner en barnlig nervøsitet.
«Olav, du har reist til byen for dette?» spør hun, og han nikker med et smil.
Søren ser på moren med håp. Regine nikker.
«Jeg sier ja, men jeg kan ikke forlate dette stedet.»
«Det gjør du ikke. Jeg blir her, jeg liker livet i Skogheim, og kanskje jeg fortsatt kan jobbe som jeger. Byen kan jeg besøke for å ta vare på butikken,» ler Olav. Regine legger hodet mot hans skulder.
Tiden går. Søren blir ti år gammel, og han begynner på universitetet. Regine og Olav har bygget et stort hus sammen i bygda. Olav har funnet ro, og hans sjel gjør ikke vondt eller gråter lenger. Rundt ham er kun kjærlighet og glede.
