«Tor, Tor, stå opp, Solveig skriker igjen!»
Jeg kjente lille Jonas som trakk i ermene på t-skjorten min, men øynene ville ikke åpne seg. Søvnen var så tung at jeg kunne ha ropt på broren min og så stukket hodet mitt under puten for å synke ned i den varme mørket igjen. Dette skulle være den beste søvnen, for jeg ville helst unngå drømmer om faren som kom og satte seg på trappen til bestemors hus, strøk meg over hodet og spurte:
Hvordan går det, gutten min? Er det tungt? Beklager at det er sånn Jeg ville ikke Solveig skriker igjen Du må
Jeg rev meg ut av dvalen og nesten falt av sengen. Solveigs skrik var så høy at jeg endelig våknet. Jonas satt på sin seng og så på hvordan storebroren min kom seg opp av dynene.
Har du ropt lenge? jeg strøk håret som ikke hadde blitt klippet på en stund, og gikk bort til søsterens vugge. Du er jo min høyrøstete! Hvorfor roper du så høyt? Mamma er ikke hjemme. Det er for tidlig. Hun kommer først i morgen. Kom hit!
Solveig var nesten rød i ansiktet av skrik. Jeg løftet henne forsiktig ut av vuggen, nikket til Jonas som allerede hadde et rent bleie klar og trykket barnet mot seg.
Å, du er så søt! Du roper akkurat riktig, men kanskje litt stille også? Har naboene hørt deg enda? Jeg ordner det, bare vent litt.
Den lille piken roet seg litt da hun hørte den velkjente stemmen min, og etter noen minutter sippet hun ivrig av flaske med morsmelk som jeg hadde varmet.
Spiserå! jeg strøk pannen hennes med leppene, en gest som hun visste betydde at jeg måtte sjekke temperaturen. Jeg trengte ikke bruke termometer jeg kjente om hun hadde feber.
Kunne du ikke vente på mamma? spurte jeg. Hun kommer trøtt, men vi har tid. Spis opp, så får du sove litt til. Jonas! jeg så på broren og smilte. Du er den som sovner nå! Ikke som oss, ja, Solveig?
Den seksmåned gamle Solveig sukket og slapp sutten. Jeg la henne forsiktig på skulderen og gikk rundt i rommet mens jeg klappet henne på ryggen.
Flott! Nå kan du legge deg i sengen! jeg satte henne forsiktig i vuggen og kastet et blikk på klokken.
Skulle jeg gå opp eller ikke? Det var bare en time til klokken ringte, men jeg hadde fem i biologi og to i fysikk. Jeg var skyld i alt dette jeg burde ikke ha spilt «Slaget ved Havet» med Vebjørn i timen, men ha lyttet til fysikklæreren. Det var dumt. Jeg må nok gå gjennom de siste avsnittene på nytt, for om foreldremøtet kommer om to uker, vil ikke mamma måtte bli rød av skam. Jeg får ikke til å skape noen glede for henne. Hun kastet seg over meg i går som en galning!
Ditt navn er Dimitri! Dette er helt uakseptabelt! Du er alltid for sen! En gang til, så må du til rektorens kontor!
Det er vanskelig å forklare at jeg er sen fordi mamma noen ganger blir forsinket på jobben. Så jeg må bli igjen med Solveig og så løpe for å levere Jonas til barnehagen. Man kan jo ikke etterlate barna alene hjemme, og man får ikke snakke om det, for så får mamma trøbbel. Hva skulle jeg gjort om alt dette skjedde? Hvis faren var i live, ville det ikke vært sånn. Mamma ville ha blitt hjemme, akkurat som med meg og Jonas. Da måtte hun ikke jobbe for å holde leiligheten vi leier siden bestemoren jaget oss ut av huset.
Jeg ville ikke tenke på bestemoren. Jeg visste ikke helt hvorfor krangelen med mamma startet, men jeg gjettet. Bestemoren var alltid høylytt og uten filter. Etter begravelsen kom hun til oss, ventet til mamma jaget barna ut av rommet, og kastet anklager mot meg.
Du er skyld i alt! Du har født en hel kull som en kanin, men hva kunne jeg gjort? Jeg måtte jobbe! Sånn er livet! Hvem kan tåle så’n hjerte? Har du samvittighet? Du er ansvarlig for at sønnen min er borte! Du!
Jeg klarte ikke mer. Jeg stormet ut av rommet, ignorerte den gråtende mamma som prøvde å stoppe meg, og løp mot bestemoren.
Ikke våg å si sånn! Du vet ingenting! Ikke såre mamma! Pappa elsket oss! Forstår du? Han elsket Solveig, og også Jonas. Det var han som ønsket dem, ikke mamma. Hun prøvde å hindre ham! Hun sa det fantes ingen hjelp, bare kritikk og skriking! Du kan ikke oppdra barn i sånn miljø! Du
Jeg husker fortsatt blikket hennes, den tunge blikket hun ga meg. Hun åpnet og lukket munnen flere ganger før hun svarte.
Du er for ung til å heve stemmen mot meg
Nå er det ingen som kan forsvare mamma. Jeg vil ikke la noen såre henne, forsto du?
Hun så på meg med et merkelig, trist uttrykk, så nikket hun og gikk bort, og lovte seg selv å ikke komme tilbake. Jeg så henne av og til i byen, men lot som om jeg ikke så henne. Hun stoppet alltid når hun så meg, men så aldri bort til meg. Jeg ville aldri snakke med henne; jeg var redd for at hun skulle komme når jeg ikke var hjemme, for mamma hadde ikke flere nerver å miste. Hun klarte ikke engang å mate Solveig etter at faren døde melken forsvant. Hvis hun fortsatte å gråte, ville det gått helt galt. Jeg forstår helt klart hva som ville skje hvis noen klaget over familien vår.
Det blir ille, helt sikkert! Akkurat som med Polina i leilighet 43. Hennes mor drakk konstant. Til slutt kom barnevernet på grunn av naboklager, og Polina ble plassert i barnehjem. Jeg hadde en gang snikt inn i barnehjemmet med gutta, men gjerdet var svakt og vi slapp inn. Vi ventet i busker til Polina kom på tur med de andre. Hun gråt så høyt! Jeg ga henne alle godteriene mamma og Jonas hadde kjøpt til oss. Moren hennes klappet meg på hodet og sa hun var stolt av sønnen sin, men jeg kunne ikke hjelpe Polina. Hun bor fortsatt i barnehjemmet og drømmer om at mamma en dag skal slutte å drikke og ta henne hjem.
Mamma til meg drikker ikke, men man vet aldri hva som kan skje Tante Ragnhild, naboen, klaget igjen på at Solveig skriker høyt. Hva kan jeg gjøre? Søsteren er så liten. Hun har vondt i magen, tennene begynner å komme. Legen sa hun allerede har tre tenner. En gang bet hun meg i fingeren så hardt at det nesten blødde. Gode tenner betyr sterke tenner! Men nå må jeg passe på at hun ikke putter alt i munnen. I går sov hun med Jonas’ kanin i armene, med lange ører. Jonas ble først sint, men så passet han på den. Kanskje kaninen er viktigere for søsteren.
Klokken tikket stille, og jeg slo av vekkerklokken. På tide å gjøre seg klar. Jeg måtte på skolen, Jonas på barnehagen. Mamma skulle komme om et øyeblikk, og jeg måtte ha frokost klar til alle, ellers måtte hun gjøre alt selv.
Jeg var ferdig med smørbrødene da låsen på inngangsdøren klikket, og mamma kom inn i kjøkkenet med en gammel kåpe over armen. Hun omfavnet meg, klemte meg i kinnet og så inn i øynene:
God morgen, min ridder!
God morgen, min dronning!
Det var vår hemmelige hilsen siden jeg fant romanene til Walter Scott på bokhyllen.
Hvordan går det?
Solveig ropte i natt igjen. Jeg ga henne flaske og smurte gummibånd på tannkjøttet. Så roet hun seg.
Har tannen kommet?
Ikke ennå, men tannkjøttet er hovent. Ingen feber.
Bra. Tor, hva skulle jeg gjort uten deg?
Mamma jeg så igjen bestemor i går.
Zoe, mamma, frøs i hendene.
Hun sa noe? Snakket dere?
Nei. Hun sto ved inngangen vår og så på vinduene. Da jeg kom nærmere, snudde hun seg og gikk.
Zoe nikket, men innså så snart at hun ikke kunne se sønnen sin. Hun tok ham i haken, så ham i øynene:
Tor, ikke bli sint på henne, ok? Hun er vanskelig, men hun er bestemor vår. Selv om hun ikke elsker meg, er vi hennes barnebarn du, Jonas og Solveig.
Så hvorfor er hun så sint på at vi er mange?
Å, gutten min Noen tror at man bare skal leve på deres måte.
Hvorfor? Hvorfor tror de at de vet best?
Kanskje fordi de tror alder og erfaring gir dem rett til det. Noen ganger er det kanskje sant, men da må vi selv lære av våre feil.
Det er helt ulogisk!
Akkurat! Zoe lo. Tiden flyr! Bare i går var jeg som Jonas, men nå er jeg i sjette klasse. Snart er jeg voksen. Jeg har allerede vokst så mye. Jeg er litt for gammel for noen ting, men jeg forstår mer enn før.
Zoe strøk meg i kinnet og spurte:
Hvis du ser bestemor igjen, ikke krangle med henne, ok? Hvis hun vil snakke, lytt først, så bestemmer du selv. Og glem alt du hørte den dagen Forstår du? Når sorg kommer, endrer folk seg. De sier og gjør merkelige ting fordi smerte gjør dem svake. Det er ikke ondskap, men smerte fra tap.
Jeg forsto ikke helt, men innså at mamma er for god for dette. Hun prøver å forsvare bestemor, selv om bestemor har sagt så mye vondt. Hvorfor gjør hun det, vet jeg ikke.
Jeg så på klokken og sprang opp.
Å nei! Fru Valentina skal spise opp frokosten min i dag! Jeg er allerede sen til første time!
Da går du til andre! Zoe grep meg i den gamle tskjorten og satte meg ved bordet. Du har ikke spist frokost!
Ingen tid, mamma!
Det går bra. Skolen vil ikke løpe fra deg! Snart vil vinden blåse deg bort! Se hvor tynn du har blitt, det er skremmende!
Zoe skjøv tallerkenen nærmere meg, gikk ut av kjøkkenet for å vekke Jonas.
Et halvt time senere var jeg på vei til skolen, holdt fast i den hoppende broren i hånden.
Tor, Tor, vil du leke med meg i kveld?
Selvfølgelig.
Kan du vise meg hvordan man tegner en motorsykkel?
Jeg viser deg.
En bil?
En bil også.
Jonas! Jeg lærer deg hva som helst, men hold munnen lukket, det er kaldt ute, så gå fortere, greit?
Ja!
Jonas ble begeistret over at han fikk ha meg for seg hele kvelden, og jeg holdt munnen lukket resten av veien, bare kastet et blikk på den uvanlig alvorlige Tor.
Tor, Tor, er du sint?
Jeg kom ut av tankene mine og så overrasket på Jonas.
Nei. Hvorfor spør du?
Jeg vet ikke. Du er stille og øynene dine er som sorte, runde som sjakkbrikker.
Jeg tenker bare. Gå videre, ikke lek for mye, skjønner du? Jeg forteller ikke mamma. Jeg fikser det selv.
Skal du sette ham i hjørnet? spurte Jonas med livlig interesse.
Jeg vil ikke lære deg å tegne en bil!
Ikke gjør det! Jonas ristet på hodet. Tor, jeg lover å oppføre meg, så lenge Natalie ikke heller fyller vann i sengen min. Da vil jeg gi den til henne, og i morgen tegner vi bilen, ok?
Jonas, man skal ikke være slem mot jenter.
Natalie er ikke en jente! Hun er en plagsom!
Likevel er det feil. Vi vet ikke hvordan Solveig vil vokse opp. Kanskje blir hun også en plagsom, og gutta vil plage henne? Hva da?
Skal vi slå? spurte Jonas, løftet øyenbrynene.
Hvem? forsto jeg ikke.
Ikke Solveig! protesterte han. Guttene!
Ah! Det er en situasjon. Men best å unngå knyttneve. Pappa sa at folk som slår, er rare. Vanlige tenker først.
Jeg strøk av Jonas en genser, la på en skjorte og dyttet ham mot døren til klassen.
Gå! Jeg kommer tilbake i kveld!
Hvorfor ikke mamma?
Mamma går på jobb tidlig i dag. Snart er det ferietid, så det er mye å gjøre i butikken.
Jeg forstår! Jonas nikket alvorlig. Han visste at mamma jobbet i en stor 24timers butikk. Vi hadde vært der sammen, og Jonas var redd for å gå seg bort, så han holdt stramt i hånden min. Solveig var ennå ikke født, mamma ventet på henne, og faren var fortsatt i live Når jeg tenkte på far, fikk jeg en klump i halsen, og jeg så etter Natalie. Jeg måtte holde meg i sjakk, ellers ville jeg bli mobbet.
Fru Valentina holdt løftet sitt. Jeg måtte gå til rektorens kontor samme dag. Jeg satt stille mens Fru Valentina leste opp alle mine «prestasjoner», både ekte og oppdiktede. De oppdiktede var flere, men jeg bestemte meg for å ikke protestere.
En vanskelig gutt! Veldig! Du ser, fru Marina. Vi må gjøre noe, ellers får du en sak i barnevernet eller verre, og vi får problemer.
Marina så på meg med en merkelig, men likevel interessert blikk. Da Fru Valentina var ferdig, ba hun meg ut for en prat.
Vil du ha te?
Spørsmålet var så merkelig at jeg så på rektoren som om jeg skulle svare, men jeg ristet bare på hodet.
La oss anta at stillheten din betyr samtykke. Marina trykket på knappen på den elektriske vannkokeren på nattbordet, tok frem en eske med sjokolade. Liker du «Fuglemelk»?
Jeg nikket. Alt dette var så forvirrende at jeg bestemte meg for å holde kjeft så jeg ikke ødela noe.
Du kommer for sent, ikke fordi du vil?
Jeg tenkte hardt, men svarte så:
Nei.
Hjelper du mamma?
Jeg nikket.
Solveig er liten og har det vanskelig. Du er allerede voksen.
Du er ikke bare voksen, Tor. Du er, merkelig nok, allerede en mann! Det glede meg. Hvis du holder fast, vil mamma være stolt. Du er en god gutt som tenker på andre, ikke bare deg selv. Jeg vil ikke skylle deg for å komme for sent, men jeg ber deg prøve å komme i tide. Og ikke bekymre deg for Fru Valentina, jeg snakker med henne. Jeg tror du ikke er den rette for noen slags register eller problemer for meg eller skolen. Riktig?
Jeg nikket i stillhet og tok en godteri i munnen. Det er best å holde kjeft når man ikke vet hva man skal si. Jeg må fortelle mamma alt, eller kanskje holde det hemmelig?
Jeg var så oppslukt i tankene at jeg ikke merket at Marina satte en kopp te foran meg og spurte:
Er duMed et rolig smil lente jeg meg tilbake, visste jeg at uansett hvor kaotisk dagen hadde vært, var familien min det eneste ankeret som holdt meg i ro.
