– Der ser du! – utbrøt Sander. – Akkurat, det siste ordet skal alltid være mannens. Tidlig på morgenen kom den voksne barnebarnet til familien Evensen på besøk, han de nylig hadde vært i bryllupet til. Sander hadde reist fra byen for å hente poteter, for han pleide alltid å hjelpe sine kjære besteforeldre både med å sette og grave opp poteter. – Så, fortell oss, Sander, hvordan går det hjemme med deg og Silje? – lurte bestemoren nysgjerrig på mens hun styrte på ved komfyren. – Tja, det er litt forskjellig, bestemor… – svarte barnebarnet nølende. – Litt forskjellig… – Vent litt nå, – innskøt bestefar Eivind skeptisk. – Hva mener du med forskjellig? Har dere begynt å krangle, kanskje? – Nei, egentlig ikke. Vi prøver bare å finne ut hvem som egentlig er sjefen hjemme, – innrømmet barnebarnet. – Jaja… – sukket bestemor med en latter i stemmen, – det burde vel være opplagt. – Nettopp, – lo bestefar også. – Det er alltid kona som er sjefen i huset. – Jaså, jaså… – hørtes det fra komfyren igjen. – Bestefar, tuller du nå? – Barnebarnet så forbløffet på ham. – Er det ment som en vits, eller? – Ikke i det hele tatt, – svarte Eivind bestemt. – Hvis du ikke tror meg, så spørr bestemoren din. Kom igjen, Katrine, si det som det er – hvem har alltid siste ordet hjemme hos oss? – Slutt nå med det tullet, – svarte bestemor vennlig. – Nei, si det du, – Eivind insisterte. – Hvem tar de endelige avgjørelsene, du eller jeg? – Jeg, antar jeg… – Hæ? – trodde ikke barnebarnet. – Det har jeg aldri merket noe til. Jeg synes nå at mannen skal være sjefen hjemme, jeg. – Næh, glem det, Sander, – lo bestefar igjen. – I en ekte familie fungerer det helt annerledes. Nå skal jeg fortelle deg noen historier som forklarer alt. Historien – Nå begynner han igjen, – mumlet bestemor misfornøyd. – Nå blir det vel historien om motorsykkelen. – Hvilken motorsykkel da? – ble barnebarnet nysgjerrig. – Den som har rustet i boden i hundre år allerede, – bekreftet bestefar ivrig. – Vet du hvem som fikk meg til å kjøpe den motorsykkelen? – Bestemor? Fikk deg til å kjøpe? – Helt riktig. Hun ga meg til og med pengene. Men først var det en annen historie. En gang tjente jeg nok penger til å kjøpe en motorsykkel med sidevogn. Jeg sier til Katrine, altså bestemoren din, at jeg skal ha motorsykkel – så jeg kan kjøre potetene hjem fra jordet. Før fikk vi nemlig egne potetåkre utenfor bygda. Bestemoren din strittet imot. «Nei, la oss heller kjøpe farge-TV,» sa hun. Den gangen var de dyre. «Potetene har du da alltid båret hjem på sykkel,» sa hun, «bare fortsett med det.» Sekk over stanga og av gårde. Greit, sa jeg, ditt ord er alltid det siste. Så vi kjøpte TV-en. – Og motorsykkelen da? – skjønte ikke barnebarnet. – Den fikk vi kjøpt etterhvert… – sukket bestemor. – Da hadde bestefar skadet ryggen så ille at jeg måtte bære potetene alene nesten hele høsten. Da vi så i november hadde slaktet grisene, ga jeg alle pengene til ham og sa: «Nå reiser du og kjøper den motorsykkelen med sidevogn.» – Og neste høst fikk vi penger igjen, – fortsatte bestefar. – Jeg sa vi måtte bruke dem på ny badstue – taket på den gamle var helt råtten. Men bestemoren din ville heller ha nye møbler. Greit, ditt ord er siste, sa jeg. Så vi kjøpte møbler. – Og om våren raste den gamle badstua sammen, – la bestemor til. – Det var så mye snø det året, og taket kollapset… Siden har jeg bestemt at sånn får det være – det får bli som Eivind sier. – Der ser du! – utbrøt Sander. – Helt rett, det siste ordet skal være mannens. – Nejada, Sander, du har fortsatt ikke forstått, – lo bestefar høyt. – Før jeg gjør noe, spør jeg alltid: «Jeg har lyst til å mure opp ovnen på nytt – kan jeg?» Og så blir det som hun sier. – Etter de historiene sier jeg alltid: du bestemmer, gjør det slik du synes, sa bestemoren. – Så Sander, uansett hvordan dere gjør det, må det siste ordet være hos kona, – avsluttet bestefar. – Forstått? Først ble Sander tankefull, så brast han ut i latter. Men han tenkte lenge, og snart lyste ansiktet opp. – Nå skjønner jeg, bestefar. Jeg drar hjem til Silje nå og sier: «Greit, vi drar til Tyrkia på ferie, sånn du vil. Så får bilen vente litt lenger på verkstedet – automaten må jo byttes. Hvis bilen kollapser, ja, ja – da tar vi bussen på jobb hele vinteren. Vi får bare stå opp en time tidligere, ikke noe å bry seg om…» Tenker jeg riktig nå, eller, bestefar? – Det er helt riktig, – lo bestefar og nikket. – Etter et par år, Sander, så finner dere nok frem til en felles løsning i familien. Og husk: det skal alltid være kona som er sjefen. Da får mannen en enklere hverdag. Det vet jeg av egen erfaring…

Nå, der ja! utbrøt Henrik. Alt stemmer! Det er som det skal, mannen skal alltid få siste ordet.

Tidlig på morgenen i dag kom barnebarnet vårt fra Oslo på besøk, han som nettopp giftet seg og som vi var i bryllupet til for noen uker siden. Henrik hadde tatt turen for å hente poteter. Han har alltid vært med oss og hjulpet til med å sette og grave opp potetene her på gården.

Men si meg, Henrik, hvordan er det egentlig å bo sammen med din Ingrid? spurte bestemor Liv raskt, mens hun holdt på med kaffekjelen over ovnen.

Tja, det er litt av hvert, bestemor svarte Henrik nølende. Det varierer…

Vent nå litt, sa bestefar Olav spørrende. Hva mener du med at det varierer? Dere har vel ikke allerede begynt å krangle?

Nei da, egentlig ikke. Vi prøver bare å finne ut av hvem som bestemmer hjemme hos oss, innrømmet Henrik.

Å du store tid sukket bestemor med latter i stemmen, det der burde jo være opplagt.

Ja, lo bestefar og nikket, det er jo klart at det alltid har vært kona som har siste ordet i familien.

Jaja lød det igjen borte fra ovnen.

Bestefar, er du seriøs nå? Henrik så overrasket på Olav. Tuller du med meg?

Ikke det spor, svarte Olav bestemt. Hvis du ikke tror meg, kan du spørre bestemor. Si meg, Liv, hvem er det egentlig som alltid har siste ord her hjemme?

Nå må du gi deg med det tullet, svarte bestemor kjærlig.

Nei, jeg mener det. Hvem tar de endelige avgjørelsene, du eller jeg?

Ja, det er vel jeg, da

Hæ? Henrik rynket pannen. Det har jeg aldri lagt merke til her i huset. Jeg har alltid trodd det er mannen som skal bestemme.

Nå tuller du, Henrik, lo bestefar igjen. I en virkelig familie er det annerledes. Skal jeg fortelle deg ei historie, så skjønner du sikkert hva jeg mener.

Historien

Nå begynner han igjen, mumlet bestemor misfornøyd. Nå forteller han vel om motorsykkelen sin.

Hvilken motorsykkel? lurte Henrik nysgjerrig.

Den som ruster bort i uthuset, svarte bestefar, ivrig Den blir snart hundre år. Vet du hvordan bestemor fikk meg til å kjøpe den?

Bestemor? Fikk DEG til å kjøpe?

Ja, det var hun som ga meg pengene. Av sine egne. Men det startet med noe annet.

En gang hadde jeg spart akkurat nok penger til å kjøpe motorsykkel med sidevogn. Jeg sa til Liv bestemor din nå har jeg lyst til å kjøpe den motorsykkelen. Så kan vi bruke den til å frakte poteter hjem fra jordet. Før fikk vi jo tildelt jorder til potetene våre.

Men Liv strittet imot. Hun foreslo heller å kjøpe farge-TV, som var fryktelig dyrt på den tida. “Du har da alltid klart å frakte potetene på sykkelen,” sa hun. “Bare fortsett med det.”

En sekk på ramma, og avgårde. Jaja, sa jeg. Ditt ord er siste, som vanlig. Så vi kjøpte TV.

Og motorsykkelen da? spurte Henrik uforstående.

Den kjøpte vi også sukka bestemor. Men det ble ikke før senere. Først måtte bestefar forstrekke ryggen sin så ille at jeg måtte frakte nesten alle potetene alene den høsten.

Og da vi slaktet grisene i november, ga jeg Olav alt vi fikk inn for kjøttet, og sa: “Nå kan du reise og kjøpe den motorsykkelen med sidevogn.”

Året etter, på høsten, fikk vi litt penger til overs igjen, fortsatte bestefar. Jeg sa: Nå må vi bruke de pengene til å bygge nytt badstu, den gamle, som foreldrene mine etterlot, begynte å falle fra hverandre. Men bestemor var uenig. Hun ville heller kjøpe nye møbler, så vi kunne ha det ordentlig, likt som folk flest. Jaja, sa jeg. Ditt ord er siste. Så vi kjøpte møbler.

Men om våren raste badstua sammen, avsluttet bestemor. Det snødde ekstra mye den vinteren, så taket ga etter. Etter det bestemte jeg at vi skulle gjøre som Olav sier alltid.

Ser du nå! utbrøt Henrik. Akkurat! Siste ordet skal være mannens.

Nei du, Henrik, du har ikke skjønt det helt, lo bestefar. Før jeg gjør noe, så spør jeg Liv og sier: “Hva tror du om dette?” Og så gjør jeg som hun bestemmer.

Etter de episodene sier jeg alltid til deg, Olav: Gjør akkurat som du tror er best, nikket bestemor.

Derfor, Henrik, i det lange løp er det alltid kona som har siste ordet og slik skal det være, konkluderte bestefar. Skjønner du nå?

Henrik tenkte seg om først, så begynte han plutselig å le høyt. Da latteren la seg, så han ut til å ha fått en idé.

Nå skjønner jeg, bestefar. Når jeg kommer hjem nå skal jeg si til Ingrid: “Greit, vi reiser til Gran Canaria, som du vil. Så får bilen vente litt med verksted, det er jo automatgiret som må byttes.”

Står bilen, ja, ja. Da får vi ta buss på jobb hele vinteren. Det er vel ikke verre enn å stå opp en time tidligere…” Er det rett tenkt, bestefar?

Helt riktig valg, sa bestefar og smilte bredt. Gi det et år eller to, så har dere også funnet deres måte å bli enige på.

Og det er alltid best for alle når kona har siste ordet i familien. Da får mannen det også mye fredeligere. Det vet jeg av erfaring…