Se der, hun drar av gårde til «jobben», fniser en nabo, så lavt at det virker som en hvisking, men høyt nok til at alle hører.
Se også den der Petterstad hele dagen går hun i fine kjoler og høye hæler, som om hun er tatt rett ut av en moteblader. Det må jo finnes noen som betaler for det
Ordene ruller ned trappen som tunge steiner, treffer, gjør skitten, uten at noen tenker på hvilken sjel de faller på.
Kvinner i første etasje, iført hjemmekåper og støvete tøfler, holder seg ved postkassen bare for å kunne se bedre når hun går forbi. De lener seg mot rekkverket, krysser armene over brystet og stirrer skarpt som kniver.
Så du henne? Hun drar av gårde i de hælene igjen
Ja de er ikke hæler for en som lever av lønn.
La dem være, vi vet det sikkert er det en «mann» bak. Sånn er de unge, de husker ikke hva skam betyr
Og så ler de, og nikker med hodet som om de hadde funnet visdom.
Sigrid hører. En gang, to ganger, ti ganger. Fra et punkt hvor ordene ikke trengte å høres høyt. Hun ser dem i blikkene, i måten de måler skoene hennes, vesken, parykken, smilet.
Parykken
Det eneste «løys» hun ville gitt alt for å slippe å måtte ha.
Bare noen måneder siden ble livet målt i prosjekter, møter og drømmer. Hun var 29, jobbet på et lite kontor, og likte det hun gjorde. Hun drømte om å starte sin egen bedrift. Et enkelt liv, men hennes eget.
Så en dag ringer telefonen.
«Analysene ser ikke bra ut, vi bør møtes.»
Det ordet kreft traff henne som en stein. Det sprakk stillheten, planene, fremtiden.
I løpet av noen uker begynte det lange håret, som hun alltid var stolt av, å falle i små bunter i vasken. Hun samlet dem i håndflaten og gråt i stillhet, som om hun mistet biter av seg selv.
En morgen så hun seg i speilet og barbert av resten av håret, for ikke å se det gå tapt sakte. Hun gråt. Så reiste hun seg.
Moren, med øyne røde av tårer, kjøpte en parykk.
Ikke la deg føle deg tom, datter la det ikke såre så hardt når du ser deg i speilet
Sigrid satte på seg parykken med skjelvende hender. Hun så seg lenge i speilet. Hun var ikke lenger den hun var før, men hun var heller ikke bare en pasient. Hun var en kvinne som desperat prøvde å holde fast på normaliteten.
Da bestemte hun seg:
Hvis hun må kjempe denne krigen, skal hun i hvert fall kle seg pent til hver kamp.
Ikke for naboene. Ikke for en mystisk «han».
For seg selv.
Hun tok frem kjolene fra skapet, hælene hun kun brukte «til spesielle anledninger», og bestemte seg for at hver eneste tur om det var til behandling eller en enkel spasertur skulle bli et øyeblikk av verdighet.
«Hvis kroppen min kjemper, skal ikke sjelen bli igjen i pysjamas», hvisker hun for seg selv.
Den dagen, mens naboene hvisker sladder ned trappen, går hun ned sakte, med trygge skritt. Svart, enkel kjole. Hæler. Veske. Parykken perfekt plassert. En diskret, men tydelig rød leppestift et tegn på at hun ikke lar seg knuse.
Når hun passerer dem, kjenner hun blikkene som nåler i nakken.
Se der, hun drar av gårde til «jobben», fniser en, så lavt at det virker som en hvisking, men høyt nok til at alle hører.
Sigrid stopper på et trinn. Hun kunne tatt sin ro, som hun gjort så mange ganger. Hun kunne smilt falskt og gått videre. Men sykdommen hadde lært henne at livet er for kort til å la uretten trampe på deg.
Hun vender seg mot dem med et slitent, men fast smil.
Vet dere dere har rett. Jeg har en «sponsor». Faktisk har jeg flere.
Kvinnene hever øyenbrynene.
Sykdom, kjemoterapi, søvnløse netter de «sponsorerer» meg. De har lært meg at hver dag jeg kan sette på mascara, ta på hælene og gå ut, er en seier. Jeg går ikke ut for at noen skal se meg. Jeg går ut for å se meg selv, for ikke å glemme meg selv.
Stillheten senker seg.
Parykken, for eksempel, sier hun mens hun forsiktig berører håret. Den er ingen luksus. Den er et skjold. Så jeg kan gå på gaten uten at alle ser sykdommen før de ser meg.
Hun tar en dyp innånding.
Og ja kanskje jeg virker «for pyntet» for noen. Men vet dere hva som er interessant? Når du tilbringer timer på sykehuset, begynner du å sette pris på små ting: en leppestift, en kjole, en sko. Det minner meg om at jeg er i live. Ikke bare vedlikeholdt. Levende.
Naboene senker blikket. Til slutt ser de ned på flisene, som om de plutselig ble ekstremt viktige. Den eldste av dem hever stemmen.
Mamma vi visste ikke
Jeg vet, svarer Sigrid rolig. Det er derfor jeg sier dette. Man vet aldri hvilken historie den man dømmer ved første blikk har. Kanskje neste gang spør dere «Er du ok?» før dere spør «Hvem er han hun går med?». For noen ganger går vi ikke med noen vi går bare hånd i hånd med døden og prøver å lure den en dag til.
Hun smiler, ikke triumferende, men trist.
Ha en fin dag. Vær sunne. Det ønsker jeg dere av hele mitt hjerte.
Hun fortsetter ned trappen, hvert trinn lyder som verdighet, ikke som utfordring.
Utenfor bygningen løfter hun hodet. Luften føles kjøligere, men klarere. Hun åpner telefonen. En melding fra legen: «Dagens analyser er litt bedre. Vi fortsetter.»
Et lite, ekte smil spiller på leppene hennes.
Hun vet ikke hva morgendagen bringer, om det er om en måned eller om et år. Hun vet bare én ting: så lenge hun fortsatt kan gå ut med eleganse, kjemper hun videre.
Kanskje en dag vil naboene forstå at ikke alle penne kvinner er «vedlikeholdt» av andre. Noen blir bare holdt i live av sitt eget mot.
Og inntil da bærer Sigrid sin parykk, sine kjoler og hæler som en usynlig krone: ikke en dronning, men en overlever.
