Ingrid, slipset! ropte Vegar Romundsen mens han trakk opp kragen på den hvite skjorten. Han tok slipset fra konas hånd og ga henne et strengt blikk.
Hva har du gjemt? Gi meg det jeg fikk med fra Stockholm. Jeg skal til generalens mottak i dag. sa han.
Ingrid fant straks det han ba om og rakte det til ham uten et ord. Vegar sukket litt, rynket pannen og så på henne mens hun knyttet slipset i hans favorittknute.
Han kastet et blikk i speilet, justerte knuten med et skeptisk smil og ga Ingrid et nedlatende nikk som om han tenkte: «Du får det aldri helt riktig».
Ikke sett på meg, jeg vil ha kaffe og toast. beordret han fra kjøkkenet, mens han satt ved bordet. Kaffeen er kald! Du klarer aldri å gjøre ting riktig! irritasjonen hans gjennomsyrte hvert ord.
Plutselig stod barnebarnet Synnøve i dørkarmen. Hun hadde akkurat kommet på besøk med moren sin for en uke. Hun lente seg mot karmen og betraktet bestefar med de fem årene sine og vurderte hans oppførsel.
Kom hit, lille venn. sa Vegar og strakte ut armene. Han satte henne på fanget og pratet lavmælt, som om han ville ha henne tett inntil seg, leende og klemende. Men Synnøve svarede uventet:
Bestefar, hvorfor snakker du så til meg? Sånn snakker bare snille folk.
Er jeg ikke snill? undret Vegar.
Nei, du er ikke snill. Det er kaldt her. Syntes hun å berøre brystet hans med lille hånd. Så krøp hun fra fanget, gikk bort til Ingrid, la seg i fanget hennes og kysset henne på kinnet: God morgen, mormor.
Vegar stod litt forvirret da han plutselig hørte en kort bilpeiling sjåføren ventet allerede ved inngangen. Han reiste seg fra bordet, tok på seg den slitte frakken, skoene han hadde pusset i går, grep ryggsekken og stormet mot døren:
Ikke vent på meg til lunsj. Jeg kan bli sen om kvelden. ropte han på vei ut.
På vei ned trappene tenkte han på seg selv. Alt var som vanlig full av energi, klar for å løfte fjell med sine ansatte. Hver ordre fra toppen ble fulgt, uansett vanskeligheter. Han trengte bare å gi en befaling, sette en frist og så sjekke resultatet. Hvor mye hans medarbeidere måtte slite, brydde han seg ikke om oppgaven måtte bli gjort i tide, selv om de måtte jobbe dag og natt. Sjefens problemer var ikke hans bekymring!
Men noe gned i sjelen. Det var Synnøves ord. Det kvelte ham å høre så fra den lille jenta.
Så du forstår, du lille plagsomme. mumlet han mens han gikk forbi trinnene. Jeg er ikke grov, men streng! Uten strenghet blir alt kaos, både hjemme og på jobben!
Mellom andre og tredje etasje fikk han øye på en tomåned gammel kattunge som krøp under den varme radiator. Den så redd på de travle folkene som hastet forbi.
En luring i oppgangen! Jeg skal snakke med vaktmesteren og få den fjernet! mumlet han. Men vaktmesteren var ingen steder, selv om den friske snøen fra natten hadde dekket fortauet og gresset.
Løsning på dette er ute av kontroll! klaget Vegar og stoppet ved inngangen, ventet på at sjåføren Voldemar skulle kjøre inn. Til kontoret! sa han kort til sjåføren og lot tankene flyte.
Han tenkte: «Ingen andre ville trosse meg. Hvorfor? Fordi de er redde. Men Synnøve er modig. Hun sa sannheten, selv om hun bare er et barn. Kanskje jeg ikke alltid har vært så streng. Kanskje livet har formet meg, men inni meg er jeg god og vil det beste for alle.»
Det er glatt i dag, is på veien, sa han plutselig til Voldemar. Sjåføren så overrasket på ham; sjefen snakket sjelden så åpent med ham.
Det går bra, vi har piggdekk, men fotgjengerne får det tøft. Frosten biter også i dag.
Etter en kort prat følte Vegar seg litt lettere. Han så ut av vinduet i den varme bilen og la merke til folk som frøs ved busstoppet.
Se, der er vår kollega Lise fra innkjøpsavdelingen, pekte han på en ung dame som så nesten like ung ut som hans egen datter. La oss hente henne.
Som du ønsker, Vegar. svarte Voldemar og stoppet ved siden av Lise.
Lise, kom inn før du fryser helt, sa Vegar med et smil. Lise lo og hoppet inn på baksetet. Hun strålte, og humøret hans løftet seg.
Hva har du gjemt i vesken? spurte han nysgjerrig.
Å se her. hun tok frem en liten, frossen kattunge. Jeg stod ved holdeplassen, den løp frem og tilbake, krøp mot bena, gråt. Den var så kald, ingen brydde seg. Jeg tok den med meg, la den i lommen så den kunne varme seg. Jeg tar den med hjem etter skiftet, så min sønn kan ha den.
Hvor gammel er sønnen din? spurte Vegar.
Syv år i dag. Første klasse, selvstendig, gjør lekser og lager mat selv.
Vegar husket hvordan han noen ganger lot innkjøpsavdelingen jobbe overtid uten reell grunn. «Da var Lises sønn alene hjemme,» tenkte han, og en gnagende følelse kom opp igjen.
Lise, du reddet en katt, så jeg gir deg fri i dag belønner deg for å redde den kalde lille skapningen og for sønnens bursdag. ordnet han. Du får en feiring. Jeg forklarer for sjefen. Voldemar, kjør så Lise hjem.
Å, Vegar, du er så snill! jublet Lise. Du liker også katter?
Gode folk liker katter, eller? smilte han.
Ikke alltid, men den som elsker katter er alltid god! svarte Lise trygg.
Da de kjørte forbi kontoret spurte Vegar Voldemar:
Har du en katt?
To. lo Voldemar. To rampete små.
Arbeidsdagen gikk som vanlig, og i lunsjen pratet han med nestlederen:
Har du barnebarn?
To. svarte han med et glimt i øyet. Banden!
Synes du de er greie?
Så klart! han smilte bredt. Når de kommer på besøk, så holder de meg på kne!
Har du en katt hjemme?
Hvem kan klare seg uten en? sa nestlederen. Den er konge i huset!
Sånn! hevet Vegar øyenbrynene.
Om kvelden, etter å ha sluppet sjåføren, gikk han opp til leiligheten sin. Mellom andre og tredje etasje, ved radiator, lå den samme lille kattungen som nå hadde fått et teppe, mat og kattedo.
For en liten fyr, ingen bryr seg om deg. Hvorfor skal du bli igjen her som en vandrer? Kom med meg, da får du både barnepiker og en lekekamerat.
Han plukket opp den forsiktig, holdt den tett mot seg og gikk opp til sin egen balkong. Kattungen mjauet og strøk seg mot den store mannen, og varmen fra ham fikk den lille kroppens is smeltet.
Å, bestefar! ropte Synnøve da hun så kattungen. Jeg ba mormor om å ta den, men hun sa du ikke ville la det.
Hvorfor ikke? spurte han, smilte og kysset konas kinn. Bare vask den, så gir vi den et navn.
Etter en time hadde den lille kattungen fått navnet Tusse, og den satt på fanget til Synnøve mens hun klemte Vegar. Hun strøk ham på brystet og sa:
Bestefar, nå er det ikke kaldt her lenger. Hun smilte bredt. La det bli så for alltid, ok?
Det blir det, Synnøve. Så lenge vi har en katt i huset, vil det alltid være varmt.
