Så gå da, jeg har aldri elsket deg! ropte Anders i etterkant av den unge kvinnen som forlot leiligheten med den lille gutten i armen.
Endelig våger du å innrømme det. Selv om jeg forsto det ganske bra selv, så kunne du like gjerne holde det for deg svarte Solveig.
Solveig kastet et blikk på mannen som, med en slapp holdning, satt i stolen med en tom flaske i hånden. I det øyeblikket skjønte hun helt klart hvilket valg som var riktig. Eventuelle tvil som ennå hadde lurt seg inn i hodet hennes, forsvant som om de aldri hadde eksistert. Hun så på lille Sondre, smilte til ham og gikk målbevisst mot inngangsdøren.
På dette tidspunktet visste ikke Solveig enda hvor døren ville lede henne. Man kan ikke si at livet hennes etter bruddet med mannen var spesielt lykkelig. Leieboliger, endeløse deltidsjobber, den lille sønnen i armen og ingen hjelp å vente på. Moren hennes var død, faren hadde hun bare sett som barn, og hun visste ikke engang hvor han hadde bodd. Hun hadde aldri tenkt seg å finne ham.
Hvis han virkelig ville, hadde han funnet en måte å møte datteren på. Hvis han ikke tok kontakt, var han bare uninteressert tenkte hun.
Men historien handlet ikke om ham, den handlet om Solveig.
Anders og hun møttes på en disco i Oslo. En kjekk, pent kledd fyr som kom med komplimenter. Litt arrogant, men Solveig la ikke merke til det den gang, og som det senere viste seg, var det forgjeves.
Anders vokste opp uten far. Bestemor, mor og tante var hans omsorgspersoner. Alt dreide seg rundt ham. Slik var det fra barndom til ungdom. Da han giftet seg med Solveig og flyttet henne inn i leiligheten sin, endret ikke noe seg. Alt snurret fortsatt rundt ham, og han nøt det.
Familielivet raste i hjel raskt. Hvorfor? Fordi Solveig ikke ville bli hans permanente barnepike. De bodde sammen ett år før barnet kom, og to år etter. Så ble det for mye; hun samlet sine eiendeler og gikk.
Det er nå tjue år siden de sist så hverandre på skilsmissedagen. Sønnen, Sondre, er voksen, har tatt en universitetsutdanning. Faren har aldri søkt kontakt med ham og har aldri brydd seg om hans skjebne, men Solveig har aldri presset ham. Hun har oppdratt ham alene.
En morgen gikk Solveig, som vanlig, på vei til jobben. Humøret var ikke på topp. Sommeren var over, høstfargene hadde tatt over, og den første snøen lå tungt i bakken. Snøen knirket under støvlene hennes. Hun gikk sakte, uten hastverk. Tidligere løp hun fra jobb til jobb, men nå hadde livet endelig roet seg.
Sondre studerte, jobbet ved siden av, og Solveig hadde blitt avdelingsleder med en god lønn i norske kroner.
Ingrid, hvor er du på vei hen? Det er fortsatt tidlig ropte hun på den unge kollegaen.
Hei, Solveig Olavsen svarte Ingrid lavt, mens hun tørket bort en tåre fra kinnet med en billig concealer.
Ingrid, igjen? Hvorfor holder du fast på ham? spurte Solveig.
Jeg vet ikke Ingrid brøt sammen. Solveig så på henne og husket seg selv, for hun hadde vært der selv en gang.
Se på benken der, pekte hun mot en snødekt benk. Hvor er du?
Ingrid så seg omkring, glemte tårene og tenkte på sin lille sønn. Hva da?
Se, det sitter spurver på benken, de er kalde og har det tungt nå. Men om tre eller fire måneder blir det vår igjen, og de vil synge og fly rundt i solen. fortsatte Solveig.
Jeg forstår. nikket Ingrid.
Sånn er det også i ditt liv. Du må bare holde ut gjennom den dårlige perioden, men du kan ikke bare sitte stille. Du må ta tak i deg selv, finne motivasjonen og styrken, skjønner du?
Ingrid så på Solveig med beundring. Du er sterk, pen og velkledd. Jeg jeg tror jeg kan klare det.
La oss gå til jobben nå, og tenke på resten senere. foreslo Solveig.
Arbeidsdagen fløy forbi. På kvelden gikk Solveig over til Ingrid.
Hvordan går det?
Jeg vil egentlig ikke gå hjem i dag.
Ikke gå, ta med datteren fra barnehagen, så kommer du til meg. Jeg har plass til dere. Vi kan drikke te, og jeg har bakt en jordbærpai i går. foreslo hun.
Ingrid gikk med på det. Det var den første gang hun hadde en rolig kveld. Solveig fikk inntrykk av at Ingrid var litt mindre klønete enn hun hadde trodd.
Neste morgen hjalp Solveig Ingrid med å finne en leilighet og flytte inn. Likt som før, begynte et nytt kapittel for Ingrid.
Tre måneder senere ba Ingrid Solveig om å passe datteren mens hun skulle i rettssak om skilsmisse. Ingrid hadde fått avslag på underholdsbidrag, men var lettet over å få hjelp. På fredag på jobben spurte Ingrid Solveig:
Solveig, vil du komme på kaffe på lørdag? Vi har allerede pyntet juletreet.
Jeg kommer.
Neste dag dro Solveig på besøk, stoppet innom butikken for å kjøpe kjeks og en sjokolade til lille Katja.
Solveig, jeg er så takknemlig. Du reddet livet mitt, sa Ingrid.
Det var du som ønsket forandring, og den kom. Jeg har vært i samme situasjon før.
Solveig viste Ingrid et fotoalbum med bilder fra ferier med Sondre. Katja så på bildene med interesse, og de snakket om alt fra fjellturer til sommerfugler.
Har du giftet deg igjen? spurte Ingrid litt flau.
Nei, jeg har ikke hatt hell med menn, men jeg er sikker på at du vil finne din egen lykke, svarte Solveig.
Tusen takk, jeg håper også du finner din, svarte Ingrid og ga henne en klem.
De tok farvel hjertelig. Katja løp ut i gangen.
Tante Solveig, kommer du igjen? ropte hun.
Selvfølgelig, så snart du inviterer meg, kommer jeg! svarte Solveig og klemte den lille jenta.
På gaten begynte en kraftig snøstorm før jul. Solveig gikk langs de pyntede butikkvinduene da en fremmed stemme ropte:
Frøken, vent!
Hun snudde seg, og en mann i middels alder kom løpende.
Hvorfor løper du fra meg? spurte han.
Hva vil du? svarte Solveig.
Du mistet vottene dine. Jeg så dem da jeg kom ut av butikken, og jeg vil gjerne gi dem tilbake. rakte han vottene.
Å, tusen takk! sa hun.
Jeg heter Einar. introduserte han.
Jeg er Solveig. svarte hun.
Skal jeg kjøre deg hjem? spurte han.
Nei, jeg har ikke langt å gå.
Ikke nekt, det er så kaldt.
Greit.
Einar var hyggelig, og de kjørte sammen mens de snakket. Ved et fotgjengerfelt stanset bilen for en høy, tynn mann som så tydelig påvirket ut. Han så på dem med tåket blikk før han gikk videre. Solveig kjente ham igjen det var hennes eksmann. Hun så ham i et øyeblikk, snudde seg og fortsatte.
Solveig, hvor skal du feire nyttår? spurte Einar.
Jeg har ikke bestemt meg ennå, svarte hun.
Kanskje vi kan feire sammen? Jeg inviterer deg på restaurant, og jeg lover at det blir gøy.
Solveig smilte.
Da blir jeg med. Jeg vil ikke gå glipp av lykken min.
Einar nikket. Kanskje, tenkte hun, ville dette nye året bringe den kjærligheten hun hadde ventet på så lenge.
