Ingen holder meg fast
Jeg blir sen, vi har fullt kaos på byggeplassen, stemmen til Synnøve kom dempet gjennom brølet fra vinkelslipen. Hører du meg i det hele tatt?
Hører jeg, svarte Einar og flyttet telefonen til det andre øret. Skal jeg vente på deg til middag?
Ikke vent. Kanskje jeg ikke kommer i det hele tatt, tidsfristene brenner.
Greit.
Korte pip. Slik var det alltid.
Einar la telefonen på kjøkkenbordet og kastet et blikk på gryten med avkjølt fiskesuppe. Han lagde mat til to, som han pleide, selv om han visste det var på tide å stå på egne ben. Synnøve jobbet som flislegger, og timeplanen hennes var som en hjertekurve: vilde opp- og nedturer etterfulgt av lange, flate perioder. I seks måneder hoppet hun fra byggeplass til byggeplass, la ned tunge kvadratmeter av dyrt keramikk i andres leiligheter og tjente penger som fikk Einar til å kjenne en stille misunnelse. Så fulgte et halvt år med total ro, uten oppdrag, hvor hun ble hjemme.
Problemet var at begge modusene var uutholdelige på hver sin måte. Når Synnøve jobbet, forsvant hun. Kroppslig, emosjonelt, mentalt hele hun. Hun dro klokken syv om morgenen, kom tilbake ved midnatt, om hun i det hele tatt kom hjem. Noen netter sov hun på byggeplassen, for «hva har jeg å gjøre med å kjøre frem og tilbake når jeg må begynne igjen klokka seks?» Einar spiste middag alene foran TV-en, la seg i den kalde, tomme sengen. Det eneste som minnet ham om at han var gift, var ekteskapsattesten som lå gjemt i en bunke papirer.
Han prøvde en gang å telle hvor mange felles middager de hadde hatt de siste tre månedene. Fire. Bare fire!
Den virkelige helvete begynte når arbeidet var over. Synnøve kom hjem. Man skulle tro at det var noe å glede seg over kona ved siden, endelig tid sammen. Men nei. Etter et halvt år med å jobbe i andre menneskers hjem, hadde hun blitt så oppslukt av antallet designløsninger at eget hjem begynte å irritere henne. Hun stirret på flisen i badet den samme hun selv hadde lagt for to år siden og øynene hennes flakket.
Det er et mareritt, mumlet hun mens hun strøk fingeren langs fugene. Hvordan kunne jeg la dette skje? En forskyvning på en og en halv millimeter. En og en halv millimeter, Einar!
Einar, som ikke kunne skille en millimeter fra femten, nikket høflig.
Deretter begynte alt. Først sa hun: «Jeg ser bare om jeg kan rette på det». Så: «Jeg tar av en flis, bytter den, så er det gjort». Så: «Nå må jeg rive ned hele veggen, ellers er det ingen mening». Til slutt kom Einar hjem fra jobben og fant badet borte kun nakne vegger, en haug med byggeavfall og kona i åndedrettsmaskin, lykkelig med å blande fliselim.
På tre år med ekteskap hadde de fire badrenoveringer, tre kjøkken og ett gang en gangkorridor.
Oppdraget ble levert i tide, og roen vendte tilbake til arbeidsdagen. Men ikke for Einar.
Kan du levere fliskryss, ringte Synnøve da Einar var på jobb. Og grunning, grå, jeg sender deg detaljer.
Jeg er på jobb.
Kom innom i lunsjpausen. Jeg må få ferdig hjørnet før kvelden.
Greit.
«Lever, hent, bestill, hjelp Einar ble både bud, lagerarbeider og assistent i ett. Synnøve holdt seg hjemme, bare på utkikk etter materialer på byggevarebutikken noen ganger tre ganger om dagen, for «jeg visste vel ikke at grunningen ikke skulle holde». Hun var alltid sliten, fra et prosjekt hun selv hadde startet. Om kvelden fant Einar henne på kjøkkenet skitten, tørt, med flisstøv i håret og hun så på ham med tomme øyne.
Skal du spise middag?
Senere. Jeg har ikke krefter.
Hun hadde ingen krefter til noe. Ikke til samtaler. Ikke til film. Ikke til intimitet. Einar var bare der for å hente ruller med tapet når hun ikke orket å kle på seg, eller for å bære en sementsekk fra bilen, eller holde vater mens hun justerte en rad.
«Vi er ektefolk», sa Synnøve når Einar protesterte. «Ektefolk hjelper hverandre».
Ektefolk. Et latterlig ord for et forhold hvor den ene kun er en tjenestemann for den andres yrkesambisjoner.
Lørdag kveld bar Synnøve på en ny flisklistre. Den gamle falt hun fra i fargen. Einar satt midt i kaoset og prøvde å drikke te. Tekannen sto på en krakk i gangen fordi benken var dekket av fliser. Sukkeret fant han på badet. En skje var helt borte.
Synnøve, begynte han forsiktig, er det ikke nok?
Hva er nok? hun snudde seg ikke engang, mens hun testet en ny flis på veggen.
Alt dette. Renoveringene. Du endrer alltid på leiligheten.
Og så? Jeg liker det. Dette er mitt hjem, jeg vil ha det perfekt.
Det blir aldri perfekt for deg. Du gjør om alt, drar på nye prosjekter, ser på nye fliser og starter på nytt.
Synnøve la flisen ned og snudde seg langsomt. I øynene hennes vokste det en farlig glød.
Hva foreslår du? Å leve slik at alt irritere meg?
Jeg foreslår at vi lever normalt! Som vanlige folk. Gå på kino. Spise middag sammen. Snakke om noe annet enn fuger og grunning. Husker du når vi sist gikk ut sammen?
Jeg har jobb.
Du har ikke jobb! Du har laget en selv!
Det er ingen oppdiktet jobb, Einar. Det heter «forbedre boligen». Noen er flinke til det.
Mens andre bare vil leve. Ikke i byggekaos, ikke i støv, ikke i «hentlevergjør». Leve med en kone som husker at hun har en ektemann.
Synnøve krysset armene som om hun skulle beskytte seg.
Du forstår bare ikke. Du er programmerer, sitter i ditt trygge kontor og trykker på taster. Jeg skaper med hendene. Noe håndgripelig. Når jeg ser at jeg kan gjøre noe bedre, gjør jeg det bedre.
På bekostning av alt annet!
Hvis du ikke er fornøyd ingen holder deg.
Hun sa det nesten likegyldig, som om man snakker om en ubehagelig stol som kan kastes bort. Einar ble stille. De syv ordene inneholdt hele deres problem, komprimert i en setning. For Synnøve var han en valgmulighet, ikke en nødvendighet, ikke en ektefelle, ikke en elsket bare en knapp som kunne slås av når den ble til hinder.
Vet du, reiste han seg og børstet støv fra jeansen, kanskje du har rett.
Hvorfor det?
Det er ingen som holder meg.
Han sa det nesten uten å tro på det selv. I den setningen lå alt problemets kjerne, presset i syv ord. For Synnøve var han en opsjon, ikke en forpliktelse.
De så på hverandre gjennom hauger av fliser, poser med lim og restene av et kjøkken som en gang hadde eksistert. Begge forsto at krangelen ikke handlet om flisene. Det handlet om livsrimene som hadde dratt fra hverandre for lenge siden.
…Skilsmissen ble gjort i løpet av tre måneder. Overraskende fredelig. Det var ingenting å dele.
Einar vandret i sin nye leilighet liten, men ren, uten en sementsekk i hjørnet og kunne ikke tro stillheten. Ingen boremaskin, ingen hammer, ingen hastverk med å hente fugemasse fordi den var tom.
Han kunne planlegge. For første gang på tre år visste han nøyaktig hva han skulle gjøre om kvelden. Men noe manglet. Som et hull i brystet som ikke kunne fylles.
…Nesten to år fløy forbi.
Har du hørt nyhetene? ringte gamle kameraten Dag i fredagskvelden. Om din eks?
Einar strammet seg. Siden skilsmissen hadde han unngått alt som minnet om Synnøve.
Hva slags nyheter?
Hun giftet seg. Veldig nylig.
Raskt, da.
Ja. Og vet du med hvem? Dag tok en dramatisk pause. Med en flislegger, tror du?
Einar smilte sarkastisk.
Hvordan går det?
De er som to lysstråler. De kjører sammen på byggeplasser, et tomannsteam. Perfekt samspill.
Einar tenkte lenge på at Synnøve hadde funnet noen som snakket samme språk. Noen for hvem en millimeter og en halv fortsatt var en tragedie. Noen som forsto forskjellen mellom epoksifuge og sementfuge, ikke fordi han ble forklart det, men fordi han selv visste det. Det som hadde gnaget Einar i tusenvis av øyeblikk, ble nå grunnlaget for et annet partnerskap. Morsomt.
Tre måneder senere møtte han dem ved supermarkedet. Tilfeldig han hadde bare gått for å kjøpe mat etter jobb, tatt en handlevogn og beveget seg mot melkeavdelingen, da han stivnet.
Synnøve sto ved kjøleskapet med yoghurt. Ved siden av en mann i samme alder, bredskuldret, med hender som tydelig var vant til fysisk arbeid. De valgte varer, hvisket, lo. Synnøve dyttet ham i skulderen, han pekte på siden hennes, hun gispet og sprang bort.
De så ut som tenåringer i forelskelse, som unge forelskede som ikke brydde seg om omverdenen, fordi verden hadde blitt liten bare den ene personen ved siden av.
Synnøve så annerledes ut. Ikke sliten, ikke tom i blikket som etter åtte timers veggslag. Hun så levende ut. Akkurat slik Einar husket henne fra den første gangen de møttes.
Einar tvang seg til å sette handlevognen ned og gikk ut av butikken uten å kjøpe noe.
I bilen lente han seg tilbake og smilte. De to passet rett og slett ikke sammen. Skilsmissen hadde vært uunngåelig.
Han startet motoren.
Hvis Synnøve har funnet sin mann, kan jeg også finne min.
Den tette tåken som hadde omhyllet livet etter skilsmissen, lettet endelig.
