Det sies at han bringer lykke til folk
Solveig Johansen kom tilbake fra hytta sent på kvelden. Hun hadde bevisst startet på veien da mørket begynte å falle, og bilen hennes suste ikke som vanlig, men rolig langs den lengste ringveien rundt byen. Hvis hun ikke hadde måtte på jobb i morgen, ville hun ha blitt på hytta over natten.
Hvorfor hastet hun ikke? Rett og slett fordi hun ikke ville dra hjem. Mer presist hun ville ikke se mannen sin. En indre stemme hadde lenge fortalt Solveig at under ett tak ville hun og ektemannen snart ikke lenger ha plass. Forholdet deres var blitt kaldt, anspent, og hvert lille krangel eskalerte til en storm.
Hun kikket gjennom frontruten, så utover veien, og lot tankene vandre rundt det merkelige, opsiktsløse familielivet. På et punkt krysset den svingete ringveien en liten bygda Lunde. Solveig senket farten som man gjør, og i lyset fra frontlyktene stoppet hun ved en bussstopp og så en merkelig eldre dame. Den gamle kvinnen stod med noe innpakket i et klut, holdt det trygt mot brystet som en nyfødt baby. Hun så på de nærmende bilene med et håp så sterkt at Solveig uten å tenke trakk på bremsen.
Bilen stoppet. Solveig gikk raskt ut og løp mot kvinnen. Da hun kom nærmere, oppdaget hun en liten rullende handlevogn ved føttene hennes.
Hvorfor står du her? spurte Solveig bekymret. Trenger du hjelp? Hva har du i armene? Et barn?
Et barn? kvinnen ble tydelig forvirret og ga et skamfullt smil. Nei, det er ikke et barn Det er et brød
Hva? Solveig hevet øyenbrynene. Hvilket brød?
Hjemmebakt rett fra ovnen Jeg selger brød
Selger du? Hvor får du tak i det?
Jeg baker selv og selger Pensjonen er liten, så jeg tar litt ekstra ved siden av. Når pengene er knappe. Noen kjøper, jeg har et godt brød. De sier også at det sprer lykke.
Lykke? spurte Solveig. På hvilken måte?
Jeg vet ikke helt. En mann forteller meg alltid det. Han kjøper brødet mitt jevnlig og sier så. Kanskje han får det i dag også. Trenger du et brød? Det er fortsatt varmt.
Et brød? Solveig skjønte at kvinnen sannsynligvis trengte penger, og nikket. Ja, jeg tar gjerne. Hvor mye koster en loff?
Hundre kroner, sa den eldre kvinnen forsiktig og så på Solveig. Er det for mye?
Hvor mange lofer har du?
Ti. Ingen har kjøpt noe ennå i dag; jeg kom akkurat hit. Hvor mange vil du ha?
Jeg tar alle! svarte Solveig bestemt og gikk mot bilen for å hente penger.
Nei! Jeg gir deg ikke alt! ropte kvinnen i panikk.
Hvorfor? Solveig stod målløs.
Fordi jeg vet at du kjøper, ikke for brødets skyld, men for å hjelpe meg.
Og?
Hva om noen andre trenger det i dag? Hva om den mannen kommer tilbake, og jeg står tom?
Solveig ble nesten rørt av den enkle naiviteten.
Greit. Hvor mye vil du selge?
Fem lofer mumlet kvinnen usikkert.
Kanskje flere?
Nei det går ikke ristet hun på hodet. Du kjøper av medlidenhet. Dette brødet er til mat, rett fra ovnen.
Ok Solveig smilte, gikk inn i bilen, hentet penger og en plastpose, la fem varme lofer i posen og vendte tilbake til bilen.
Etter noen minutter satte hun i gang, men duften av nybakt brød fylte hele kupeen og gjorde henne sulten. Hun tok en solid bit, tygget, og innså at hun aldri hadde smakt noe så deilig.
I samme øyeblikk ranget mobiltelefonen. Solveig så på skjermen, rynket pannen og holdt den til øret.
Solveig, begynte ektemannen, Mats, med en irritert stemme, stopp innom et supermarked og kjøp brød til hjemme.
Hva? hun så på brødet som lå på setet ved siden av henne. Hvorfor tenker du på brød nå?
Fordi vi ikke har noe! Ikke en eneste skive! Og til forferde har vennene dine dukket opp!
Hvilke venner? hun ble enda mer forvirret. Når på kvelden er dette?
Du får spørre dem selv. De har slått seg ned på kjøkkenet vårt, drikker te og venter på deg.
Sånn! Solveig gabte, tråkket ned i gassen.
Hun ankom hjem omtrent en halvtime senere, gikk inn med den lunefulle brødduften som fulgte med seg.
Å, Solveig, for en herlig lukt! ropte de tre gamle venninnene fra universitetet, som hun hadde kjent siden studietiden, og kastet seg i en omfavnelse.
Mats, som hadde merket den kraftige duften, sprang mot posen med bestemorens brød, rev nesten en halv loff, holdt den opp til nesen, og stirret på Solveig i forbløffelse.
Hvor i all verden klarte du å skaffe så fantastisk brød?!
Hvor du kjøpte, er det ikke lenger trakk hun på skuldrene.
Mats tok den store biten med seg til soverommet, mens Solveig ble igjen på kjøkkenet med venninnene. De satt der til midnatt, drakk vin, spiste det unaturlig gode brødet, og klaget på sine ektemenn. Hver av dem begynte å gråte litt, innser at de hadde gifte seg med menn som ikke var som de hadde drømt om. Da de skulle gå, ga Solveig hver av dem en loff fra bestemorens bakst.
Etter at gjestene hadde gått, lukket hun døren, gikk forbi rommet hvor Mats allerede sov, og krøp opp på sofaen i stuen for å sove.
Morgenen etter begynte merkelige ting. Så snart hun hadde våknet, satte Mats seg ved siden av henne på sofaen og, med en sarkastisk, ironisk tone, erklærte:
Solveig, jeg tror jeg spiste for mye av ditt brød i går, og fikk en slags opplysning. Jeg innser at vi er to narrer.
Hva? hun gjespet med søvndyssende øyne.
Vi er narrer, Solveig. Vi må endre oss med en gang. Jeg inviterer deg i kveld på en date, på den restauranten hvor jeg en gang fridde til deg.
Hvorfor?
Fordi jeg vil ha en ny sjanse. Jeg tror vi kan redde kjærligheten vår. Jeg går på jobb i morgen, men klokken seks på kvelden venter jeg på deg der.
Mats dro, og Solveig fikk et merkelig, lystig inntrykk av at morgenen var annerledes enn vanlig. Utenfor var lyset så sterkt at det virket som om høsten var borte, og vårens tidlige morgen allerede var på vei. Hun begynte å vende seg mot den merkelige kveldsdate med ham.
Telefonen ringte igjen. En av gårsdagens venninner ringte, andpusten av følelser:
Solveig, du gjetter ikke! Vi har reparert forholdet med mannen min i natt! Vi skulle egentlig skille oss, men vi spiste brødet ditt frem til klokken tre, og ble enige Tusen takk, kjære!
Hvorfor er jeg med i dette? løp Solveig.
Etter lunsj ringte den andre venninnen, så den tredje, og begge fortalte at alt i deres hjem plutselig hadde gått opp igjen. De innrømmet at de hadde vært dumme som hadde vært så harde mot sine menn.
Etter den samtalen gikk Solveig på kjøkkenet, tok den siste, allerede begynte å spises, loffen fra brødboksen, inhalerte duften med nytelse, rev av en liten bit, satte den i munnen, og oppdaget nå at den hadde en spesiell smak. Det var som om et svakt hint av kjærlighet lå i brødet kjærlighet til alle mennesker.
