Hold deg unna meg! Jeg har aldri lovet å gifte meg med deg! Og dessuten, jeg vet ikke engang hvis barn det er – kanskje er det ikke mitt i det hele tatt? – Så du kan bare ta deg en tur, for jeg tror jeg drar min vei, – sa Viktor, som var på tjenestereise i bygda, til den målløse Valentina. Hun sto der helt i sjokk. Var dette virkelig samme Viktor som hadde båret henne på hendene og kalt henne sin elskede, som hadde lovet henne gull og grønne skoger? Foran henne sto en fremmed og irritert mann… Valentina sørget en uke, vinket Viktor farvel for alltid, men i en alder av trettifem – og uten særlige skjønnhetsfordeler og dermed liten sjanse til å finne kjærligheten igjen – bestemte hun seg for å bli mamma på egenhånd. Vanja fødte en jente hun kalte Maria. Lille Maria vokste stille og snill, skapte aldri problemer for moren sin – nesten som hun visste at hun ikke fikk mer ut av å rope eller gjøre krav på noe. Valentina tok seg av henne, men ekte morskjærlighet manglet, selv om hun ga mat, klær og leker. Men klemte ekstra og koste? Nei, det skjedde nesten aldri. Maria forsøkte ofte å søke nærhet, men Valentina avviste henne med en unnskyldning om travle dager, mye å gjøre eller hodepine. Instinktet våknet aldri. Da Maria var syv år, skjedde det noe oppsiktsvekkende – Valentina møtte en mann, og ikke nok med det, hun tok ham med hjem! Hele bygda snakket om hvor lettsindig hun var. Mannen var ikke lokal, hadde ingen fast jobb, og levde visstnok på tilfeldige steder – kanskje en småsvindler… Valentina jobbet på nærbutikken, og han hadde fått jobb med å losse varer. Slik begynte deres romanse. Snart inviterte hun ham til å bo hos seg. Naboene ristet på hodet, mente hun burde tenkt mer på barnet sitt. Mannen, som het Igor, var stille og sa ikke stort – kanskje skjulte han noe? Men Valentina brydde seg ikke med sladderen – dette var kanskje hennes siste sjanse på kjærlighet. Raskt snudde bygda mening om Igor. Huset trengte sårt en mann. Igor fikset trappa, tettet taket, og reparerte gjerdet. Snart var han den folk kom til for hjelp, hvis de var fattige hjalp han gratis, var man velstående fikk han betalt i enten penger eller varer. Valentinas kjøleskap fikk både melk og fløte for første gang. Igor hadde gull i hendene, og Valentina blomstret opp – til og med mot Maria ble hun mykere. Hun smilte, og det viste seg at hun hadde smilehull! Maria begynte på skolen og en dag, da hun kom hjem, oppdaget hun en splitter ny huske. «Er den til meg, onkel Igor?!» spurte hun vantro. «Ja, Maria, denne er til deg!» svarte han glad. Maria gynget av hjertens lyst – og følte seg som verdens lykkeligste jente. Onkel Igor lagde frokost og middag, bakte kaker og gryteretter. Han lærte henne å lage mat og å dekke bordet. Om vinteren fulgte han henne til og fra skolen, fortalte historier fra livet sitt – om å pleie sin syke mor og hvordan broren lurte ham ut av barndomshjemmet. Han lærte henne fisking, tålmodighet, og han kjøpte hennes første sykkel. Han plastret hennes skrubbsår og lot henne lære å reise seg selv om hun falt. Han kjøpte hvite skøyter til henne til jul, og sto sammen med henne på isen, til hun klarte å stå støtt og gå uten å falle. En dag kastet hun seg i armene hans og utbrøt: «Takk for alt, pappa…» Nå var det Igor som felte tårer av glede, så stille at hun ikke skulle se. Maria vokste opp, flyttet til byen, støtte på livets utfordringer – men Igor var alltid der. På avslutning, på vei til alteret, da hun ventet barn, var han der sammen med mannen hennes. Han bar matposer til henne fra bygda, passet barnebarna sine og elsket dem høyt. Da Igor gikk bort, stod Maria og moren ved graven og sa: «Farvel, pappa… Du var verdens beste far. Jeg vil alltid huske deg.» Han ble værende i hjertet hennes. Ikke som onkel Igor, ikke som stefar, men som PAPPA… For en far er ikke nødvendigvis den som gir deg livet, men den som oppdrar deg, deler din smerte og glede, og som alltid er der.

Hold deg unna meg! Jeg har da aldri lovet å gifte meg med deg! Og forresten, jeg aner ikke engang om det er mitt barn!

Kanskje det slett ikke er mitt?

Så du får bare danse vals videre, mens jeg tror jeg drar min vei, sa Vegard, som var på arbeidsoppdrag i bygda deres, til en oppbrakt, forfjamset Vilde.

Hun sto igjen på gårdsplassen, og kunne verken tro sine egne ører eller øyne. Var dette samme Vegard som hadde erklært sin kjærlighet og båret henne på gullstol? Han som kalte henne Vilden min og lovte henne hele verden? Nå sto det en fremmed, småforvirret og sint mann foran henne.

Vilde gråt i en ukes tid, og vinket Vegard farvel for godt. Hun hadde rukket å bli trettifem år, og med sin enkle fremtoning og de dårlige sjansene for å finne lykken bestemte hun seg for å bli mor på egen hånd.

I god tid fødte Vilde en livlig jente, og kalte henne Ingrid. Hun vokste opp rolig, gjorde aldri særlig mye ut av seg og ga aldri moren problemer.

Det virket nesten som om hun allerede hadde skjønt, at om hun gråt eller ikke, hadde det ingen hensikt Vilde behandlet datteren sin ganske pent, hun ga henne mat, klær og kjøpte henne leker. Men noen varm morskjærlighet var det ikke snakk om det var akkurat som hun gjorde det hun måtte, men ikke mer enn det.

Å ta datteren på fanget, kose og leke med henne, det skjedde nesten aldri. Ingrid strakte seg ofte etter moren, men ble avvist. Mamma var enten opptatt, hadde masse å gjøre, var trøtt, eller hadde vondt i hodet. Det morsinstinktet våknet visst aldri helt.

Da Ingrid ble sju år, hendte noe uventet Vilde traff en mann. Ikke bare traff, men hun tok ham med hjem til seg! Hele bygda begynte å slarve. Hva slags lettsindig dame er denne Vilde?

Han var ikke lokal, hadde ingen fast jobb, og ingen visste helt hvor han bodde! Kanskje var han en luring eller svindler

Det var altså dette som skjedde: Vilde jobbet på dagligvarebutikken, og Torbjørn mannen hun traff hadde fått innhenting på å lesse av varer der. Slik startet forholdet.

Ganske snart ba Vilde den nyforelskede Torbjørn om å flytte inn til seg. Alle nabokjerringene fordømte henne:

Drar med seg fremmede karer hjem, tenk på dattera di da! Og han sier jo nesten aldri et ord! Skjuler han noe?

Men Vilde brydde seg ikke om sladder. Hun skjønte det var hennes siste sjanse til noe som lignet lykke

Etter hvert fikk Torbjørn et helt annet rykte i bygda. For huset til Vilde hadde forfalt uten en mann til å ta tak, men Torbjørn tok fatt straks: først fikset han trappa, så lappet han taket, og så satte han opp igjen det falleferdige gjerdet.

Hver dag reparerte han ett eller annet, og huset ble bedre og bedre for hver uke. Da folk skjønte at Torbjørn virkelig hadde hendene skrudd på rett vei, ba de ham om hjelp, og han sa alltid:

Om du er gammel eller fattig, hjelper jeg deg gratis. Men hvis ikke, må du betale enten med penger, eller naturaprodukter.

Av noen tok han imot kroner, av andre fikk han syltetøy, kjøtt, egg og melk. Vilde hadde stor hage, men ingen dyr for det manglet en mann til å stelle med sånt.

Derfor fikk ikke Ingrid ofte smør eller melk tidligere, men nå kom både rømme, hjemmelaget smør og fersk melk i kjøleskapet jevnlig.

Torbjørn hadde virkelig gullhender. Vilde, som aldri hadde vært noen skjønnhet, strålte og ble mildere med ham. Hun ble til og med mykere mot Ingrid. Nå kunne hun plutselig smile, og det kom jammen smilehull på kinnene hvem skulle trodd det?

Ingrid hadde vokst til skolejente. En ettermiddag satt hun på trappa og så på Torbjørn jobbe, alltid med et nytt prosjekt på gang. Så gikk hun på besøk til nabojenta, og ble borte litt utpå kvelden. Da hun kom hjem, fikk hun seg litt av et sjokk. For midt på tunet sto det en splitter ny huskesvugge! Den vippet fram og tilbake i vindpustene, og så jo helt fantastisk ut.

Er denne til meg?! Torbjørn, har du laget huske til meg?!! Ingrid trodde knapt sine egne øyne.

Ja, selvfølgelig, Ingrid! Barnesmil skal det være! Kom og prøv! lo vanligvis fåmælte Torbjørn opprømt.

Ingrid satte seg og husket høyere og høyere mens den friske kveldsbrisen suste rundt ørene det fantes ikke en lykkeligere jente i hele landet …

Fordi Vilde dro tidlig på jobb, var det også Torbjørn som tok seg av matlagingen hjemme. Han lagde både frokost og middag, og kakene hans og gratengene var beryktede i nabolaget.

Det var også Torbjørn som lærte Ingrid å lage mat og dekke bord til store sammenkomster. Hvem skulle trodd så mange talenter skjulte seg i en stille mann …

Da vinteren kom og kveldene ble mørke, hentet og fulgte ofte Torbjørn henne til skolen. Han bar skulderveska hennes og fortalte livshistorier underveis.

Han fortalte hvordan han hadde passet syke moren sin, solgt leiligheten for å hjelpe henne, og til slutt blitt lurt og kastet ut av sin egen bror.

Han lærte henne å fiske. Hele sommeren våknet de grytidlig og gikk sammen til elva og satt på bredden mens de ventet på fiskelykke. Slik lærte han henne tålmodighet.

Midt på sommeren kjøpte han sykkel til henne, den aller første. Han lærte henne å sykle smurte sårene med grønnsåpe når hun skrapte opp knærne, uten å lage mye styr.

Torbjørn, hun kommer til å slå seg fordervet, murret moren.

Nei da, hun må lære seg å falle og reise seg igjen, svarte han bestemt.

En nyttårsaften ga han henne de vakreste barneskøytene hun hadde sett. Det ble festkveld, Torbjørn lagde maten sammen med Ingrid, og hele huset lo og koste seg ved midnatt med kakao og latter. Morgenen etter hørte de lykkelig hyl:

Skøyter! Jeg har fått ekte skøyter! Hvite, splitter nye! Tusen takk!!! ropte Ingrid, og klemte pakka inn til seg mens gledestårene trillet.

Sammen gikk de ned til elva, og Torbjørn måkte isen fri for snø, hjulpet av Ingrid. Han lærte henne å gå på skøyter. Hun falt og slo seg, men han holdt henne i hånden, og etter hvert lærte hun å stå stødig. Og det tok ikke lang tid før hun suste framover helt på egen hånd. Ingrid var i hundre og skrek av glede.

Da de skulle hjem, kastet hun seg rundt halsen hans:

Tusen takk for alt! Takk, pappa

Nå var det Torbjørn som felte tårer av glede. Han tørket bort de store mannetårene i smug, men de trillet likevel.

Så vokste Ingrid til, flyttet til Oslo for å studere. Motgangen var der, som hos alle andre, men Torbjørn var alltid der og støttet henne.

Han kom på avslutningen hennes, sendte med henne matpakker og var redd hun skulle gå sulten i storbyen. Han fulgte henne til alteret da hun giftet seg. Sammen med svigersønnen sto han utenfor fødeavdelingen og ventet, og siden var det ingenting han heller ville enn å passe barnebarna sine og elske dem like høyt.

Så, som alle før oss, gikk Torbjørn bort en dag. På gravlunden sto Maria, som Ingrid het etter hvert, sammen med sin mor. Hun kastet en neve jord på kisten og sukket tungt:

Farvel, pappa. Du var den beste faren i verden. Jeg vil alltid huske deg

Og i hjertet hennes forble han alltid. Ikke som stefar eller onkel Torbjørn, men som FAR For en far er ikke alltid den som ga livet, men den som oppdro, og som delte glede og sorg, og alltid var der.

Slik var denne rørende livshistorien. Takk for at dere leste! Husk å følge siden for flere gode fortellinger!