Gutten våkner av morens stønning. Han går bort til sengen hennes:
Mamma, gjør det vondt?
Matte, hent vannet!
Kommer straks, han løper på kjøkkenet.
Et minutt senere kommer han tilbake med en full kopp:
Her, mamma, drikk!
Det høres et slag på døren:
Åpne, gutten! Det er sikkert tante Nina.
Den naboen kommer inn med en stor mugge i hånden.
Hvordan går det, Solveig? hun berører hodet hans. Du har feber. Jeg har varm melke med smør.
Jeg har tatt medisinen.
Du må på sykehuset. Behandlingen er god. Du må spise ordentlig, men kjøleskapet ditt er tomt.
Tante Nina, jeg har brukt alle pengene på medisin, tårene triller nedover ansiktet hans. Ingenting hjelper.
Legg deg på sykehuset.
Hvem skal jeg la Matte med?
Hvem skal du la ham med hvis du dør? Du er ikke engang tredve, du har verken mann eller penger, hun stryker ham over hodet. Ikke gråt!
Tante Nina, hva gjør jeg?
Jeg ringer lege, hun tar frem telefonen.
Telefonen ringer, hun får alt tilklart.
De sier: i løpet av dagen. Jeg går. Når de kommer, følger Matte med meg.
Tante Nina går ut i gangen, gutten følger etter:
Tante Nina, dør moren min?
Jeg vet ikke. Vi må be Gud om hjelp, men mamma tror ikke på ham.
Hjelper Gud også faren? håpet glitrer i guttenes øyne.
Du må gå i kirken, tenne et lys og be, så vil han hjelpe. Jeg går nå.
Han kommer tilbake til moren, tenker høyt:
Matte, du vil sikkert ha mat, men vi har ingenting. Ta to glass.
Han bringer dem, moren heller melk i dem:
Drikk!
Han drikker, men vil ha mer. Marte forstår straks. Hun reiser seg med vanskeligheter, tar lommeboken fra bordet:
Jeg har femti kroner. Gå og kjøp to boller på veien, så lager jeg noe til deg. Skynd deg!
Hun ser gutten til døren og går mot kjøkkenet. I kjøleskapet ligger billige hermetisk fisk, litt margarin, på vinduskarmen er noen poteter og en løk.
Jeg må lage suppe
Hun blir svimmel og synker ned på en krakk:
«Hva skjer med meg? Jeg har ikke krefter. Halvparten av ferien er over. Pengene er borte. Hvis jeg ikke går på jobb, hvordan skal jeg få Matte til skolen? Han begynner på første klasse om en måned. Jeg har ingen slektninger som kan hjelpe. Mest av alt sykdommen. Jeg burde ha gått til legekontoret med en gang. Hvorfor skal Matte bli igjen alene?»
Med store anstrengelser begynner hun å skrelle potetene.
Gutten er sulten, men tenker på noe annet:
«Mamma lå i sengen hele dagen i går. Hva om hun dør? Tante Nina sa jeg skal be Gud om hjelp», han stopper opp og snur mot kirken.
Etter seks måneder tilbake fra krigen, med hjelpestav, tenker Niklas, en eldre veteran:
«Det er rart å føle seg unødvendig. Pensjonen er stor nok til et rolig liv, og sparepengene i banken varer i to år. Hvorfor bruke alt på meg selv?»
Ved kirken står noen hjemløse. Niklas tar frem noen hundrelapper, deler dem ut og sier:
Be for mine falne venner, Ola og Stian!
Han går inn, kjøper lys, tenner dem og begynner å be:
Vår Gud, husk
Han reciterer bønnen som presten lærte ham, og for hans øyne ser han vennene levende foran seg.
Etter bønnen står han stille og tenker på det tunge livet sitt.
Den lille, tynne gutten står ved en billig lysestake. En eldre dame kommer bort til ham:
Kom, jeg hjelper deg!
Hun tenner lyset hans, plasserer det.
Bøy deg og be! hun viser ham hvordan. Fortell Herren hvorfor du er her.
Matte ser på bildet, sukker og sier:
Hjelp, Gud! Mamma er syk. Jeg har ingen andre. La henne bli frisk. Hun har ikke penger til medisin. Jeg skal snart begynne på skolen, men har ikke ryggsekk
Niklas blir stående og ser på gutten. Alle hans egne problemer blir små i øyeblikket. Han vil rope til hele verden:
«Ingen ville hjelpe denne gutten med å kjøpe medisin til moren, og han har ikke engang en ryggsekk.»
Gutten ser på bildet og håper på mirakel.
Kom med meg! sier Niklas bestemt.
Hvor? gutten spør redd.
Vi finner ut hvilke medisiner mamma trenger og går på apoteket.
Mener du det?
Gud har sendt meg ditt ønske.
Virkelig? gutten lyser opp.
La oss gå! smiler Niklas. Hva heter du?
Matte.
Jeg heter Niklas.
Fra leiligheten høres morens og naboens stemmer:
Tante Nina, jeg har skrevet ut resepten, men medisinene er dyre. Hvor får jeg penger fra? Jeg har bare fem hundre kroner igjen.
Gutten åpner døren bestemt. Stemmen stilner. Naboen dukker opp fra rommet og hvisker redd:
Matte, se!
Han ser også skjelvende ut.
Mamma, hvilke medisiner trenger du? Niklas og jeg går på apoteket og kjøper dem.
Hvem er dere? spør Marte overrasket.
Alt vil bli bra, svarer mannen med et smil. Gi oss reseptene!
Men jeg har bare fem hundre kroner.
Vi skal finne penger, mannen legger hånden på guttenes skulder.
Mamma, gi reseptene!
Marte gir dem. Hun føler likevel at denne mannen med det skremmende ansiktet har et godt hjerte.
Marte, hva gjør du? innser naboen når mannen og gutten forlater rommet. Du kjenner ham ikke.
Tante Nina, jeg tror han er en god mann!
Greit, Solveig, jeg går!
Marte sitter og venter på sønnen sin som dro med mannen. Hun glemmer sykdommen sin.
Døren åpnes, og sønnen kommer inn med et strålende ansikt:
Mamma, vi har kjøpt medisin og noen søtsaker til deg.
Mannen står ved døren og smiler like bredt, så hans ansikt virker ikke så skremmende lenger.
Tusen takk! sier Marte lett bøyd. Vær så god, vær så god!
Mannen prøver å ta av seg skoene, men gjør det vanskelig. Han går inn på kjøkkenet.
Sett dere! sier Marte.
Mannen setter seg, vrir på hodet, usikker på hvor han skal plassere staven.
La meg sette den! hun plasserer den så han kan nå den. Beklager, jeg har ikke så mye å tilby!
Mamma, vi har kjøpt alt, sier sønnen og legger maten på bordet.
Åh, så snill av dere! roper Marte, og noterer at halvdelen av maten er søtsaker. Hun ser en pose dyr te. Jeg lager te nå.
Hun begynner å koke te. Hun føler at sykdommen ligner på å forsvinne, kanskje bare fordi hun vil vise seg frisk foran mannen. Han spør:
Marte, er det vanskelig for deg? Du ser blek ut.
Det går bra Jeg drikker medisinen nå. Takk for hjelpen!
De drikker den duftende teen med søtsaker, ser på gutten som snakker livlig. Øynene deres møtes av og til, og det føles godt å sitte sammen rundt bordet. Men alt godt har en slutt.
Takk, dere! Niklas reiser seg, tar staven sin. Jeg går. Dere må fortsette behandlingen.
Tusen takk! sier Marte også, og reiser seg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takke dere.
Niklas går mot gangen, og mor og sønn følger etter.
Niklas, kommer du tilbake?
Selvfølgelig! Når mamma er frisk, går vi alle sammen og kjøper en ryggsekk til deg.
Mannen går bort. Marte rydder av bordet, vasker opp.
Gutten, se på TV, så hviler jeg litt.
Hun legger seg og sovner dypet.
To uker har gått. Sykdommen er forsvunnet, medisinen har hjulpet. På slutten av måneden får hun arbeid igjen, og lønn vil dekke alt. Det er august, og hun må få sønnen klar til skolen.
Lørdag morgen står de opp som vanlig, spiser frokost.
Matte, gjør deg klar! Vi går til butikken, ser hva du trenger til skolen.
Har du penger?
Ikke ennå, men neste lørdag får jeg lønn. Jeg lånte tusen kroner, så på vei hjem kjøper vi litt mat.
Mens de gjør seg klar, ringer dørklokken.
Hvem er det? spør Marte.
Marte, det er Niklas
Hun trykker på knappene, og døren åpner.
Mamma, hvem er der? roper gutten fra rommet.
Niklas! svarer hun med et smil.
Han kommer inn, bruker staven, men ser helt forandret ut. Dyre bukser og skjorte, en moderne frisyre.
Niklas, jeg har ventet på deg, løper gutten mot ham.
Jeg lovet deg, sier han med glitrende øyne. Hei, Marte!
Hei, Niklas!
Den uformelle tonen gjør begge glade.
Er dere klare? La oss gå!
Hvor? spør Marte, fortsatt litt forvirret.
Matte skal snart begynne på skolen.
Niklas, men jeg
Jeg lovet Matte, og løfter må holdes.
Marte tenker alltid på de billigste varene. Hun har ikke penger, ingen slektninger, ingen mann. Den eneste mannen i livet hennes var en studenter som forsvant.
Nå står en mann ved siden av henne som ser på sønnen med kjærlighet, kjøper alt til skolen uten å tenke på prisen, bare spør om hennes mening.
De tar en taxi hjem, tunge av poser.
Marte stormer inn på kjøkkenet.
Marte, stopper mannen. La oss gå ut og spise noe sammen.
Mamma, kom! hopper gutten mot henne.
Den natten ligger Marte våken. Tankene spinner om dagen som har gått. Hans øyne er fulle av kjærlighet. Hennes fornuft sier:
«Han er stygg og halt», tenker hun.
«Han er snill og ser på meg med så mye omsorg», svarer hjertet.
«Han er femten år eldre enn meg».
«Hva gjør det? Han er som en far for sønnen min».
«Jeg kan finne en jevnaldrende, pen og slank».
«Nei, jeg vil ha en god og pålitelig mann, ikke en vakker og slank.»
«Men du drømte aldri om sånn mann», fortsetter fornuften.
«Nå drømmer jeg om ham!»
«Endrer du mening så raskt?»
«Jeg har møtt ham jeg elsker ham!»
Bryllupet blir holdt i den samme kirken hvor Niklas og Matte møttes for tre måneder siden. Niklas og Marte står foran alteret, staven er borte, og Matte stirrer på helgenen han snakket med for tre måneder siden. Fra dypet av hjertet sier han:
Takk, Gud!
