De sier at med alderen blir du usynlig… At du ikke lenger er viktig. At du er i veien. De sier det med sånn kulde at det gjør vondt – som om det å slutte å bli sett er en del av kontrakten med å bli gammel. Som om du skal godta kroken… bli til enda en gjenstand i rommet – stille, urørlig, ute av veien. Men jeg er ikke født for krokene. Jeg kommer ikke til å be om lov for å eksistere. Jeg kommer ikke til å senke stemmen for ikke å forstyrre. Jeg kom ikke til denne verden for å bli min egen skygge, og heller ikke for å gjøre meg liten for at andre skal ha det behagelig. Nei, dere. I denne alderen – når mange venter på at jeg skal slukne… velger jeg å flamme opp. Jeg beklager ikke rynkene mine. Jeg er stolt av dem. Hver og én er en signatur fra livet – at jeg har elsket, ledd, grått, og levd. Jeg nekter å slutte å være kvinne bare fordi jeg ikke lenger passer inn i filtrene, eller fordi knoklene ikke klarer høyhælte sko. Jeg er fortsatt begjær. Fortsatt kreativitet. Fortsatt frihet. Og hvis det provoserer… så bra. Jeg skammer meg ikke over det grå håret mitt. Jeg ville skammet meg om jeg ikke hadde levd lenge nok til å fortjene det. Jeg slukner ikke. Jeg gir meg ikke. Jeg forlater ikke scenen. Jeg drømmer fortsatt. Jeg ler fortsatt høyt. Jeg danser fortsatt – så godt jeg kan. Jeg roper fortsatt til himmelen at jeg har mye mer å si. Jeg er ikke et minne. Jeg er tilstedeværelse. Jeg er en stille ild. Jeg er levende sjel. En kvinne med arr – som ikke lenger trenger følelsesmessige krykker. En kvinne som ikke venter på andres blikk for å vite hun er sterk. Så kall meg ikke «stakkars». Ikke overse meg fordi jeg er eldre. Kall meg modig. Kall meg styrke. Kall meg ved navn – med stødig stemme og løftet glass. Kall meg Milda. Og la det være klart: jeg er fortsatt her… rak i ryggen, med en sjel som brenner.