«Jeg kan ikke leve uten ham»
Jeg er mamma i permisjon. Min lille gutt er to og et halvt år. Hver dag går vi ut sammen og besøker lekeplassen. Hele veien til den lille barnehageøya går langs hovedgaten i den lille bygda vår, Åsheim. Til høyre for oss, langs ruten, ligger flere matbutikker og dagligvarehandlere. Etter den gamle vanen kjøper jeg alltid en kringle med sesam til gutten. Vi setter oss på benken, og lille Olav spiser kringle med den appetitten som bare små barn kan ha, mens jeg får noen minutter til å puste rolig.
Jeg elsker å observere forbipasserende langs boulevarden det er en av mine favorittaktiviteter. Jeg prøver å gjette yrke, interesser og drømmer ut fra gangstil, klesstil og de små ikkeverbale tegnene. Hva tenker de på? Hva lever de av? Hva drømmer de om? Hvor haster det dem? Jeg prøver å finne svar.
Lenger bort dukker et kjent par opp en imponerende, hvit-håret mann på omtrent sytti fem år, sammen med en kvinne hvis alder jeg har vanskelig for å fastslå. Kanskje mellom seksti og sytti år. Jeg forklarer nå hvorfor jeg er usikker på hennes alder.
Siden vi daglig, uansett vær, går ut med Olav, ser vi dette paret nesten hver gang. Jeg har aldri sett damen uten ny makeup jeg kan ikke kalle henne bestemor. I vesken hennes finner jeg både concealer, rouge, mascara, eyeliner og nøytrale øyenskygger. Hun farger håret lyseblondt og har en tidløs skjellfrisyre. Hun er tydelig en moteentusiast, så jeg har sett mange av hennes antrekk. Det jeg alltid merker, er neglene hennes hun besøker jevnlig en neglesalong, og neglene skifter fra klassisk fransk til knallrød ildens farge. I mitt hode kaller jeg henne hummelen.
Dette paret hviler ofte på benken foran butikkene, akkurat som vi gjør.
Kvinnen heter Sigrid, og mannen heter Kjell.
«Hvor mange ganger skal jeg si det, Sigrid! Du kan ikke kaste kastanjer på folk med foten. Du kan ved et uhell treffe noen og såre dem. Hvordan ville du reagert om du selv fikk kastanjen i benet?» roper Kjell opp.
«Å, Kjell! Hvordan kan du si sånt? Jeg er bare glad når høsten kommer og jeg kan leke med kastanjer! Ikke bli sint, elskling», ler hun.
«Greit, jeg kjøper deg en gummiball, eller flere, så du kan leke hjemme i stedet for å plage folk på gaten», svarer Kjell.
«Å nei, Kjell! Å leke med ball hjemme er ikke det samme. Jeg vil ha frihet, så jeg går på den andre siden av gaten. Du kan late som om du ikke kjenner meg», sier Sigrid og trekker seg litt tilbake, mens hun klemmer leppene sammen i en liten misfornøyd grimase.
«Du må passe på deg selv. Du vil ellers ende opp i politiet eller skade deg selv, og så må jeg hente deg med hånden og servere suppe, for jeg lager en tykk suppe som du ikke vil klare å spise hvis du er sulten. Jeg vil ikke at du skal besøke barna mine, så du må lytte på meg, din lille røver! Ikke protester mer!» svarer Kjell i en blanding av alvor og erting.
Jeg har lenge likt å lytte til deres morsomme krangling og har alltid undret meg over hvordan de klarer å holde kjærligheten levende etter så mange år. De tuller hverandre på en skarp og fargerik måte.
Det er alltid interessant å se hvordan Sigrid forteller en historie til Kjell, med mange dramatiske bevegelser og noen ganger en liten spark, mens Kjell bare nikker og holder henne i albuen. Det som alltid overrasker meg, er den myke, hjertelige ømheten i deres samspill. Den gjenspeiles i alt de gjør: i hvordan Sigrid holder Kjell i hånden, i blikket hun gir ham, i de små purrende leppene hun blåser ut når hun er i et humør, i den grenseløse kjærligheten og tilliten i hver gest.
Kjell responderer også med en spesiell varme: «Pass på føttene, Sigrid, du er ikke ung lenger. Du kan lett falle og brekke en arm eller et bein. Hva skal jeg så gjøre?» sier han mens han holder henne lett på armen.
Uten å tro det, kysser de hverandre på benken og mens de går langs boulevarden. De virker som unge forelskede, helt oppslukt av hverandres ansikter som gløder av lykke, og hjertene deres slår i takt. Det er så naturlig og ekte at alle tvil forsvinner lidenskapen har aldri falmet.
I dag setter de seg igjen på benken. Jeg hører dem snakke:
«Skal jeg gå inn og kjøpe en pastellfarget leppestift? Kanskje det blir rabatt? Kommer du med?» spør Sigrid.
«Du kan gå selv, jeg venter på deg her. Bare ikke kjøp opp hele hyllen, ha noen til de andre jentene», svarer Kjell med et smil.
Olav har spist kringle og går nå mot benken hvor en mann sitter. Kjell tar frem en liten sjokolade fra vesken, gir den til gutten og sier: «Her, lille kar, spis den. Hva heter du?»
«Tusen takk», svarer jeg, takknemlig for at mannen presenterer seg som Olav. «Olav er navnet hans, han er litt sliten i talen.»
Olav rasler gledelig med sjokoladepapiret.
«Unnskyld at jeg er så nysgjerrig, men jeg har sett dere i lang tid. Hvordan klarer dere å holde kjærligheten så varm? Del gjerne hemmeligheten», spør jeg ivrig.
Mannen blir stille og ser ned på bena. Bladene rasler under føttene hans. En lett bris plukker opp bladene og sender dem i en blinkende dans. Bladene åpner hendene sine og faller ned med en tydelig motvillighet de elsker den korte flyturen.
Kjell begynner: «Vi møttes med Sigrid en høst for omtrent femti år siden. Det var en kald høst, og hun gikk i parken og plukket fargerike blader. For hvert blad hun bøyde seg ned for, smilte hun til meg. Hun hadde en slitt, flekkete frakk, en hvit lue og slitte sko, men hun var lykkelig. I hendene holdt hun en bunt med gule, oransje og røde blader, og i lomma hadde hun fem øre. Hjemme hadde vi bare brød med sennep, men hun lo likevel. Sigrid snakker med blomstene og rører ved kråkeboller og krysantemum. Hun er som høsten selv brennende, sterk, beslutsom, og vet sin egen verdi. Mange har forsøkt å vinne hennes hjerte, men bare jeg fikk lov til å se den ekte siden hennes, uten masker. Hun lot meg komme inn i tankene sine.»
«Sloss dere noen gang?», spør jeg.
«Ja, noen ganger. Misforståelser skjer, men man må håndtere dem riktig og finne forsoning i tide, ellers blir det for sent. Alle har sine små brannere, men livet er for kort til å bruke det på unødvendige krangler. I ungdomen straffet jeg henne ofte ved å holde meg stum i dager eller uker. Det gjorde henne vondt, og jeg innså at de dagene uten henne var som blader som blåser bort i vinden de kommer aldri tilbake. Så jeg lærte å tilgi og gå videre,» svarer Kjell mens Olav tygger på sjokoladen.
«Du blir aldri sint på din kone?», spør jeg forundret.
Olav lytter til samtalen, mens sjokoladen forsvinner.
«Det er sånn, jeg tenker: Jeg kan ikke leve uten henne! Hvis hun forsvinner, vil jeg sitte igjen alene til slutt. Jeg er redd for å la henne være alene når jeg er syk. En gang fikk jeg lungebetennelse, og hun gikk gjennom snø og is for å hente antibiotika fra flere apotek, holdt meg varm med et fuktig håndkle, ga meg injeksjoner, mat fra en skje og trakk varme sokker på føttene mine. Hun var min livsgrunnlag,» sier Kjell med en stemme full av takknemlighet.
Sigrid kommer inn fra butikken, rød i ansiktet. «Kjell, har de den ny leppestiften i rosa? Eller i lilla? Ingen av dem passer meg», sier hun med en rask tale.
«Hva har du i hendene, Sigrid? Kjøpte du vaskepulver? Gi meg vesken, så jeg kan ta på deg noe varmere. Dine hender er så kalde, jeg vil varme dem,» svarer Kjell og skynder seg mot henne. «La oss gå hjem, min ulykkelige. Det er på tide med middag. Ha det bra, Olav!»
Vi tar farvel. Olav vinker lenge etter det avtroppende paret. På boulevarden går de to som én enhet en hel verden vevd av ømhet, tålmodighet, medfølelse og kjærlighet. Å kunne elske så inderlig er en ekte kunst, og jeg kjenner et sterkt ønske om å berøre den.
Er du enig?
