FØRSTE KJÆRLIGHET
Ola ventet i den bleke morgensolen, stadig kastet blikket mellom den knirkete veggklokken og den knirkende døren til den lille kaféen i Oslo. Rundt ham suste en evig sus av klassekamerater, som fra små gutter og jenter hadde vokst til høytidelige menn og damer med skjegg og skjerf.
Men Ola ventet på Åse. Den første, reneste kjærligheten han noen gang skulle kjenne. En liten bjelle ved døren ringet, og da døren åpnet, løste alt rundt ham seg opp som et tåkelagt drømmebilde. Der sto hun, som en gyllen solstråle i en mørk skog. Tynn som en pil, vakker som en fjellblomst. Årene hadde bare gjort henne enda mer strålende: lyse krøller som hvite fjelltopper, blå, lekne øyne som speilet himmelen.
Ola sprang fra stolen sin.
Hei, Åselita.
Hei, Ola smilte hun, og øyeblikket sprang bakover i tid. De stod ved skoleporten, og han ga henne et håndskrevet valentinskort. Hun tok imot det med en lett, varm smil som bare bar med seg godhet.
Han tok hennes smale, kalde hender i sine.
Jeg er så glad for å se deg. Du ser helt fantastisk ut.
Takk, jeg er også glad for å se deg, svarte Åse og senket blikket litt, som etter deres første kjærtegn, litt sjenert.
Plutselig ble Ola presset til side av noen av Åses venner som kom løpende for å hilse. Resten av kvelden svøpte ham i drømmeaktige tanker. Fra første stund hadde Ola vært forelsket i Åse; som alle gutter trakk han i håret hennes og dyttet henne på skolegården, usikker på hvordan han skulle fange hennes oppmerksomhet. Han hjalp henne med sekken, skrev kort og dikt. På avslutningsfesten delte de sitt første kyss, vandret gjennom Oslo i soloppgangens gulllys, og begynte så å date.
Men livet er sjelden som et eventyr. Studielivet kastet dem inn i nye sirkler, nye interesser, nye gjester. Først ringte de hverandre ofte, så ble samtalene sjeldnere, til slutt stilnet de helt. Åse giftet seg, Ola giftet seg også. Begge hadde nye liv, men Ola klarte aldri å kvitte seg med Åses ansikt fra sin indre skjerm. Han elsket sin kone, men Åse lå fortsatt som en varm, skjør gnist i hjertet hans, en første, ren kjærlighet som kunne lyse opp de mørkeste dagene.
Etter noen år med ekteskap skilte Ola seg, rolig, uten krangel. Han var takknemlig mot sin ekskone for den stille avtalen. Han prøvde seg på andre forhold, men ingenting passet. Ofte ble han påminnet om Åse gjennom gamle bilder på sosiale medier, og minnene om høstlige spaserturer i parkene fløt fram som varme tåke. Han kastet seg inn i selvkritikk, men klarte ikke å fordrive henne fra tankene.
Da alumnusdagen nærmet seg, hørte han at Kine, en annen klassekamerat, hadde skilt seg. Ola jublet som om han hadde funnet en skatt. Han ventet på henne den dagen, så lenge som han kunne, og ønsket å snakke. De steg ut på trappen sammen.
Ås begynte Ola, med hjertet hamrende som en tromme og kulde som løp gjennom kroppen.
Jeg vet dette kanskje høres merkelig ut, men hør på meg. Jeg har følt for deg hele livet. Ikke le. Dette er min første, reneste kjærlighet. Jeg har prøvd å glemme deg, men klarer det ikke. Jeg turte ikke forstyrre deg fordi du var gift. Nå, nå, kan vi prøve? La meg invitere deg på en date. Jeg vil være ved din side, hva som helst. Tror du på meg?
Kine trakk på halskjeden sin, blikket hennes var som glass.
Ola, det er hyggelig å høre dette. Jeg tror jeg også kjenner den varme følelsen, kanskje det virkelig er den første, rene kjærligheten vi begge husker. Men kanskje vi bør la den forbli slik, i ro uten krangel og uro. La den bli et søtt minne.
Ola følte verden kollapse. Han trodde Åse ville si ja.
Kine, men hvorfor? Hvorfor tror du vi ødelegger det? Kanskje vi kan styrke det. Kanskje skjebnen har satt oss sammen, men vi har ikke brukt sjansen.
Kine smilte, men smilet bærte en tristhet.
Ola, du er en god mann
Ikke si så, Kine, det er harde ord.
Ikke avbryt, du er en god mann, men jeg Jeg elsker deg ikke, og jeg vil aldri…
Tårer fylte Olas øyne. Han knyttet nevene og fløy som en pil tilbake til kaféen, tok jakken, og forlot bygningen uten et farvel. Han så ikke Kine gråte på trappen.
I en storm av følelser slettet han alle sosiale kontoer, forlot gruppene med gamle klassekamerater, slettet Kines nummer og druknet i alkohol. Sinne og savn rullet seg som bølger, men etter hvert roet de seg. Smerten sank, og livet fortsatte. Han prøvde å skyve Åse helt ut av sinnet. Årene fløt forbi mens han jobbet med et prosjekt på jobben. Telefonen ringte, og han så navnet Nora, en gammel klassekamerat. Han avviste samtalen; han hadde lovt seg selv å ikke treffe noen. Telefonen fortsatte å vibrere, 28 ubesvarte anrop. En svak følelse av uro krøp i magen.
Han ringte Nora tilbake, hjertet dunket.
Nora, hva vil du?
Ola, jeg har noe viktig. Åse er død.
Månen sank i munnen hans. En tung, knust stein av sorg falt ned i hjertet.
Hvordan?
Vi må møtes. Hun ville at jeg skulle fortelle deg noe. Kan du nå?
Jeg kan.
De møttes på en kaffebar. Nora hadde røde øyne bak et tykt lag med sminke.
År tilbake på alumnusdagen, da Åse avviste deg og du gikk bort, fant jeg henne på trappen. Hun gråt, hadde et sammenbrudd. Legene ga henne kun noen måneder. Hun ville ikke at du skulle se hennes smerte. Hun ville at du skulle ha hennes minnelse som den første, rene kjærligheten. Derfor svarte hun så hardt. Hun holdt på i et helt år. Begravelsen er i morgen. Vær så snill, kom.
Morgenen var regnfull. Ola ventet til alle hadde gått, så han stod alene med Åse.
Hvordan kunne dette skje, Åse? Vi kunne ha levd lykkelig i ditt siste år. Jeg kunne gitt deg så mye kjærlighet. Jeg var så egoistisk, bare tenkte på meg selv og hvor vondt jeg følte. Jeg sviktet deg. Hvordan skal jeg leve uten deg? Jeg vil dø.
Regnet blandet seg med tårene.
Ola, du må ikke dø.
Bak ham sto Åse, så vakker i en hvit kjole, så skjør som et porselensdukke, med de lekne blå øynene og de hvite krøllene som regnet ikke rørte.
Åse?
Et spøkelsesaktig vesen stod foran ham.
Kjære Ola, jeg ønsker deg et langt, rikt liv. Du vil finne en ny kvinne, få barn og barnebarn, reise og glede deg. Alt dette vil skje, men du vil aldri glemme meg, for vi var ment for hverandre, men vi brukte ikke sjansen. Vi vil møtes igjen, men først når du har levd hele ditt liv. Hvis du tar ditt eget liv, vil vi aldri se hverandre igjen. Så lev, min kjære, og vent på vår gjenforening.
Åse strøk forsiktig over kinnet hans, hånden passerte gjennom kroppen hans, men han følte et glimt av berøring. Han lukket øynene. Når han åpnet dem, var hun borte.
Jeg skal vente, min elskede, til vi møtes igjen.
Etter mange år giftet Ola seg, fikk tre barn og sju barnebarn. Han reiste, opplevde livet fullt ut. Da hans tid kom, samlet familien seg rundt ham.
Han smilte, tok farvel og sa:
Jeg går nå til min aller første, reneste kjærlighet. Endelig skal jeg være lykkelig.
Med et siste sukk forlot han denne verden, med et fredfullt smil på leppene.
