Den klare sommerdagen skinner høyt. Det er varmt på gata. Sindre går fra busstoppet med en stor sportsbag i hendene, og i den ligger de enkle eiendelene til den andreårsstudenten fra gårsdagen. Han har på seg en billig sportstrøye og -bukse, pengene til den har han tjent selv: noen dager har han losset togvogner, og nå har han råd til å kjøpe nye klær til seg selv og familien.
Sindre passerer det gamle landsbyklubben og går nedover veien som fører til huset hans. Ved porten til nabohuset kommer naboen, Anna Larsen, og ser på ham uten å rive blikket. De gråe hårene hennes blafrer i vinden. «Det er som om hun ser rett inn i sjelen min», tenker Sindre med en skjelvende stemme.
God dag, Anna! sier han høyt.
Hei, Sindre, svarer hun mykt som en høstbris. Den eldre kvinnen følger ham med blikket helt til han kommer rundt hjørnet, der de gamle bjørkene ved familiens hjem står.
Gutten min! roper moren, Marianne, og gir Sindre en sterk klem. Lille søster Synnøve springer bort og hopper opp i armene hans. Bestemor Åse kommer også nær, og roper: Hvor har du vokst opp!
Mamma, vi så hverandre bare for en måned siden før eksamen! ler Sindre mens han løfter den ti år gamle Synnøve. Hun skriker av latter.
Når var det? spør moren smilende. Har du levert alt?
Ja, nå er jeg andreårsstudent! svarer han stolt. Og stipendet mitt er fortsatt høyt!
Så flink du er! roser bestemor Åse, og stryker ham på hodet. Du har virkelig blitt en stor gutt!
Bestemor, men jeg er jo ikke liten lenger! blir Sindre rød i ansiktet. Hvor er faren? spør han mens han tar fram gaver til familien fra sekken.
På jobben, som alltid! svarer moren mens hun beundrer en vakker brosje som Sindre har gitt henne. Takk, gutten min!
Synnøve snur seg foran speilet og prøver på en ny genser. Se, mamma, så fin den er! roper hun. Alle jentene i klassen vil bli misunnelige. Det er så synd at det er sommerferie!
Så staselig, sier bestemor Åse while hun vikler seg inn i et nytt dunløp.
Moren legger alt på bordet, og familien setter seg til middag. Livlige samtaler fyller rommet, alle ler og deler nyheter. Plutselig blir Sindre ettertenksom.
Mamma, hvorfor stirrer nabokvinnen, Tove, så på meg? spør han Elin, moren. Hvor jeg enn går, står hun ved porten og kan ikke ta øynene fra meg. Hun visste ikke at jeg skulle komme, men det er som om hun ventet.
Det er bestemor som forteller deg det bedre enn jeg kan, svarer Elin stille. Du ligner veldig på faren, og han lignet på bestefar din. Anna elsket bestefaren din, tenker den eldre kvinnen og ser ut i det fjerne.
Vi bygde dette huset sammen med hele bygda. Vi ble kjent med naboene: et ungt par, Tove og Vegar. Vi hjalp hverandre og var gode venner.
Tove giftet seg tidlig hun var kun atten. Hun vokste opp uten foreldre, og tante hennes oppdro henne. Fra tiårsalderen jobbet Tove som hushjelp. Hun holdt huset i orden, lagde mat og passet tantes barn. Tante var på jobb, og Anna tok seg av husarbeidet. Tove gikk nesten aldri på skolen det var aldri tid.
Tanten var streng, selv om hun var søster til Annas mor. Hun slo Tove for enhver feil. En gang tok Tove av seg en genser, og på armene hennes var gamle arr. Hva er dette? spurte jeg. Jeg ble ikke ferdig med å trekke ugress i hagen før kua kom, svarte hun.
Hun fortalte også om en gang hun besøkte gravplassen og ba om at hun skulle få bli med moren, men noen hadde sett henne der og nesten drept henne. Tanten hadde blitt enken etter at mannen hennes døde i krigen, og hun ble så tungt bedrøvet at hun aldri reiste seg igjen. Tove ble dermed foreldreløs.
Tanten giftet seg uten kjærlighet, og Tove måtte gifte seg med Vegar, en mann ti år eldre enn henne, som hadde penger. De bodde i et pent hus, og Anna bodde fortsatt der med jord og husdyr. Ingen spurte hva Tove selv ville.
Tante solgte Tove og sa at hun burde vite hvem hun skulle gifte seg med. Hva kunne en 18årig foreldreløs jente gjøre? Hun giftet seg.
Anna var en god husholderske; hun hadde lært alt av tanten, men hun elsket ikke mannen sin. Han hadde ingen dype følelser for henne, bare at hun var ung, vakker og flink.
Du, Sindre, se ikke på Anna som om hun er liten og skjør. Da hun var ung, var hun en ekte skjønnhet tenker du. Tynn, blond, blå øyne som havet, langt hår flettet i en flette ned til midjen. Hver mann som så henne, ble stolt.
Jeg har ofte sett blåmerker på henne: Er det Vegar? spør jeg. Hun svarer stille. I de blå øynene ligger smerte og tårer som aldri har fått slippe ut Hun var bare et barn, men livet var ikke snill mot henne.
Jeg fødte din far, Petter, men Tove klarte ikke å bli gravid. Det gjorde Vegar rasende; han slåss med henne, og han ropte rundt i bygda at han ikke kan få en sønn. Anna var så sint på mannen sin, men hun gråt aldri eller klaget; hun var vant til at ingen skulle hjelpe henne. Jeg følte medlidenhet, men hvordan kunne jeg hjelpe?
Av og til kom de på kveldene på besøk: vi sang, vi snakket. Tove hadde en stemme som kunne få deg til å fryse av fryd. Jeg sang også, men kunne ikke måle seg med henne. Bestefaren Kolbein sang også i kirkekoret som barn.
Når de sang sammen, glemmer du å puste. Stemmen i stemme, note i note som om de hadde øvd i år. De sang i harmoni, med følelse.
Vegar derimot sang aldri. Han snakket bare om kornet, melken fra kuene eller om årstiden. Han spiste mye, og hans eneste bekymring var at skålen hans aldri skulle stå tom. Han spiste med smask og sutring.
Tove ser på ham og holder tårer tilbake, men han ser ikke. Når han ser på bestefar Kolbein, vender han blikket bort og blir rød.
Kolbein, sier jeg, se på Tove, hun gir deg ikke opp! Du ser på henne som på en vakker jente.
Jeg vil bare rive henne i stykker, svarer han. Hun har det allerede vondt. Jeg elsker deg likevel.
Tove kunne ikke se bort fra ham
Da Kolbein dro til fronten, var Petter bare ett år gammel. Vi så farvel til dem alle i bygda. Jeg husker hvordan jeg stod på perrongen, og toget skulle snart gå. Jeg klarte ikke å slippe taket på Kolbein. Øynene hans var fulle av en smerte som ikke kunne beskrives. Brune øyne, mørkt hår han var pen som en drøm.
Da vi tok farvel, så jeg at Nikolais øyne ble svarte av sorg og frykt. Jeg løp etter toget, andre mødre, koner og elskede løp også. Jeg så fortsatt ansiktet hans gjennom vinduet Galde strøk bort en tåre, øynene hennes ble tåkelagte. Vegar ble ikke med til fronten, men meldte seg sykemeldt og fikk en attest: «Kan ikke tjenestegjøre».
Kolbein plantet bjørkene ved gårdsplassen før avreise: «Et tre er plantet, et hus er bygget, en sønn er født»
Jeg kommer tilbake, sa han med deg, Petter og barnet vårt! Jeg vil ha en datter som deg! Ta vare på sønnen din og på deg selv, ikke bekymre dere for meg: du vil savne meg før jeg er tilbake. Bare vent.
Jeg ventet. Dager ble til uker, men jeg trodde han kom tilbake.
Tove gikk med meg til stasjonen for å si farvel til Kolbein. Hun stod litt til side, men tårene i øynene hennes var så dype at ingen kunne forstå dem. Hun gråt, men gjorde det stille som om hun ikke ville at noen skulle se smerten.
På vei hjem fra stasjonen gikk vi side om side. På veien til landsbyen falt hun på kne foran meg.
Unnskyld, sier hun, jeg elsker din mann. Jeg kan ikke leve uten ham! og hun gråter.
Hva med Vegar? spør jeg. Selv om de er som sommer og vinter.
Vegar er min ektemann, og du kan ikke rømme fra ham. Jeg kan knapt se ham, men jeg tåler hans kjærtegn så knapt som mulig. Tilgi meg, Guri, om du kan.
Hvorfor skal jeg tilgi deg? svarer jeg. Hjertet mitt kan ikke tvinges.
Jeg har aldri sådd blikket på Nikolai, men jeg vet at han elsker deg, at sønnen er hans liv. Jeg vil bare vite om han lever og er lykkelig. Hvorfor må jeg leve som en vandrer?
Vi gråt sammen. Vi satte oss på gresset og hyllet som gamle kvinner. Det lettet litt for både meg og Tove. Hun roet seg litt.
Deretter ventet vi på brev. Krigen hadde passert oss, men vi hadde rolig liv på gården vi jobbet i kollektivet, sådde, høstet, høstet og samlet.
Da brevet fra Kolbein skulle komme, løp Tove fra arbeidet til postbudet, fru Valborg. Den gamle kvinnen, som hadde gått rundt i bygda med en postpose i mange år, hadde levert både sorg og glede til folk. Tove spurte:
Gi meg brevet fra Kolbein, så jeg kan holde det!
Det finnes ikke noe brev, svarte fru Valborg. Hvor fikk du vite det?
Jeg vet det er der! ropte Tove med tårer i øynene. Jeg vil bare se håndskriften!
Ikke til deg! brummet fru Valborg. Det er for min kone, Guri. Jeg har ikke lov til å gi det bort!
Jeg vil bare holde det i hånden, så jeg kan se brevet! Tove ba med tårevåte øyne.
Her, men ikke smør det med tårer! ga fru Valborg brevet og gikk et par minutter for å ordne sine ærender.
Tove kysset brevet og holdt det mot hjertet mens hun ventet på at fru Valborg skulle komme tilbake. Da fru Valborg kom, ga hun brevet til Tove, som så glad ut.
Hvor har du fått tak i dette? spurte Sindre.
Nei, jeg følte det samme som deg. Jeg vet når brevet skal komme, og jeg så det allerede. svarte fru Valborg.
Så du så? spurte jeg. Hvorfor fortalte du henne ingenting?
I sorg finnes ingen plass til hat. Vi har alle samme sorg krigen
Vegar ble en politimann: han patruljerte nabolaget og arresterte folk. Tove forlot nesten aldri gården; hun skammet seg. Hun ble tynn, slank, og ønsket å bli usett. Mannen hennes var voldelig, og Tove ba bare om tilgivelse.
Brevene var min eneste trøst. Kunne jeg ta henne med? Hadde jeg rett til det? Hvordan skulle jeg leve med det? Mange spørsmål, ingen svar.
Deretter kom ingen brev i lang tid. Jeg ventet, men visste at postkontoret ikke lenger var meningen. Jeg nektet å tro det, men jeg visste
Hver dag våknet jeg med håp: kanskje i dag kommer noe, kanskje får vi en nyhet. Men ingenting. Petter begynte å snakke: Pappa elsker meg! og jeg sa: Pappa, brevet kommer snart! og han ropte: Pappa! Vi ventet. Alle ventet.
Vegar forsvant da han kom inn i bygda. Ingen så ham igjen; han dukket aldri opp igjen. Tove stod ved porten og så utover veien.
Tove, prøv å lette stemningen, spør jeg, hva ser du der?
Hun ser på meg med blå øyne, men ansiktet hennes er nesten som frosset av kulde. Hun går bort.
Ser du ikke? roper hun.
Jeg ser ingenting, Tove, svarer jeg.
Så ser jeg ingenting! hun skriker, og gråter igjen.
Jeg tror hun har mistet forstanden, men hun er fortsatt her.
En varm sommerdag, så varmt at man knapt kan puste, sitter hun under epletreet i gårdsplassen.
Sett deg, Guri, sier hun, og taler rolig som om hun vet alt.
Jeg har ikke tid, svarer jeg, jeg må grave opp gulrøtter mens regnet fortsatt er vått etter stormen.
Du vil ikke grave i dag, og du vil ikke i morgen, sier hun og sukker. Jeg ser på deg mens du setter deg på benken, unnskyld, sier hun.
Da kommer fru Valborg inn i gården, men denne gangen er hun tung som en sekk på hundre kilo, trukket ned mot bakken. Hun ser ikke lystig ut, men som om hun har en tung gjeld.
Dette er til deg, sier hun og gir meg et lite konvolutt.
Jeg leser de første ordene: «Din mann døde heroisk», men tårene gjør alt uklart. Tove mister bevisstheten. De redder henne, men hun er gravid hun var gravid da Vegar forlot henne.
Jeg husker ikke hvordan hun levde videre. Tre måneder gikk tapt i livet. Hvis ikke Tove hadde gått bort, ville jeg også ha mistet Kolbein. Anna forlot alt. Hun tok meg som sin, og jeg som hennes. Vi holdt hverandre i live for våre barn, selv om barnet hennes ennå ikke var født. Vi visste ikke hvem som skulle bli født.
Sorgen forsvant ikke, den gjemte seg et sted, sier Guri mens hun legger hånden på hjertet. Det er som en ny dag, men jeg har ingen krefter til å starte den. Om natten hører jeg ulvet i vinden. Sorg!
I ser solnedgangen over åkeren, kjenner den blåøydes sjel i vinden og vet at kjærligheten, selv i sorg, vil bære oss videre.
