Tyverdig lykke Anna stelte i hagen sin – våren hadde kommet tidlig dette året, det var bare slutten av mars, men all snøen var allerede smeltet bort. Klart, kulda ville komme tilbake, men akkurat nå var sola varm, så varm at Anna gikk ut, fikk lyst til å gjøre noe, støtte opp det veltede gjerdet, reparere vedskjulet. Hun tenkte det kanskje var på tide å skaffe seg noen høner og en grisunge – kanskje en hund og katt også? Nå, nå har jeg vandret nok, smilte hun for seg selv, det holder. Hun gledet seg til å vende opp jorda i kjøkkenhagen, plante i bedene, trekke inn lukten av den kjære jorden, akkurat som i barndommen, sparke av seg skoene og løpe barføtt over den nypløyde åkeren, kjenne den varme, myke jorden mellom tærne. – Vi har ennå mye igjen å leve, sa Anna høyt, til ingen spesiell. – Hallo? Anna skvatt. Ved porten stod ei jente, en tenåring, nesten et barn. I en grå, tynn vårjakke – Anna kjente igjen typen fra lokal videregående, dårlige sko, nylonstrømper, altfor lettkledd for årstiden. Hun fryser vel, tenkte Anna, de skoene der holder ikke ute kulda, dårlige greier – rakk hun å tenke. Jenta sto og vekslet på å trå fra fot til fot. – Hei, sa Anna, litt tørt. – Unnskyld, kunne jeg få låne doen? – Åja… bare gå rett fram, så rundt hjørnet der. Anna fulgte nysgjerrig med da jenta hastet avgårde. – Takk, du reddet meg. Jeg leter forresten etter et sted å bo – du leier ikke ut et rom, vel? – Nei, jeg har ikke tenkt på det. Hvorfor vil du leie da? – Orker ikke bo på hybelhuset, der er det bare bråk, festing og gutter som raser inn og ut… – Ja vel? Og hvor mye kan du betale? – Fem kroner… har ikke mer. – Jaja, kom inn, så snakker vi. – Eh, kan jeg bare låne doen én gang til? – Gå i vei da… – Hva heter du? spurte Anna, idet hun viste jenta inn. – Oda, pep jenta som en liten mus. – Oda, ja. Så, hvorfor er du kommet hit? Anna så Oda forskende inn i øynene. – Jeg… Jeg trenger rom… – Ikke jug nå, Oda… hvorfor kom du hit, sier jeg? – Eh, kan jeg få bruke doen igjen… – Hva er det med deg, jenta mi? – Jeg vet ikke… klarer bare ikke å holde meg, svarte Oda med tårer i øynene. – Gå nå da… Anna fulgte Oda med blikket. – Du må stadig på do, altså? – Bare tisse… det svir sånn… – Får ta det etterpå, men si meg nå – hvorfor er du her? Stille. – Nå, jeg venter? Om du skal stjele, så har jeg ingenting av verdi. Hvem har sendt deg? – Ingen, jeg kom selv… Er det deg som er Anna Paulsen? – Jeg? Ja, det er meg… – Du… Du kjente meg ikke igjen… mamma? Det er meg, Oda… datteren din. Anna satt rett i ryggen, ikke en muskel rørte seg i det værbitte ansiktet hennes. – Oda… sa hun lavt, – jenta mi… Odalille… – Ja, mamma! Det er meg! De ga meg aldri adressen din på barnehjemmet, skjønner du, sa de ikke fikk lov, mamma. Men jeg fikk en lærerinne til å hjelpe meg – hun var så snill, Marit het hun. Hun fant navnet ditt, og så lette vi oss frem til adressen, og nå… nå er jeg her. Anna rørte seg fortsatt ikke – bare tårer som rant nedover kinnene. – Oda, Odalille… jenta mi… – Mamma! Mamma, som jeg har lett etter deg! Jeg skrev brev, de bare lo, sa du hadde kastet meg bort, som en ting… Men jeg trodde på deg, mamma, jeg trodde på deg… Forsiktig omfavnet Anna den gråtende jenta, de ru hendene hennes klamret seg til Odas strikkegenser, som om de aldri ville slippe. De satt der, tett omfavnet. Ingenting annet trengtes å sies nå. Senere, etterpå, da Anna husket på det både bestemoren hadde lært og sin egen tunge erfaring, skyndte hun seg rundt, varmet vann, laget dill-te, stelte og pleiet Odalille – vakre jenta, meningen med hele livet hennes. Nå fantes det en grunn til å leve igjen. Gud hadde vært barmhjertig. Ikke alt var tapt… Kjøkkenhage, grisunge, en ny kåpe skulle Oda ha – det var litt penger å ta av. Anna lo for seg selv over hvor nær hun hadde vært å gi opp – og nå: dattera her, Odalille… *** – Mamma? – Ja? – Mamma… – Kom igjen, veslejente. Oda tok et nybakt rundstykke, kinnene hennes hadde begynt å runde seg – mamma hadde kledd henne som en dukke, og selv føltes det nesten som Anna ble yngre. – Mammi? – Hva er det nå, da? – Mamma, jeg er forelska. – Næh, du?! – Jepp… Han heter Sondre. Han er så… snill. Han vil gjerne hilse på deg… – Jeg… vet ikke helt… Men innerst inne visste Anna: De lyse dagene gikk mot slutten, Gud gir – og tar tilbake. – Mamma, hva er det? – Ingenting, vesle venn. Du vokste så fort fra meg – rakk aldri nyte det, rakk aldri… tilgi meg, Oda. – Mamma, hva sier du for noe? Jeg elsker deg så høyt, mamma. Møtet gikk bra. Sondre, en ålreit bygdegutt, arbeidsom og fornuftig – Anna likte ham, denne kunne få datteren hennes. Det var vanskelige tider for mange, noen hadde knapt nok mat, men Anna, Oda og Sondre sultet aldri – Anna var flink til å sy, og da fabrikken ble lagt ned fikk hun seg jobb i et kooperativ. Lønna var god, klær kjøpte hun til både sin Oda og svigersønnen. Sondre var alltid i sving, bygde nytt gjerde, la om de nederste stokkene på huset med brødrene, fikset badstue og fjøset. Huset skinte som aldri før. Hjertet til Anna tinte opp, hun fikk lyst til å leve igjen, med tredobbelt styrke. For alle de tapte årene, for alt hun har prøvd å glemme og som av og til om nettene skyller over henne så hun må stønne ut sorgen… – Mamma, er du syk? – Nei, lille venn, gå og sov du… – Mamma, kan jeg ligge hos deg? – Klart, sa Anna, og flyttet seg inntil veggen så Oda fikk krølle seg inntil henne. Hennes lille, hun som fyller hjertet med kjærlighet – dette er morskjærlighet, takk Gud, takk for at jeg fikk kjenne det! Bryllupet sto, de unge ble boende hjemme hos Anna – den blomstret som aldri før. Til og med kollegene bemerket at hun, den alltid alvorlige Anna Paulsen, måtte tygge på smilet og gikk med røde rødmende kinn. – Barnebarn blir det snart, hvisket hun jentene i pausen, – er så spent! Anna Paulsens datter er så lykkelig, sukket de andre. For en kjærlighet, for ei mor! Barnebarn! Lille Anton kom – oppkalt etter Annas egen mor, den strenge men rettferdige gamle. Lillegull, jammen klarte hun ikke la være å gråte. Aldri før hadde hun kjent en baby i armene – i hvert fall ikke etter Oda, det var så lenge siden. Nå slo hjertet i hodet på henne – dette var lykken, dette var lykketreffet. Snart fantes det ikke andre tanker i Annas sinn enn lille Anton. Han var vakrest og best av alle. Og selvfølgelig skulle han være hos bestemor. Sondre satte i gang et byggerush, reiste et stort hus med egne og brødrenes hender – plass til alle, og selvfølgelig for Anna også. Å bo uten mammaen? Ikke tale om! Guttene startet eget byggefirma, åpnet butikk for byggevarer, livet gikk rolig og godt. Så, en ny gledelig nyhet – det skulle komme en jente, et nytt barnebarn! Anna sydde kjoler i alle farger til lille Marina. Jenta ble familiens prinsesse – barnelatteren sluttet aldri å lyde i huset. Alt var så bra, men så begynte det å svi ofte bak brystbeinet, mer og mer. – Mamma, mamman min, hvorfor har du ikke sagt noe? Hvor gjør det vondt? – Det går bra, lille venn, det går bra… *** … Det er for sent. Vi kan ikke gjøre mer. – Doktor, det går ikke an… hun… min mamma… – Jeg skjønner. Beklager. *** – Oda, vennen min… nå må jeg gå. Unnskyld meg for at jeg blei så lenge. De hadde egentlig gitt opp for lengst, men du redda meg, du kom til meg, jenta mi… – Mamma, ikke si sånn… – Oda, jeg må si deg noe… du, avbryt meg ikke… Jeg er ikke moren din, Oda. Unnskyld meg… – Mamma! Mamma, det skal du aldri, aldri si igjen! Du er min, bare min, mamma… Hører du? – Ja, ja… jenta mi… I hylla ligger dagboka mi… Tilgi meg, Oda. Jeg elsker deg. – Og jeg elsker deg, mamma… *** – Oda, du må spise. – Ja, Sondre… jeg tar meg sammen. Du kan gå. Oda satt på rommet til moren, leste i dagboka hennes. Hele mors liv sto der – hardt, knekt og fylt med glede og latter. Moren hennes het Antonie. Faren døde i krigen. Anna – Annemor, Anniken, lille blomst. Forelsket seg i en lovløs, det var fart, risiko og mye latter. Så bar det avgårde – ulykka kom fort. Livet gikk over i et sluk – og før hun visste det, var hun gammel. Tyngste tabben var en mislykket flukt i snøen, det kostet henne muligheten til å få barn. Alt rakk hun å miste – unntatt morshuset, der hun til slutt fant ro. Legeordren var å vente; eller – gå i kirken, be Gud om tilgivelse. Og så, plutselig, fikk hun den gave hun aldri torde håpe på: Han sendte henne en datter, Odalille – og moren grep sjansen: Kanskje hun kunne få være mor, bare litt, få kjenne hvordan det var? Oda ble verdens lys for henne – og sykdommen holdt seg borte. Tilgi meg, Gud, for at jeg ba om mer tid, for å hjelpe barnet mitt, se barnebarna. I begynnelsen fryktet Anna at Oda skulle oppdage sannheten – hun var jo bare en navnesøster, det måtte ha skjedd en forveksling… Men så la hun frykten bak seg og begynte å leve et vanlig menneskeliv. Unnskyld, Oda, for at jeg stjal deg fra din egentlige mor. Dette er min tyverdig lykke… – Mamma… min kjæreste mamma… Håper du kan høre meg. Jeg visste det, skjønte det nesten fra begynnelsen. Da jeg bodde hos deg, fikk jeg vite at det var feil Anna. Jeg fant den riktige – hun ville ikke ha meg. Hun stiftet seg ny familie, ville ikke ha noe med meg å gjøre. Hun skjøv meg unna, ville ikke engang se meg – bare ga penger og ba meg holde meg unna. Jeg løp vekk, da var jeg så syk. Du pleiet meg, mamma. Takk Gud for at han sendte meg til deg – jeg lette etter deg hele livet. Du er min mor. Tenk at de tok feil den gangen, eller kanskje var det ikke feil; der oppe vet de hvem som skal finne hverandre. Hvordan skal jeg klare meg uten deg igjen, mamma…? – Oda… – Sondre, la henne gråte – hun har mistet moren sin, skjønner du… *** – Bestemor, var bestemor Anna snill? – Veldig, vesla. – Og var hun pen? – Den vakreste som fantes, Anniken. – Hvem ga henne det navnet? – Det må ha vært pappaen eller mammaen hennes. – Var det oldefaren min da, eller oldemoren? – Ja, oldefar eller oldemor. – Er jeg oppkalt etter henne, sånn som du var? – Ja, både jeg og pappaen din valgte det – han var så glad i bestemor. – Ser hun meg nå? – Ja, hun passer på deg, alltid. – Jeg elsker deg, oldemor Anniken, sier lillejenta og legger en blomsterkrans på grava. – Og jeg elsker deg, vesla, hvisker bjørka, – og vi elsker deg, hvisker vinden.

Fremmed lykke

28. mars

Våren kom tidlig i år. Det er nesten utrolig, men all snøen har smeltet allerede, selv om det bare er slutten av mars. Jeg sto ute i hagen i dag, kjente den friske luften og de første varme solstrålene mot ansiktet. Jeg fant frem hammeren, stivet opp gjerdet og gjorde litt småreparasjoner på vedskjulet. Jeg tenkte for meg selv at til sommeren må jeg kanskje skaffe meg noen høner, en grisunge, kanskje en liten hund og en katt også. Nok nå, tenkte jeg lattermildt, det får holde det er ikke som før da jeg sprang rundt og prøvde å fylle tomrommet. Men det kjennes alltid godt å ta i et tak ute, tromme jorden løs, bare føtter mot den mørke, lune matjorda slik jeg gjorde som barn lett og fri.

«Vi får se, vi lever vel litt til,» sa jeg høyt uten egentlig å tenke på hvem jeg snakket til.

«Hei,» lød en forsiktig stemme fra porten. Jeg skvatt til og så opp. Der sto ei jente, kanskje 1516 år, midt mellom barn og voksen. Hun hadde på seg en grå kåpe, slike som deles ut på den videregående, og altfor tynne strømpebukser og slitne sko. Altfor lettkledd for tidlig vår i Vestfold, tenkte jeg, de skoene er jo bare tull, og hun fryser sikkert.

Hun stod der og trippet.

«Hei,» svarte jeg tørt.

«Unnskyld, kan jeg få låne doen deres?»

«Javel, gå rett frem, rundt hjørnet.»

Jeg så etter henne idet hun løp mot uthuset.

«Tusen takk. Du reddet meg. Jeg er på jakt etter et sted å bo du leier ikke ut et rom, tilfeldigvis?»

«Nei, jeg hadde ikke tenkt det. Hva skal du med et rom da?»

«Vil helst ikke bo på internatet, det er så mye bråk og røyk, og gutter som herjer.»

«Jaså? Hvor mye kan du betale da?»

«Femti kroner… jeg har ikke mer.»

Jeg lot henne bli med inn i huset. «Sett deg, kom igjen nå.»

«Unnskyld, kan jeg låne doen en gang til?»

«Selvsagt, bare løp.»

«Hva heter du?» spurte jeg da hun kom tilbake.

«Line,» hvisket hun som en mus. «Så, Line, hva vil du meg egentlig?»

«Jeg leter etter et sted å bo…» mumlet hun, men jeg var ikke overbevist.

«Si meg, kom du for å stjele noe? Her er ikke noe å ta, bare så du vet det. Hvem sendte deg?»

«Ingen, jeg kom av meg selv… Du… Er du Anne Eidsvoll?»

«Ja, det er meg.»

«Du kjenner meg ikke igjen, mamma? Det er Line… datteren din.»

Alt i meg frøs til is. Ansiktet mitt, hardt som granitt etter år med kulde og vind, forble urørlig. Kun hjertet hamret. Line… min Line… datteren min?

Hun rakk så vidt frem før tårene kom. «Ja, mamma… det er meg. På barnehjemmet ville de ikke gi meg adressen din, sa det ikke var lov. Men læreren min, Ragnhild, hun hjalp meg å finne deg. Så… her er jeg.»

Jeg satt som forsteinet, men tårene rant.

«Line, Line… jenta mi…»

Hun kastet seg rundt halsen min og hylgråt. «Mamma, jeg har lett så lenge etter deg. De sa du hadde gitt meg bort, at du ikke ville ha meg, men jeg trodde aldri på dem. Jeg skrev brev til deg! Ingen svarte… Jeg håpet alltid at du savnet meg også.»

Med stive, kalde fingre grep jeg rundt den grove strikkegenseren hennes. Min datter. Min Line. Vi satt lenge stille, holdt rundt hverandre. Det trengtes ingen ord.

Senere løp jeg rundt, slik jeg husker mormor gjorde, kokte vann, dampet urter, laget te og stelte Line, veslejenta mi, skjønne datteren min jeg levde plutselig for noe igjen. Han der oppe hadde vist barmhjertighet, tenkte jeg. Det var ikke over ikke for meg. Nå fikk jeg en ny sjanse: hage, dyr, kjærlighet. Alt fikk mening.

Senere:

Mamma!

Oi, hva er det?

Mamma, jeg har blitt forelsket!

Jasså?

Han heter Einar, og… han vil møte deg.

Jeg vet ikke helt, sa jeg, og kjente et stikk i hjertet. Det er over, alle de lykkelige dagene. Han gir og han tar.

Mamma, ikke vær lei deg. Vi skal bo her alle sammen, jeg og Einar. Du skal passe barnebarna, og vi skal være en stor familie. Jeg har aldri hatt det bedre, mamma, du må ikke tro noe annet!

Einar var en god gutt, arbeidsom og rolig, og snart begynte han å bygge nytt gjerde rundt gården med brødrene sine. Han satt aldri stille. Vi manglet ikke noe, for selv da fabrikken min ble lagt ned, fikk jeg meg jobb i et lokalt samvirke, og fikk både Line og Einar i nye klær. Solskinnet kom tilbake huset fyltes med latter som da Line kom til meg.

Jeg blomstret, det la alle merke til. Jeg smilte oftere, ble nesten rød i kinna når kollegene mine spurte. Snart skulle jeg bli bestemor Line ventet barn.

«En gutt eller ei jente?» hvisket jeg spent til kollegaene mine i lunsjen.

«En lykkelig datter har du, Anne,» sa de, og jeg gråt nesten av glede.

Barnebarnet mitt kom, lille Anton. Oppkalt etter min egen mor, strenge men rettferdige, minnet jeg på. Nå, da jeg holdt Anton, banket lykken i meg som et nytt og friskt hjerte.

Det ble bygget på huset. Plass til alle, for hvordan skulle de klare seg uten meg? Einar og brødrene startet eget byggefirma, åpnet en materialbutikk, og vi levde rolig og trygt. Flere barnebarn, denne gangen ei lita jente, Marina. Jeg sydde kjoler, strikket luer, kunne nesten ikke stoppe. Barnelatter fylte huset.

Alt var bra, men etter hvert begynte smerten bak brystbeinet å gnage ofte, brant hardere for hver dag.

Mamma, mamma, hva er det? Hvor har du vondt?

Ikke bry deg, jenta mi, det går bra…

***

Det viste seg å være for sent da jeg først gikk til legen.

Vi kan dessverre ikke gjøre mer, sa legen lavmælt. Beklager.

***

Line… tiden min er inne. Ikke vær lei deg, jeg har levd lenge nå. Du har reddet meg én gang allerede. Da du kom forstår du hvor mye du har gitt meg?

Mamma, ikke si sånn!

Men jeg må si dette, kjære, ikke avbryt meg… Jeg er ikke din mor, Line. Unnskyld…

Nei! Mamma, aldri si det igjen. Du er min mor sånn er det, vil ikke høre noe annet! Forstår du? Min kjære, beste mamma.

Takk… ja, takk, dattera mi. Der ligger dagboka mi… Unnskyld, Line. Jeg elsker deg.

Og jeg elsker deg, mamma… Mamma…

***

Jeg, Line, sitter på rommet til mamma og blar i den slitte boka hun etterlot meg. Hele livet hennes står skrevet der nakent og ærlig, fullt av smerte og kjærlighet. Hennes mor, strenge Antonie, faren som falt i krigen. Så kom ungdomstiden, tjuvungs kjærlighet, vanskeligheter, fest, uro og så tomhet. Ingen familie, ingen senere barn, bare gården og en hund eller to.

Legen sa hun ikke kunne få barn etter det hun gjennomgikk. Hun gikk i kirken, ba om tilgivelse, håpet. Og så sendte livet meg mot alle odds til henne. Det var ikke en planlagt lykke, men et stjålet øyeblikk av glede.

Hun skriver at hun først var redd jeg skulle finne ut sannheten, men etter hvert ble hun bare glad for at jeg fantes. Hun levde endelig, på ordentlig. Tørstet etter kjærlighet og fikk den.

“Mamma, kjære mamma, jeg vet du kanskje hører meg,” skriver jeg. “Jeg visste det nesten fra starten av. Jeg oppdaget at navnene ikke stemte. Jeg fant den Andre Annen og prøvde å bli kjent med henne, men hun så meg ikke, ville knapt snakke. Du var alt jeg hadde, mamma, du ga meg kjærlighet da ingen andre ville. Jeg ble syk av sorg den gangen, men du pleiet meg tilbake til livet. Jeg takker Gud hver dag for at jeg fikk deg.

Nå ligger jeg ved graven hennes med min egen datter, og vi legger en krans av løvetann.

«Var oldemor snill, mamma?» spør hun.

«Den snilleste i verden, Anine.»

«Hun ser oss nå, ikke sant?»

“Ja, vennen min. Hun passer alltid på oss.”

Vinden suser mildt i bjørka over graven, og jeg hvisker takk for den stjålne lykken som likevel ble vår.

Rate article
Intigue Life
Tyverdig lykke Anna stelte i hagen sin – våren hadde kommet tidlig dette året, det var bare slutten av mars, men all snøen var allerede smeltet bort. Klart, kulda ville komme tilbake, men akkurat nå var sola varm, så varm at Anna gikk ut, fikk lyst til å gjøre noe, støtte opp det veltede gjerdet, reparere vedskjulet. Hun tenkte det kanskje var på tide å skaffe seg noen høner og en grisunge – kanskje en hund og katt også? Nå, nå har jeg vandret nok, smilte hun for seg selv, det holder. Hun gledet seg til å vende opp jorda i kjøkkenhagen, plante i bedene, trekke inn lukten av den kjære jorden, akkurat som i barndommen, sparke av seg skoene og løpe barføtt over den nypløyde åkeren, kjenne den varme, myke jorden mellom tærne. – Vi har ennå mye igjen å leve, sa Anna høyt, til ingen spesiell. – Hallo? Anna skvatt. Ved porten stod ei jente, en tenåring, nesten et barn. I en grå, tynn vårjakke – Anna kjente igjen typen fra lokal videregående, dårlige sko, nylonstrømper, altfor lettkledd for årstiden. Hun fryser vel, tenkte Anna, de skoene der holder ikke ute kulda, dårlige greier – rakk hun å tenke. Jenta sto og vekslet på å trå fra fot til fot. – Hei, sa Anna, litt tørt. – Unnskyld, kunne jeg få låne doen? – Åja… bare gå rett fram, så rundt hjørnet der. Anna fulgte nysgjerrig med da jenta hastet avgårde. – Takk, du reddet meg. Jeg leter forresten etter et sted å bo – du leier ikke ut et rom, vel? – Nei, jeg har ikke tenkt på det. Hvorfor vil du leie da? – Orker ikke bo på hybelhuset, der er det bare bråk, festing og gutter som raser inn og ut… – Ja vel? Og hvor mye kan du betale? – Fem kroner… har ikke mer. – Jaja, kom inn, så snakker vi. – Eh, kan jeg bare låne doen én gang til? – Gå i vei da… – Hva heter du? spurte Anna, idet hun viste jenta inn. – Oda, pep jenta som en liten mus. – Oda, ja. Så, hvorfor er du kommet hit? Anna så Oda forskende inn i øynene. – Jeg… Jeg trenger rom… – Ikke jug nå, Oda… hvorfor kom du hit, sier jeg? – Eh, kan jeg få bruke doen igjen… – Hva er det med deg, jenta mi? – Jeg vet ikke… klarer bare ikke å holde meg, svarte Oda med tårer i øynene. – Gå nå da… Anna fulgte Oda med blikket. – Du må stadig på do, altså? – Bare tisse… det svir sånn… – Får ta det etterpå, men si meg nå – hvorfor er du her? Stille. – Nå, jeg venter? Om du skal stjele, så har jeg ingenting av verdi. Hvem har sendt deg? – Ingen, jeg kom selv… Er det deg som er Anna Paulsen? – Jeg? Ja, det er meg… – Du… Du kjente meg ikke igjen… mamma? Det er meg, Oda… datteren din. Anna satt rett i ryggen, ikke en muskel rørte seg i det værbitte ansiktet hennes. – Oda… sa hun lavt, – jenta mi… Odalille… – Ja, mamma! Det er meg! De ga meg aldri adressen din på barnehjemmet, skjønner du, sa de ikke fikk lov, mamma. Men jeg fikk en lærerinne til å hjelpe meg – hun var så snill, Marit het hun. Hun fant navnet ditt, og så lette vi oss frem til adressen, og nå… nå er jeg her. Anna rørte seg fortsatt ikke – bare tårer som rant nedover kinnene. – Oda, Odalille… jenta mi… – Mamma! Mamma, som jeg har lett etter deg! Jeg skrev brev, de bare lo, sa du hadde kastet meg bort, som en ting… Men jeg trodde på deg, mamma, jeg trodde på deg… Forsiktig omfavnet Anna den gråtende jenta, de ru hendene hennes klamret seg til Odas strikkegenser, som om de aldri ville slippe. De satt der, tett omfavnet. Ingenting annet trengtes å sies nå. Senere, etterpå, da Anna husket på det både bestemoren hadde lært og sin egen tunge erfaring, skyndte hun seg rundt, varmet vann, laget dill-te, stelte og pleiet Odalille – vakre jenta, meningen med hele livet hennes. Nå fantes det en grunn til å leve igjen. Gud hadde vært barmhjertig. Ikke alt var tapt… Kjøkkenhage, grisunge, en ny kåpe skulle Oda ha – det var litt penger å ta av. Anna lo for seg selv over hvor nær hun hadde vært å gi opp – og nå: dattera her, Odalille… *** – Mamma? – Ja? – Mamma… – Kom igjen, veslejente. Oda tok et nybakt rundstykke, kinnene hennes hadde begynt å runde seg – mamma hadde kledd henne som en dukke, og selv føltes det nesten som Anna ble yngre. – Mammi? – Hva er det nå, da? – Mamma, jeg er forelska. – Næh, du?! – Jepp… Han heter Sondre. Han er så… snill. Han vil gjerne hilse på deg… – Jeg… vet ikke helt… Men innerst inne visste Anna: De lyse dagene gikk mot slutten, Gud gir – og tar tilbake. – Mamma, hva er det? – Ingenting, vesle venn. Du vokste så fort fra meg – rakk aldri nyte det, rakk aldri… tilgi meg, Oda. – Mamma, hva sier du for noe? Jeg elsker deg så høyt, mamma. Møtet gikk bra. Sondre, en ålreit bygdegutt, arbeidsom og fornuftig – Anna likte ham, denne kunne få datteren hennes. Det var vanskelige tider for mange, noen hadde knapt nok mat, men Anna, Oda og Sondre sultet aldri – Anna var flink til å sy, og da fabrikken ble lagt ned fikk hun seg jobb i et kooperativ. Lønna var god, klær kjøpte hun til både sin Oda og svigersønnen. Sondre var alltid i sving, bygde nytt gjerde, la om de nederste stokkene på huset med brødrene, fikset badstue og fjøset. Huset skinte som aldri før. Hjertet til Anna tinte opp, hun fikk lyst til å leve igjen, med tredobbelt styrke. For alle de tapte årene, for alt hun har prøvd å glemme og som av og til om nettene skyller over henne så hun må stønne ut sorgen… – Mamma, er du syk? – Nei, lille venn, gå og sov du… – Mamma, kan jeg ligge hos deg? – Klart, sa Anna, og flyttet seg inntil veggen så Oda fikk krølle seg inntil henne. Hennes lille, hun som fyller hjertet med kjærlighet – dette er morskjærlighet, takk Gud, takk for at jeg fikk kjenne det! Bryllupet sto, de unge ble boende hjemme hos Anna – den blomstret som aldri før. Til og med kollegene bemerket at hun, den alltid alvorlige Anna Paulsen, måtte tygge på smilet og gikk med røde rødmende kinn. – Barnebarn blir det snart, hvisket hun jentene i pausen, – er så spent! Anna Paulsens datter er så lykkelig, sukket de andre. For en kjærlighet, for ei mor! Barnebarn! Lille Anton kom – oppkalt etter Annas egen mor, den strenge men rettferdige gamle. Lillegull, jammen klarte hun ikke la være å gråte. Aldri før hadde hun kjent en baby i armene – i hvert fall ikke etter Oda, det var så lenge siden. Nå slo hjertet i hodet på henne – dette var lykken, dette var lykketreffet. Snart fantes det ikke andre tanker i Annas sinn enn lille Anton. Han var vakrest og best av alle. Og selvfølgelig skulle han være hos bestemor. Sondre satte i gang et byggerush, reiste et stort hus med egne og brødrenes hender – plass til alle, og selvfølgelig for Anna også. Å bo uten mammaen? Ikke tale om! Guttene startet eget byggefirma, åpnet butikk for byggevarer, livet gikk rolig og godt. Så, en ny gledelig nyhet – det skulle komme en jente, et nytt barnebarn! Anna sydde kjoler i alle farger til lille Marina. Jenta ble familiens prinsesse – barnelatteren sluttet aldri å lyde i huset. Alt var så bra, men så begynte det å svi ofte bak brystbeinet, mer og mer. – Mamma, mamman min, hvorfor har du ikke sagt noe? Hvor gjør det vondt? – Det går bra, lille venn, det går bra… *** … Det er for sent. Vi kan ikke gjøre mer. – Doktor, det går ikke an… hun… min mamma… – Jeg skjønner. Beklager. *** – Oda, vennen min… nå må jeg gå. Unnskyld meg for at jeg blei så lenge. De hadde egentlig gitt opp for lengst, men du redda meg, du kom til meg, jenta mi… – Mamma, ikke si sånn… – Oda, jeg må si deg noe… du, avbryt meg ikke… Jeg er ikke moren din, Oda. Unnskyld meg… – Mamma! Mamma, det skal du aldri, aldri si igjen! Du er min, bare min, mamma… Hører du? – Ja, ja… jenta mi… I hylla ligger dagboka mi… Tilgi meg, Oda. Jeg elsker deg. – Og jeg elsker deg, mamma… *** – Oda, du må spise. – Ja, Sondre… jeg tar meg sammen. Du kan gå. Oda satt på rommet til moren, leste i dagboka hennes. Hele mors liv sto der – hardt, knekt og fylt med glede og latter. Moren hennes het Antonie. Faren døde i krigen. Anna – Annemor, Anniken, lille blomst. Forelsket seg i en lovløs, det var fart, risiko og mye latter. Så bar det avgårde – ulykka kom fort. Livet gikk over i et sluk – og før hun visste det, var hun gammel. Tyngste tabben var en mislykket flukt i snøen, det kostet henne muligheten til å få barn. Alt rakk hun å miste – unntatt morshuset, der hun til slutt fant ro. Legeordren var å vente; eller – gå i kirken, be Gud om tilgivelse. Og så, plutselig, fikk hun den gave hun aldri torde håpe på: Han sendte henne en datter, Odalille – og moren grep sjansen: Kanskje hun kunne få være mor, bare litt, få kjenne hvordan det var? Oda ble verdens lys for henne – og sykdommen holdt seg borte. Tilgi meg, Gud, for at jeg ba om mer tid, for å hjelpe barnet mitt, se barnebarna. I begynnelsen fryktet Anna at Oda skulle oppdage sannheten – hun var jo bare en navnesøster, det måtte ha skjedd en forveksling… Men så la hun frykten bak seg og begynte å leve et vanlig menneskeliv. Unnskyld, Oda, for at jeg stjal deg fra din egentlige mor. Dette er min tyverdig lykke… – Mamma… min kjæreste mamma… Håper du kan høre meg. Jeg visste det, skjønte det nesten fra begynnelsen. Da jeg bodde hos deg, fikk jeg vite at det var feil Anna. Jeg fant den riktige – hun ville ikke ha meg. Hun stiftet seg ny familie, ville ikke ha noe med meg å gjøre. Hun skjøv meg unna, ville ikke engang se meg – bare ga penger og ba meg holde meg unna. Jeg løp vekk, da var jeg så syk. Du pleiet meg, mamma. Takk Gud for at han sendte meg til deg – jeg lette etter deg hele livet. Du er min mor. Tenk at de tok feil den gangen, eller kanskje var det ikke feil; der oppe vet de hvem som skal finne hverandre. Hvordan skal jeg klare meg uten deg igjen, mamma…? – Oda… – Sondre, la henne gråte – hun har mistet moren sin, skjønner du… *** – Bestemor, var bestemor Anna snill? – Veldig, vesla. – Og var hun pen? – Den vakreste som fantes, Anniken. – Hvem ga henne det navnet? – Det må ha vært pappaen eller mammaen hennes. – Var det oldefaren min da, eller oldemoren? – Ja, oldefar eller oldemor. – Er jeg oppkalt etter henne, sånn som du var? – Ja, både jeg og pappaen din valgte det – han var så glad i bestemor. – Ser hun meg nå? – Ja, hun passer på deg, alltid. – Jeg elsker deg, oldemor Anniken, sier lillejenta og legger en blomsterkrans på grava. – Og jeg elsker deg, vesla, hvisker bjørka, – og vi elsker deg, hvisker vinden.