ETTERLENGTET LYKKE
Dagen i dag var den lykkeligste på evigheter for Ingrid. Hun strålte som en nyvasket Holmenkollbakke i påskesol! Ikke rart, for i tolv lange år hadde hun lengtet etter å bli mor, uten at storken så mye som fløy forbi huset hennes. Men nå endelig var det feststemning i stua: Ingrid skulle få barn! Hva kan være mer fantastisk for en kvinne enn akkurat den nyheten? Alle som har kjent gleden ved å bli mamma, nikker sikkert gjenkjennende nå.
Hun var på syvende sky eller kanskje niende, for sikkerhets skyld. Hver andre minutt strøk hun over magen sin, smilte som om hun hadde vunnet VikingLotto og skravlet lavt med den vesle spiren der inne, som bare var to og en halv måned på vei.
Ingrid traff Eirik allerede i ungdomstiden. De var studenter sammen på universitetet i Oslo, og etter studietiden giftet de seg bare tre måneder etter diplomen var i boks. Begge glade og forelsket som norske flagg på 17. mai. Men etter et halvt år med ekteskap begynte Ingrid å uro seg. Eirik trøstet og beroliget, forsikret henne om at babyen skulle komme før eller siden hun måtte bare vente litt til.
Etter to år til begynte håpet å svinne. Ingrid snakket med legen, men ingen fant noe galt. Eirik prøvde å avlede henne med turer i marka og ekstra mye omsorg, men dag for dag ble Ingrid mer og mer tungsindig. Slik gikk tolv år. Det var liksom aldri helt komplett hjemme hos dem.
En dag, midt i juli med sol over Oslofjorden, tok Ingrid en tur mens Eirik var på jobb. Hun ruslet forsiktig, helt oppslukt av egne tanker og skritt. Med blikket mot bakken vandret hun der, i sin egen verden.
Plutselig hører hun, rett ved siden av:
Er det du som er mammaen min?
Ingrid bråstopper, som om noen skulle ha kilt henne under foten. Blikket glir opp, og der bak et gjerde står en liten gutt på rundt tre år, og stirrer på henne med store, spørrende øyne, små hender rundt det kalde metallgjerdet.
Stiv av undring blir Ingrid stående. Til slutt klarer hun å trekke pusten og går forsiktig bort til ham. Hun ser bortover og legger merke til at det er et barnehjem barn leker i bakgrunnen.
Hun ser på den lille gutten, men ordene står fast. Tankene raser rundt. Hun skjønner at dette kan være et vendepunkt i livet hennes. Etter å ha fått summet seg, spør hun forsiktig:
Husker du mammaen din? Hvordan var hun?
Nei, jeg har aldri møtt henne, så jeg står her og venter. Hun kjenner meg nok igjen hvis hun går forbi.
Ja, det tror jeg du har helt rett i, sier Ingrid, glad innerst inne for at hun kanskje får være den.
Hva heter du?
Jeg heter Sindre.
Nå blir Ingrid målrettet. Hun hadde ikke lenger tvil; hun skulle gjøre alt i sin makt for å adoptere Sindre. Kanskje skjebnen hadde ledet henne til akkurat dette gjerdet i dag.
Vet du, for noen år siden mistet jeg en liten gutt. Han het også Sindre, og jeg leter fortsatt etter ham. Kanskje det er deg?
Den lille gutten lyser opp og utbryter med rungende stemme:
Ja! Du er mammaen min! Du! Jeg kjente deg igjen! Du er det!
Små hender strekkes mot henne mellom gjerdestengene, og Ingrid møter dem med et stort, varmt mammafang.
Nå går vi straks til styreren og sier fra! Du skal bli med hjem til oss!
Hurra! roper Sindre med full jubel.
Ingrid tripper inn på barnehjemmet med Sindre ved hånda, så glad at hun nesten glemmer veska på trappa.
Endelig får Sindre en mamma! utbrøt en av de ansatte, og ristet på hodet med tårer i øyekroken.
Så fulgte dokumentkontroll, komiteer og venting på lønningsdag alt forsvant i en tåke for Ingrid. Men Sindre skjønte kreftene i saken han trodde fullt og helt at mamma var funnet. Imens forberedte hun Eirik på et nytt medlem i familien, og sammen fikk de ordnet barnerom og kjøpt møbler og utstyr for noen tusen kroner. Eirik kunne ikke si nei da han så smilene tilbake etter alle disse årene.
Endelig var dagen her! Sindre ble deres sønn. Sammen gikk de hjem, hånd i hånd, strålende av glede. Huset var ikke til å kjenne igjen. Stillheten som hadde bodd der i tolv år, ble jaget bort av små føtter og et rungende: «Pappa, se!». Ingrid blomstret. All hennes ubrukte kjærlighet ble gitt til denne gutten. Eirik ble en far av topp norsk klasse.
Dagene gikk, Sindre vokste og gledet sine foreldre. Så, en vakker morgen, merket Ingrid seg litt småsyk. Eirik ble bekymret, og sammen dro de til legen. Der kom den vidunderlige nyheten: Ingrid skulle bli mor på ordentlig denne gangen! Lykken kunne ikke måles med verken målebånd eller budsjett.
Alle gledet seg til et nytt familemedlem. Og en dag, sent på høsten, kom hun til verden en frisk liten jente, Hjørdis. Nå var familien komplett.
Ingrid visste én ting: Mirakelet med Hjørdis kom bare fordi hun ikke gikk forbi den lille gutten ved gjerdet den dagen. Gode handlinger betales alltid tilbake. Lykken har ingen timeplan den dukker opp for dem som åpner hjertet og gir kjærlighet uten forbehold.
