Da hun var tolv år gammel, skulle hun ha en operasjon. En enkel, planlagt prosedyre; en times narkose, lett håndlagte inngrep og utskrivning samme dag. Jeg burde ha fulgt henne til sykehuset, men hun insisterte ikke. Hun visste at jeg var opptatt, med å åpne den nye avdelingen i Osloregionen.
«Alt blir bra», sa hun med et smil, og ga meg et lite kyss på kinnet. Hun kastet noen poser med kattemat for kjellerkattene i min veske og fløy ut døra.
Jeg justerte slipset, så meg kritisk i speilet en gang til, tok med meg prosjektmappen fra skrivebordet og satte kursen mot kontoret. Som administrerende direktør i Etablerte Teknologier AS, et firma jeg hadde løftet til toppen av markedet i løpet av noen få år, krevde jobben min full innsats. Jeg ga den hver ledig minutt, med overmål. Jeg trøstet meg med tanken på at dette var for henne, for kattene i kjelleren, for alt vi hadde bygget sammen.
Det var ikke sånn at jeg hatet katter. Det var bare hennes lidenskap som virket meningsløs for meg, en unødvendig hobby uten noen klar nytte. Jeg avfeide de fangetløse, flekkete kattene hun ville ta inn med et fast nei. Jeg kunne ikke se noen mening i det, ingen nytte. Kanskje en eksotisk perserkatt kunne ha vært et kompromiss et slags statusobjekt men kjellerkattene? Hva kunne jeg få ut av dem? Jeg forsto ikke, og hun var lei av å forklare.
«Operasjon enkel planlagt ingenting spesielt Jeg skulle ha vært der med henne!» gjentok jeg i hodet i flere uker. Hvor mange ganger? Tusen? Ti tusen? Jeg husker hvordan jeg sprang, alle andre oppgaver i sky, inn på sykehuset Jeg grep den hvite frakken, ristet av meg legens øyne som flakket. Jeg rev i stykker det prosjektet som hindret meg i å være ved hennes side, knelte ved sengen, presset pannen mot hånden hennes og ba ham om ikke å forlate meg. Men hun var stille. Ingen av oss visste at en planlagt operasjon og en times narkose kunne bli til alvorlig komplikasjon.
«Vi gjør alt vi kan», forsøkte legen å berolige meg.
«Dere gjør ingenting!» skrek jeg i frustrasjon, mens jeg betalte for en privat rom.
«Det finnes en sjanse, vi må bare vente», prøvde sykepleieren å dempe min uro.
«Hvor er den sjansen?!» ropte jeg gjennom korridoren da en uke senere hun fortsatt ikke våknet.
Jeg prøvde alt: konsultasjoner med de beste spesialistene, musikk, samtaler. Jeg fylte rommet med blomster. Jeg begynte å dukke opp på jobben mindre ofte, bare for å kunne tilbringe hver ledige stund ved hennes side. Jeg ba, truet, lovte. I mitt kortvarige raseri kysset jeg henne, tenkte på den tåpelige historien om den sovende skjønnheten, og med hver dag sank jeg dypere inn i fortvilelsen. En vilje til å rive alt i stykker tok over. En veltet stol, en knust vase, en håndveske kastet i sinne med fargerike poser med kattemat som spratt ut på gulvet. Kattene hennes fikk aldri maten.
«Du er en tulling! Å, for en tulling!» ropte jeg i sinne.
Jeg ville snu tiden tilbake, viske bort alt med en håndbevegelse. Jeg ville krype på knærne ved siden av henne, hente kattene hjem og elske dem bare for å gjøre henne glad.
Adrenalinet som hadde holdt meg i live, sank plutselig. Jeg så på rotet jeg hadde laget, løftet de fargerike posene med skjelvende hender, og forberedt meg på å stå ved kjellerdøren om ti minutter.
«Dette kalles felinoterapi, men det finnes ingen dokumenterte tilfeller som vårt», sa den behandlende legen med alvorlig blikk, mens jeg trakk inn den sjette transportburen for hennes katt.
«Da blir vi de første», stammede jeg mens jeg slapp kattene fri fra burene.
«Det er hennes katter. Forstå? Mine! Jeg ville gi alt for å fortelle henne det, bare for»
«Jeg varsler personalet», svarte jeg.
«Takk, jeg skulle ha gjort dette før Forstår du? Jeg»
«Man skal aldri miste håpet. Vi lærer av våre feil, glem aldri det», sa legen.
«Jeg vil aldri glemme Aldri igjen», svarte jeg med fast stemme.
Operasjonen ble utført, enkel og planlagt, med en times narkose og utskrivning samme dag. Hun trengte ikke min tilstedeværelse, men likevel klarte hun ikke å holde tilbake et lykkelig smil da hun så meg, med slipset revet til side, sette på den sjette sele på de motvillige kattene som rømte fra meg.
De kjellerkattene, de samme med flått og rusk, som for et år siden hadde gjort meg svimf, var nå i hennes hender. Syv par øyne som boret inn i meg. Seks lettede sus i grenselandet for hørbarhet, og ett triumferende rop av ren glede som hun aldri vil glemme.
Kanskje er det derfor hun nå, når hun igjen må gå gjennom den samme opplevelsen, ikke kjenner frykt. Og når hun ser meg, en mann som har mistet kraften, med fargerike hårstrå av kattepels festet på skjorten, ser hun opp med et enda bredere smil.
Hun ler høylytt over forbipasserende som stirrer. En mann i en dyr dress, omgitt av seks blandingskatter, vakre og velstelte, hver med sin egen tynne bånd som lar dem mjaue i gatene et syn for de svake.
«Operasjon. Enkel. Planlagt. En times narkose, lette inngrep, utskrivning samme dag. Og hvis du fortsetter å bite i alt, blir du hjemme neste gang», mumler en seriøs mann i gårdsrommet på sykehuset, omringet av katter, med en lett bittstilt bukett roser i fanget.
Han kaster et blikk på klokken, justerer de seks fargerike båndene, sjekker at seleene fortsatt sitter, og ser ut mot vinduet i rommet hvor hans kone våkner etter operasjonen. Snart får de lov til å besøke henne. Da kan han endelig klage på de seks lattermilde kattene som nekter å lytte til ham uten henne.
Og han vil si at han elsker henne, for alltid. Selv om hun en dag forsvinner i et katteasyl som hans firma har finansiert for noen måneder siden.
Tull, kanskje Men når jeg tenker på den dagen hun åpnet øynene, vet jeg at så lenge hun er ved min side, finnes det ingenting viktigere i mitt liv enn denne lille, sprø delen av henne. Jeg vil fortsette å oppfylle de impulsive, men på en eller annen måte, lykkelige ønsker hun har.
Alltid, så lenge det ikke er for sent.
