Ta dette fra mamma, til deg og søsknene dine. Spis, jenta mi. Det er ikke synd å dele men det er synd å snu ryggen til.
Ingvild var bare seks år gammel, men livet hadde allerede lagt en tung bør på de små skuldrene hennes, en byrde barn ikke engang har navn for. Hun bodde ute på bygda, i en gammel, skeiv stue hvor veggene holdt seg oppe like mye av bønner som av stokker. Når vinden rev i veggene, jamret treverket seg, og kulda listet seg inn mellom sprekkene om natta, uten å spørre om lov.
Foreldrene hennes tok småjobber fra dag til dag. Noen dager fikk de arbeid, neste dag ingenting. Av og til kom de hjem utmattet, med sprukne hender og tomme blikk, andre dager med lommer nesten like tomme som håpet. Ingvild ble hjemme med sine to småsøsken, holdt dem tett inntil seg hver gang sulten gjorde vondere enn kulda.
Det var desember. En virkelig norsk desember, med blytung himmel og luft som luktet av snø. Julen nærmet seg, men ikke i deres hus. I gryta på vedovnen kokte en mager potetstuing, uten kjøtt, uten krydder men laget med all kjærlighet moren kunne samle. Ingvild rørte rundt langsomt, som om hun kunne få maten til å rekke til alle.
Så, plutselig, snek det seg en deilig duft over tunet. En duft som traff sjelen før magen. Nabofamilien slaktet julegrisen. Glade stemmer, latter, klirring av servise, og lyden av fett som freste i jerngryta fylte luften. For Ingvild var det som å høre på et eventyr altfor langt vekk.
Hun nærmet seg gjerdet, med lillesøsknene klamrende til kjolen. Hun svelget hardt. Tigde ikke, bare kikket. De store, blå øynene hennes var fylt av stille lengsel. Hun visste hun ikke skulle ønske seg noe som ikke var hennes. Slik hadde mor lært henne. Men det lille hjertet hennes manglet ikke mot til å drømme.
Kjære Gud, hvisket hun, bare littegrann…
Akkurat da trengte en varm, mild stemme gjennom kulda:
Ingvild, kom hit, jenta mi!
Ingvild fór sammen. Ved gryta sto gamle Aud, med kinn røde av varmen og øyne like varme som et bål. Hun rørte sakte i grauten og sendte Ingvild et blikk fylt av ømhet hun nesten hadde glemt fantes.
Ta dette fra mamma, til deg og søsknene dine, sa hun mykt, med godhet selvsagt og urokkelig.
Ingvild ble stående et øyeblikk. Skammen knyttet seg i brystet. Var det lov å bli glad? Men Aud vinket igjen, og med skjelvende hender fylte hun en boks med varm, nystekt ribbe, sprø svor og duft av ekte julefeiring.
Spis, jenta mi. Det er ikke synd å dele. Men det er synd å lukke øynene.
Tårene trillet nedover Ingvilds kinn, uten stopp. Hun gråt ikke av sult. Hun gråt fordi noen endelig hadde sett henne ikke som “fattigjenta”, men som et barn.
Hun løp hjem, holdt boksen tett som den største skatten i verden. Småsøsknene hoppet av glede, og for et øyeblikk var det latter, varme og duft av fest i det vesle huset.
Da foreldrene kom hjem den kvelden, slitne og kalde, fant de barna rundt bordet smilende, mett og glade. Moren gråt stille, og faren tok av seg luen og sendte en takk mot stjernene.
De hadde ingen juletre den julen. Ingen gaver. Men de hadde fått godhet.
Og noen ganger er det alt du trenger for å kjenne at du ikke er alene i verden.
Fortsatt finnes det barn som Ingvild barn som ikke ber om annet enn å se. De ser mot de lysende tun, mot julebord de aldri får sitte ved.
Noen ganger kan en porsjon mat, en liten gest, et vennlig ord være det største gavet et menneske får.
Hvis denne historien rørte deg ikke snu ryggen til.
