Det er du som vil ha det, så det er du som må gjøre det, sa Gleb og drakk en slurk te.
Mamma, dere fikk dere en unge for deres egen skyld, ikke min. Så får dere ta dere av den lille Jens selv. Jeg må sove ut før skolen begynner.
Gleb, jeg ber deg ikke så ofte. Bare denne ene gangen, for å følge ham til skolen på første skoledag. Alle andre barna kommer med foreldrene sine…
Nettopp, med foreldrene sine, avbrøt Gleb moren sin, Marina. Hvor var mine da jeg hadde skolestart? Alltid opptatt med den lille. Så får han gå alene, han overlever nok.
Det var ikke alltid… Bare et par ganger. Det var ikke med vilje…
Vel, nå er det bare sånn at han må gå alene, svarte Gleb rolig.
Marina ble forvirret. Hun hadde ikke ventet dette. De ga ham jo alt han trengte, og likevel ville han ikke være en del av familien.
Hør her, begynte hun og rynket pannen. Du bor i en familie, Gleb. I en familie hjelper vi hverandre. Din far og jeg hjelper deg. Vi gir deg lommepenger, lager mat, rydder, til og med på rommet ditt. Det minste du kan gjøre er å hjelpe til.
Jeg ba deg ikke om å rydde på rommet mitt. Og jeg klarer meg uten lommepenger. Jeg er atten år, jeg er ikke en liten gutt eller en barnevakt. Min mening bør også telles.
Etter disse ordene tok Gleb koppen sin og gikk til rommet sitt. Marina ble stående igjen alene, med en tung følelse i brystet og tanken på at sønnen hennes var egoistisk.
Når hadde han blitt sånn?
Marinas første ekteskap var mislykket. Gleb sin far hadde aldri vokst opp, foretrakk å ligge på sofaen, spille spill og sitte på telefonen i stedet for å bygge et familieliv. Til slutt ga hun opp og flyttet hjem til moren sin.
Da Marina giftet seg for andre gang, var Gleb fem. Han aksepterte fort den nye mannen i livet deres, Anders, som ble en god far for ham.
Men da Gleb var ti, ble Jens født. Det var kanskje da alt begynte å gå galt, selv om Marina ikke så det med en gang.
Det året måtte Gleb gå alene på skolestarten. Marina var sliten etter fødselen, Anders jobbet, og besteforeldrene var for langt unna.
Gleb, det ble sånn… Du er jo en stor gutt, du greier deg selv, ikke sant? spurte hun unnskyldende.
Jeg skjønner, sukket Gleb. Det går bra.
Da syntes Marina alt var i orden. Men Gleb hadde husket det.
Tre år senere skjedde det samme. Denne gangen fordi Jens hadde blitt syk i barnehagen.
Jens ble ofte syk. En gang tok han med seg vannkopper hjem fra barnehagen, rett før Gleb skulle på klassetur til Oslo. Gleb måtte bli hjemme.
Mamma, jeg skjønner det, men jeg er lei av å bli syk. Kan ikke du holde ham unna meg? sa han irritert mens Marina smurte ham med krem.
Vi er en familie, Gleb. Jeg må jo være rundt ham, og jeg går rundt i huset… Vi kan ikke isolere oss helt.
Marina forsto ham, men syntes også det var en del av livet.
Etter hvert begynte Gleb å nekte å hjelpe til hjemme. Først unnskyldte han seg, men etter hvert ble det direkte nekt.
Hvorfor skal jeg vaske stuen når jeg ikke engang er der? Dere og Jens bruker den, så det er deres søppel, sa han en dag.
Men du bruker kjøkkenet, svarte Marina. Og der vasker jeg.
Du tørker opp hver dråpe. Hadde jeg bodd alene, hadde jeg ikke brydd meg. Dette er ditt problem, ikke mitt.
Noen ganger tvang hun ham til å hjelpe, andre ganger lot hun det være. Men nå hadde det gått for langt.
Ingen kunne følge Jens til skolen. Besteforeldrene var for langt unna, Anders var på forretningsreise, og Marina fikk ikke fri fra jobben. Gleb nektet blankt, selv om han hadde fri den dagen.
Hva skulle hun gjøre?
Først ringte hun Anders.
Jaha, han vil ha voksenliv? Da får han prøve det, sa Anders bestemt.
Ikke for hardt nå, ba Marina. Vi mister ham helt hvis vi presser for mye.
La ham gå. La oss se hvordan han klarer seg uten “pappa, kan du hente meg?” og “mamma, kan du ta med pakken min?”
Marina sukket. Mannen hadde rett, men hun var redd. Anders kunne være sta, og selv om han elsket Gleb, kunne han sette for harde vilkår.
Problemet med Jens løste seg. Venninnen Olga, som også hadde barn på samme skole, tok ham med og passet på ham.
Tusen takk, Olga, du reddet meg, sa Marina da hun hentet Jens.
Ingen årsak. Du har hentet min også før. Vi mødre må hjelpe hverandre, smilte Olga.
Marina inviterte henne inn og delte bekymringene om Gleb. Olga, som bare var tjueseks, forsto ham godt.
Jeg skjønner Gleb, sa hun. Jeg måtte alltid passe de yngre søsknene mine. Du presser ham for mye. Han ser ikke vitsen med å vaske et hus han ikke eier. Men jeg forstår deg også. Familie er viktig.
Jeg presser ham ikke. Jeg vil bare at alle bidrar.
For deg er ryddighet en plikt, for ham er det meningsløst. Jeg tenkte det samme før.
Hva skal jeg gjøre? Anders vil nesten kaste ham ut.
To valg: Enten slutter dere å hjelpe ham helt, eller så lar dere ham prøve å bo for seg selv. Leie en leilighet, la ham oppleve voksenlivet.
Men hvis han slutter på skolen? Eller stikker av?
Risikoen er der, men hvis han vil stikke, gjør han det uansett. Jeg giftet meg tidlig for å komme bort. Det var faktisk bra, for da ble det ikke verre.
Marina tenkte lenge på det. Da Anders kom hjem, bestemte de seg for å leie en leilighet til Gleb i nabolaget, i to måneder. De fylte kjøleskapet, ryddet og ga ham nøklene.
Så det er sånn det er. Dere kaster meg ut, sa han, men tok nøklene.
Vi kaster deg ikke ut. Du er vår sønn, vi elsker deg, sa Anders. Men nå bor du her som gjest, siden du ikke vil leve med oss.
Hvem sa det?
Fellesskap handler om både rettigheter og plikter. Vi hjelper deg fremdeles, for vi elsker deg. Men nå får du prøve selv.
Gleb klagde, men flyttet. En måned svarte han knapt på Meldinger. Marina visste han var hjemme bare fordi lyset var på.
Men etter en måned begynte han å kontakte henne. Han spurte hvordan han skulle vaske komfyren, hvilket vaskemiddel som var best. En gang spurte han hvordan han skulle lage suppe. Da inviterte Marina ham hjem, viste ham, ga ham mat og fylte på med matvarer.
Vi savner deg og venter på deg, sa hun.
Han svarte ikke, men klemte hen
