VI VAR ALLE SÅ SNARE TIL Å DØMME HENNE Mila sto i kirken og gråt. I allerede femten minutter. Det overrasket meg. «Hva gjør den snobbete dama her?» tenkte jeg. Av alle steder forventet jeg iallfall ikke å møte henne akkurat her. Vi kjente ikke hverandre, Mila og jeg, men jeg så henne ofte. Vi bor i samme boligblokk og går tur i den samme parken. Jeg – med mine fire barn, hun – med sine tre hunder. Vi var alle raske til å dømme henne. Vi – det vil si meg, de andre mødrene med ungene sine, bestemorene på benkene, naboene og, mistenker jeg, til og med forbipasserende. Mila var pen, alltid moteriktig kledd og virket bekymringsløs og selvsikker. — Jasså, byttet hun ut typen igjen, mumlet gamle fru Nina, som satt på benken ved inngangsdøren. — Det er allerede den tredje. — Hun har jo råd til det, hun har jo penger i bøtter og spann, istemte venninnen hennes, store fru Sjur, og så misunnelig på Mila som satte seg i sin dyre utenlandsbil sammen med sin nye kjæreste. Sønnen til fru Sjur, 45 år gamle Vidar, hadde ennå ikke tjent nok til en brukt Lada. — Hun burde heller fått seg barn, klokka tikker jo, la evige motstanderen av bestemødrene, gamle bestefar Tor, til. Men akkurat når det gjaldt å dømme Mila, var de alle enige. Senere lo hele benken skadefro av at Milas nye kjæreste også stukket av, og de konkluderte veldig klokt: «Hun er vel en løsaktig kvinne! Og forresten, det lukter sikkert hund i hele leiligheten hennes!» Men mest av alt mislikte vi mødrene med barn henne. Mens vi, slitne og svette, sprang etter barna våre opp og ned lekeapparater, svinger, buskas, søppelkasser og rett og slett der barna fikk øye på noe (og blikket deres kan jo havne hvor som helst), gikk hun rolig rundt med sine «bikkjer» og ga blaffen. Hun sendte oss også et ironisk blikk av og til, som om hun tenkte: Vel, der har dere det – født barn og mistet friheten, mens jeg lever livet. Og så regner dere ut om pengene strekker til jakke og sko til veslejenta, eller om skoene må vente. — Du ser det med en gang – barnfri! Sa veninna mi, Natasha, mamma til tre gutter. — Rike folk har sine kjæledyr, bikkjer, katter, hamstre, nikket høygravide Lise, mens hun prøvde å plukke datteren ned fra et tre. — Hun er bare egoistisk, reiser rundt i utlandet i stedet for å få barn. Jeg har ikke sett havet på sju år, sukket fembarnsmamma Marina. — Ja, ja, ja, var jeg enig – og med alle, til og med gamlemorene på gårdsplassen. Og løp for å plukke opp Tonje, som hadde skrubbet kneet og gråt utover hele parken. — Hun har bare huset fullt av bikkjer, hun burde hatt barn i stedet, sa en bestemor med barnebarn plutselig høyt en dag. — Det har du ikke noe med! svarte Mila skarpt. Hun ville si mer, men lot det være og gikk videre med sine irriterende hunder. — Uhøflig type, ropte den gamle etter henne. …Jeg så enda noen sekunder på den gråtende Mila og gikk ut av kirken. — Vent litt, hørte jeg bak meg. — Kan du vente? Mila gikk etter meg i kirkehagen. — Er det ikke deg som alltid går i parken med fire jenter? — Jeg… Og du med tre hunder. — Ja. Eh… Kan jeg snakke litt med deg? Du vet, jeg ser alltid på deg med døtrene dine, på de andre mødrene, og jeg blir så rørt, sa hun… Og rødmet. — Du?!? sa jeg forbauset. Jeg holdt på å si «Men du er jo barnfri, egoist og snobb!» Og husket blikkene hennes bort til oss… Slik ble vi kjent. Vi satte oss på en benk. Mila snakket… og gråt. Jeg så hun bare trengte å dele alt med noen… …Mila vokste opp i en god, sammensveiset familie. Hun hadde alltid drømt om mange barn. Hun giftet seg av kjærlighet. Men etter to døde graviditeter og legens dom – «barnløs», forsvant mannen raskt. Det samme skjedde med nummer to. Men før han dro, prøvde Mila seg på lang behandling. Til slutt holdt hun på å dø av et svangerskap utenfor livmoren. Så kom en tredje kjæreste. Og igjen utenfor livmor. Men han stakk av med en gang han hørte om muligheten for barn. Han likte bilen til Mila og at hun tjente mye, men barn var ikke i hans planer. — Jeg var klar til å gi alt bare jeg kunne få en liten en! — Jeg trodde du bare var glad i hunder, sa jeg litt dumt. — Ja, jeg er glad i hunder, smilte Mila. — Men det betyr ikke at jeg ikke liker barn. For å ikke være så alene, skaffet Mila seg Tepa. Så ba noen henne passe Majk mens eierne pusset opp. Han ble. Fena fant Mila som valp en vinterdag ute på gata. Hun syntes synd på den. «Huset fullt av bikkjer, hun burde hatt barn i stedet», tenkte jeg igjen på gamle moren med barnebarn. «Klokka tikker…», hvisket gamle Tor bak ryggen til Mila. Klokka tikket… Mila var allerede førtien selv om hun så ut som tidlig tretti. Hun bestemte seg for å adoptere et barn. Lite eller stort, det spilte ingen rolle. Hun likte seksåringen Kolja godt. Eller rettere sagt, han likte henne fra første stund. Han gikk bort til Mila og spurte: «Vil du bli mammaen min?» «Det skal jeg!» svarte hun. «Bare en egoist, hun orker ikke styret», så jeg for meg at Marina sukket. Men Kolja fikk hun ikke. Mammaen hans, som var schizofren, hadde ikke mistet foreldreretten. — Det var et sjokk for meg, mintes Mila. — Jeg skjønte det ikke… Barnet lider, trenger en familie, men ingenting kan gjøres. Så dukket fire år gamle Lena opp. Jenta hadde allerede vært adoptert og returnert to ganger. Hun hadde for mye fart i seg. Noen sa at da foster-mor nummer to leverte henne tilbake, krøp Lena etter henne, holdt henne fast i skjørtet og ropte: «Mamma, ikke gi meg bort, vær så snill! Jeg skal ikke gjøre det mer!» Da Mila møtte henne, spurte Lena med én gang: «Sender du meg tilbake også?» «Aldri!» klarte Mila å si gjennom tårene. Men adopsjonen gikk heller ikke knirkefritt. Mila fortalte ikke mer. «Men det er min datter, og jeg skal kjempe for henne!» Den dagen kom Mila til kirken for aller første gang. «Jeg har bare ingen flere steder å gå», sa hun. En prest kom, Mila pratet lenge med ham og noterte noe. Da hun gikk, smilte hun… Vi gikk hjem sammen. — Du tror sikkert jeg er snobbete og selvgod, sa Mila. — Men jeg er bare så lei av å forklare alt til alle. Og har hørt så utrolig mye tullete… Jeg svarte ikke. Mila inviterte meg og jentene til å komme på besøk – for å leke med hundene hennes. Jeg takket ja. Og jeg skal komme, men litt senere. For akkurat nå skammer jeg meg. Og jeg kan ikke slutte å tenke: «Hvorfor har vi så mye fordommer? Hvorfor har jeg så mye fordommer? Hvordan kan vi så lett tro det aller verste om andre?» Og jeg håper virkelig at for Mila, denne fantastiske kvinnen vi alle har dømt, blir alt bra til slutt. At Lena klemmer henne, trykker seg inntil og hvisker: «Mamma!» Og vet at hun aldri mer blir sendt bort. Og at glade, gode hunder – Tepa, Majk og Fena – hopper rundt dem… Kanskje skjer det et mirakel, og Mila får en god ektefelle. Og Lena får en lillebror eller lillesøster. Det hender jo, eller hva? Og at ingen noen gang mer sier et vondt ord om dem.

VI HAR ALLTID DØMT HENNE

Ingrid sto i kirken og gråt. Allerede i femten minutter. For meg var det ganske oppsiktsvekkende. «Hva gjør den snobbete damen her?» tenkte jeg. Av alle mennesker, hadde jeg ikke forventet å møte nettopp henne i kirken.

Jeg kjente ikke Ingrid, men hun var et kjent syn. Vi bor i samme blokk og trasker ofte rundt i den samme parken. Jeg med mine fire barn på slep, og hun med sine tre bjeffende hunder.

Vi hadde alle alltid dømt henne. Vi det vil si meg selv, de andre mødrene med unger, bestemorene på benken, naboene og sikkert forbipasserende også.

Ingrid var sylfrekk å se på, alltid med siste nytt i motebildet og tilsynelatende lettsindig og selvsikker.

Der bytta hun jaggu mann igjen, mumlet gamle fru Solveig og kastet et skeptisk blikk når Ingrid forsvant inn i oppgangen.

Den tredje, forresten.

Hun har jo råd til det, hun har jo penger nok, svarte hennes faste parkbenk-kollega Astrid, mens hun skulet på Ingrids dyre SUV og enda en grom kjæreste.

Sønn til Astrid, 45-årige Egil, hadde ennå ikke klart å skrape sammen til en brukt Toyota.

Hun kunne jo heller fått noen barn, klokka tikker tross alt, harka gamle Arve, vanligvis alltid uenig med damene, men akkurat her var de rørende enige.

Senere satt hele benken og frydet seg over at også denne typen til Ingrid stakk av. De konkluderte med et dypt nikk: «Klart det, hele nabolaget lukter jo våt bikkje!»

Men vi som mislikte Ingrid aller mest, var oss mødre med barn.

Mens vi halsende løp etter ungene våre gjennom sklier, husker, busker, søppelkasser og ellers hvor enn et nysgjerrig barneøye kan stirre, så staset Ingrid rundt, urokkelig med sine «hårballer» og smilte overbærende. Og kastet slike blikk som sa: «Det er dette dere får for å få unger, nå må dere slite med dem.» Selv nøt hun friheten og kunne bruke pengene sine på akkurat det hun ville. Vi andre regnet febrilsk om det ble nok penger til jakke OG støvler til Mali, eller om støvlene måtte vente.

Typisk barnefri dame. De holder alltid på sånn, sa venninnen min, Guro, mor til tre rampete gutter.

Disse rike, de bruker pengene på små hunder, katter, marsvin og jeg vet ikke hva, sukket tvillinggravide Ragnhild, mens hun i det hun forsøkte å dra storesøstera ned fra et tre.

Rein egoist! Orker ikke styret med barn, hun bare drar til Syden og kaller det luksus. Jeg har ikke sett havet på sju år, stønnet fembarnsmamma Marit.

Ja, ja, stemte jeg i, nesten ivrigere enn benkebestemødrene. Samtidig løp jeg for å trøste min snublende og blodige Ellinor, som hylte parken rundt med skrubbsår på kneet.

Hunder overalt, hadde vært bedre med et barn, ropte en dag en gammel dame, så det ljomet i området.

Det har ikke du noe med! snudde Ingrid seg brått. Hun ville si mer, men bet det i seg og gikk videre med sine «motbydelige» pelsdotter.

Uoppdragen, ropte bestemoren etter henne.

Jeg sto fortsatt og så på Ingrid, tårer nedover kinnet hennes, før jeg gikk ut av kirken.

Unnskyld meg, hørte jeg bak meg. Kan jeg få snakke med deg?

Det var Ingrid som fulgte etter meg på kirkebakken.

Det er vel du som alltid er i parken med fire jenter?

Ja og du er hun med tre hunder.

Nettopp. Eh kan vi prate litt? Vet du, jeg har ofte sett på deg og de andre mødrene, og jeg syns det er så flott å se dere, sa hun, og rødmet.

Du!? svarte jeg, ganske satt ut. Jeg var nær å mumle «Men du er jo egoist, barnefri og snobb!» Men jeg lot være, og tenkte på alle de «onde» blikkene hennes mot oss.

Sånn ble vi kjent. Vi satte oss på en benk. Ingrid snakket, og snakket. Og gråt. Man kunne se at hun virkelig trengte noen å betro seg til.

Hun vokste opp i en god og varm familie og drømte alltid om mange barn. Giftet seg av kjærlighet. Men etter to svangerskap uten happy ending og dommen fra legen: «ufrivillig barnløs», forsvant mannen lynraskt.

Han var ikke den siste. Den neste mannen stakk av av samme grunn, men ikke før Ingrid hadde gjennomgått lang og vond behandling og så var det nesten ute med henne på grunn av graviditet utenfor livmoren.

Nummer tre? Akkurat samme runden. En ny eggleder-krise. Denne gangen pakket kjæresten baggen bare hun nevnte muligheten for barn. Bilen og lønna hennes var visst nok unger sto ikke i hans plan.

Jeg ville gjort hva som helst for et barn! snufset hun.

Jeg trodde du bare var glad i hunder, fikk jeg sakt på tullball-faktisk vis.

Jeg er glad i hunder, lo hun, men det utelukker ikke at jeg også elsker barn.

For at ikke ensomheten skulle spise henne opp, skaffet Ingrid seg Frøya. Så spurte noen om hun kunne passe Balder og der ble han. Fenris plukket hun opp en iskald vinternatt på fortauet. Klarte ikke la være.

«Psar, ja, bedre med unge», tenkte jeg, og tok et blikk mot barnevogna til bestemor Astrid.

«Klokken tikker», pep Arve etter henne. Og den tikket, Ingrid var blitt førti én selv om hun knapt så eldre ut enn tretti.

Så bestemte hun seg for å adoptere. Alder på barnet? Spilte ingen rolle. Seksåringen Ola sjarmerte henne og det begynte egentlig med at han kom bort til henne og spurte: «Vil du være mammaen min?» «Ja!» svarte Ingrid.

Men Ola fikk hun ikke adoptere. Hans syke mor hadde ikke mistet foreldreretten. For Ingrid var det brutalt.

Jeg forsto ingenting Barnet trenger familie, men loven stenger døra, sa hun.

Så kom fire år gamle Lise inn i bildet. Hun hadde allerede vært adoptert bort to ganger, og blitt levert tilbake begge gangene for viltre Lise kunne visst rive ned en hel barnehage.

Noen på barnehjemmet fortalte at da den andre «mammaen» drasset henne tilbake, krabbet Lise etter henne på kne, klamret seg fast i skjørtet og ropte: «Mamma, vær så snill, ikke gi meg fra deg! Jeg skal være snill!»

Da Ingrid møtte henne, spurte Lise: «Du kommer ikke til å sende meg tilbake, vel?» «Aldri!» fikk Ingrid stotret fram mellom tårene.

Men det ble også problemer rundt adopsjonen av Lise. Hva de var, ville ikke Ingrid si. «Men hun er min datter, og jeg gir meg ikke!»

Denne dagen hadde Ingrid vært i kirken for første gang i sitt liv. «Jeg hadde bare ikke noe annet sted å gå», sa hun.

Presten var der, og Ingrid snakket lenge med ham mens hun noterte noe på en lapp.

Alt skal ordne seg! Gud velsigne! hørte jeg ham si, og Ingrid fikk nesten et nytt ansikt, så mye hun smilte.

Vi gikk hjemover sammen.

Du tror nok jeg er oppblåst og hovmodig, sa Ingrid. Men jeg er bare så innmari sliten av å forklare meg hele tida. Jeg har hørt nok dritt.

Jeg sa ingenting.

Hun inviterte meg og jentene hjem til seg en dag for å hilse på hundene. Jeg sa ja. Og jeg skal. Men ikke helt enda.

Akkurat nå var det bare en ting jeg kjente på: skam.

Og jeg tenkte: «Hvorfor har vi så mye drit i oss? Hvorfor var jeg så rask med å dømme henne verst mulig?»

Og jeg håper så inderlig at Ingrid denne helt spesielle dama som vi har dømt nord og ned får alt hun ønsker seg. At Lise kan klemme henne, legge kinnet inntil og si: «Mamma!» og vite at hun aldri, aldri blir levert tilbake. At tre glade, sprø hunder Frøya, Balder og Fenris løper rundt dem med logrende haler.

Og kanskje, om livet spiller på lag, får Ingrid en snill ektefelle også. Kanskje Lise får en bror eller søster likevel. Slike små mirakler skjer innimellom, gjør de ikke?

Og at ingen, aldri mer, lar et stygt ord falle om dem.