– Nei, du trenger virkelig ikke komme nå, mamma. Tenk litt på det selv da. Det er en lang reise, hele natten på toget, og du er jo ikke ung lenger. Hvorfor skal du utsette deg for alt det styret? Det er jo vår også, og du har sikkert masse å gjøre i hagen nå, sier sønnen min til meg. – Men vennen min, hvorfor ikke? Det er så lenge siden vi har sett hverandre, og jeg vil så gjerne møte kjæresten din ordentlig – det er jo på tide å bli kjent med svigerdatteren min, sier jeg ærlig. – Da gjør vi det sånn, mamma: Vent til slutten av måneden, så kommer vi heller alle sammen hjem til deg i påsken når det er mange fridager, beroliger sønnen min meg. Helt ærlig, jeg hadde nesten bestemt meg for å dra, men stolte på ham, sa jeg skulle la være å reise og bare vente hjemme. Men ingen kom. Jeg ringte sønnen min flere ganger, men han la på. Etter hvert ringte han tilbake og sa han var veldig opptatt, så jeg ikke burde vente på dem. Jeg ble veldig lei meg. Jeg hadde jo forberedt meg på besøket fra sønnen min og svigerdatteren. Han giftet seg for et halvt år siden, og jeg har ennå ikke sett henne. Sønnen min, Aleksander, fikk jeg – som man sier – for min egen skyld. Jeg var 30 år og hadde aldri giftet meg, så jeg bestemte meg for i det minste å få et barn. Kanskje det er galt, men jeg har aldri angret, selv om det ofte var vanskelig – vi hadde aldri penger, vi levde ikke, vi overlevde. Jeg hadde alltid flere jobber for at barnet mitt skulle ha det han trengte. Sønnen vokste opp og dro for å studere i Oslo. For å kunne støtte ham i starten, begynte jeg til og med å jobbe i utlandet – i Polen – så jeg kunne sende ham penger til studiene og livet i hovedstaden. Det gledet et morshjerte at jeg kunne hjelpe. Da Aleksander gikk på tredje året, begynte han å tjene egne penger. Da han var ferdig på universitetet og fikk jobb, klarte han seg selv. Sønnen min kom hjem, men sjelden – omtrent én gang i året. Jeg har faktisk aldri vært i Oslo. Jeg tenkte at når sønnen min skulle gifte seg, måtte jeg dra. Jeg begynte til og med å spare penger til den anledningen – hadde lagt av 60 000 kroner. For et halvt år siden ringte sønnen min og ga meg den etterlengtede beskjeden – han skulle gifte seg. – Mamma, ikke kom nå, for vi skal bare skrive under på papiret, selve bryllupet tar vi senere, advarte sønnen min. Jeg ble trist, men jeg kunne ikke gjøre noe. Aleksander presenterte svigerdatteren for meg over video – ei pen jente, virker det som, og fra en rik familie. Svigerfaren min er visstnok en stor forretningsmann. Jeg kunne bare glede meg på sønnens vegne. Men tiden gikk, og sønnen min hverken kom til meg eller inviterte meg. Jeg lengtet etter å se svigerdatteren og å klemme sønnen min, så jeg pakket, kjøpte togbillett, lagde mat hjemme, bakte brød, tok med hjemmelaget syltetøy og reiste. Jeg ringte sønnen før jeg satte meg på toget. – Du altså, mamma! Hvorfor gjør du dette? Jeg er på jobb og kan ikke møte deg. Her er adressen, du får ta taxi selv, sa Aleksander. Morgenen etter kom jeg til hovedstaden, bestilte taxi – og ble overrasket over prisen, men morgen-Oslo var så vakkert at jeg nøt utsikten. Det var svigerdatteren som åpnet døra – smilte ikke, klemte ikke, ba meg bare tørt inn på kjøkkenet. Sønnen hadde allerede dratt på jobb. Jeg begynte å pakke ut: poteter, rødbeter, egg, tørkede epler, sylteagurk og hjemmelaget syltetøy. Svigerdatteren så stille på, så sa hun at det var bortkastet, for de spiste ikke sånt, og hun lagde uansett aldri mat hjemme. – Hva spiser dere da? spurte jeg. – Vi får levert mat hver dag, og jeg liker ikke å lage mat, for det lukter så fælt, sa hun. Før jeg rakk å svare mer, kom en liten gutt løpende – kanskje tre og et halvt år gammel. – Bli kjent med sønnen min, Daniel, sa svigerdatteren. – Daniel? spurte jeg. – Nei, Danyil, han heter ikke Daniel. Jeg liker ikke når folk forvansker navnene, svarte hun. – Ok, som du vil, Ilona. – Jeg heter Ilona, ikke Ilonka. I byen forvansker vi ikke navn, men det kan jo ikke du vite… Jeg hadde egentlig lyst til å gråte – ikke fordi sønnen min hadde giftet seg med en dame med barn, men fordi han aldri hadde fortalt meg det. Det var flere overraskelser. Jeg så på veggen og fikk øye på et stort bryllupsbilde. – Å, det ble kanskje ikke noe bryllup, men dere fikk i hvert fall fine bilder, sa jeg. – Hva mener du, ikke bryllup? Vi hadde bryllup med 200 gjester. Bare du var ikke der, Aleksander sa du var syk. Kanskje like greit, sa svigerdatteren og målte meg opp og ned. – Skal du ha frokost? – Ja… Ilona satt foran meg en kopp te og noen biter dyr ost. Det var frokost, mente hun. Det er ikke sånn jeg er vant til – jeg trenger ordentlig mat, særlig etter en lang reise. Jeg bestemte meg for å steke noen egg, jeg hadde jo med brød, men svigerdatteren nektet meg det – hun ville ikke ha stekelukt på kjøkkenet. Hun nektet å spise brødet også – de var visst på sunt kosthold, hun og Aleksander. Da forsvant også min matlyst. Jeg ble vondt inni meg – at sønnen min var så flau over meg at jeg ikke fikk være med på bryllupet. Jeg hadde spart i årevis, og for hva? Jeg drakk teen min. Svigerdatteren sa ingenting. Det ble en merkelig stillhet. Da kom barnet løpende og kastet seg mot meg. Jeg ville klemme gutten, men Ilona veivet med armene og sa det ikke var greit – man visste jo ikke hva jeg brakte med meg, og det var tross alt et barn. Jeg hadde ingen godbiter til gutten, men ga ham et glass bringebærsyltetøy – sa han kunne ha det på pannekakene. Svigerdatteren rev glasset ut av hånden min: “Har jeg ikke sagt det mange nok ganger? Vi spiser bare sunt, og ikke sukker!” Da visste jeg at jeg kom til å begynne å gråte. Jeg drakk ikke teen min ferdig, gikk ut i gangen og tok på meg skoene. Svigerdatteren spurte ikke hvor jeg skulle. Jeg gikk ut og satte meg på en benk under blokka og fikk endelig grått. Aldri har jeg følt meg så trist. Litt senere ser jeg svigerdatteren gå ut med barnet – hun bar alle hermetikkglassene mine til søpla. Jeg ble helt målløs. Da hun forsvant, plukket jeg alt opp og dro til stasjonen. Jeg var heldig – fikk tak i en togbillett for hjemreisen. Ved stasjonen var det en kafé. Jeg kjøpte meg borsjtsj, stekt kjøtt, poteter med salat. Jeg var skrubbsulten og unnet meg det – var ikke jeg verdt det lille gode? Jeg satte bagasjen i oppbevaring og hadde noen timer å gå rundt i Oslo. Jeg syntes byen var fin, glemte litt sorgen. På toget hjem fikk jeg ikke sove – jeg gråt. Sønnen min ringte ikke engang for å høre hvor jeg var hen. Aldri hadde jeg trodd – ikke engang om sommeren skulle falle snø, at barnet mitt skulle ta imot meg slik. Han er mitt eneste barn, som jeg hadde alle håp til – og så viser det seg at jeg ikke betyr noe for ham lenger. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med de 60 000 jeg har spart til ham til bryllupet – skal jeg gi pengene til sønnen min, så han vet at mamma alltid har tenkt på ham? Eller la være å gi noe, fordi han ikke fortjener det?

Nei, du bør ikke komme nå, mamma. Tenk deg om det er en lang reise, hele natten på toget, og du er jo ikke ung lenger. Hvorfor skal du utsette deg for alt dette styret? Og dessuten er det vår, du har sikkert nok av arbeid i hagen, sier sønnen min til meg.

Men hvorfor ikke, sønnen min? Vi har jo ikke sett hverandre på lenge. Dessuten vil jeg gjerne hilse ordentlig på kona di, bli bedre kjent med svigerdatteren min, svarer jeg ærlig.

Skal vi ikke heller gjøre sånn: Vent til slutten av måneden, så kommer vi alle sammen hjem til deg isteden. Det er jo påske da, og vi har flere fridager, forsøker han å trøste meg.

Ærlig talt, så var jeg allerede klar for å reise, men jeg stolte på ham, sa ja til å vente hjemme og dro ingen steder.

Men ingen kom til meg. Jeg ringte sønnen min flere ganger, men han svarte ikke. Til slutt ringte han opp igjen og sa at han var veldig opptatt, og at jeg ikke skulle vente på dem.

Det gjorde meg ufattelig trist. Jeg hadde jo forberedt meg på å få besøk av sønnen min med svigerdatteren. Han giftet seg for et halvt år siden, og jeg har ennå ikke møtt henne én eneste gang.

Sønnen min, Eirik, fikk jeg da jeg var tretti. Jeg hadde aldri giftet meg, men bestemte meg for å få et barn for min egen skyld. Det kan hende noen mener det var galt, men jeg har aldri angret på det, selv om livet ofte var vanskelig vi hadde lite penger, og vi overlevde mer enn vi levde. Jeg tok på meg flere jobber for å gi barnet mitt alt han trengte.

Eirik vokste opp og dro til Oslo for å studere. For å hjelpe ham den første tiden, begynte jeg til og med å ta vikariater i Sverige, slik at jeg kunne sende over nok penger til skole og opphold. Det varmet mammahjertet mitt å kunne hjelpe.

Allerede på tredje året begynte Eirik å jobbe ved siden av, og etter studiene fikk han seg jobb og klarte seg selv.

Han kom hjem, men sjelden, kanskje én gang i året. Jeg selv hadde aldri satt mine ben i Oslo.

Jeg tenkte at når han engang giftet seg, skulle jeg endelig reise. Jeg begynte til og med å spare til denne anledningen. Jeg hadde lagt til side 60 000 kroner.

For et halvt år siden ringte sønnen min med den store nyheten han skulle gifte seg.

Men mamma, du trenger ikke komme akkurat nå. Vi skal bare gifte oss på rådhuset først, en ordentlig fest tar vi senere, sa han.

Jeg ble litt skuffet, men hva kunne jeg gjøre? Eirik introduserte meg for svigerdatteren via videosamtale. Hun virket hyggelig nok. Veldig pen. Og rik. Svigerfaren hennes driver visst et stort firma. Jeg kunne bare glede meg over at det gikk så godt for Eirik.

Men tiden gikk, og sønnen min kom verken til meg eller inviterte meg til seg. Lengselen etter å møte svigerdatteren og å klemme sønnen min ble for sterk, så jeg kjøpte togbilletter, pakket med meg hjemmelaget mat jeg bakte til og med brød og satte meg på toget. Jeg ringte Eirik rett før jeg gikk ombord.

Men mamma, hvorfor gjorde du det? Jeg er på jobb og kan ikke møte deg på stasjonen. Her er adressen, ta taxi, sa han.

Tidlig om morgenen kom jeg fram til Oslo. Jeg tok taxi hjem til dem, og ble sjokkert over hvor dyrt det var. Men Oslo i morgendis var så vakker, og jeg koste meg med å se byen gjennom taxiruten.

Svigerdatteren min, Marthe, åpnet døren. Hun smilte ikke, hun ga meg ikke en klem hun ba meg bare kjølig inn på kjøkkenet. Eirik hadde allerede dratt tidlig på jobb.

Jeg begynte å pakke ut matvarene: poteter, rødbeter, egg, tørkede epler, syltede sopp, agurker, tomater og et par glass med syltetøy. Marthe stirret bare stumt på meg, og sa plutselig at jeg hadde tatt med meg all den maten til ingen nytte, for de spiste ikke slikt og hun lagde uansett ikke mat hjemme.

Hva spiser dere da? spurte jeg forundret.

Vi får mat levert hver dag. Jeg liker ikke å lage mat det gir vond lukt på kjøkkenet som ikke vil gå bort, sa Marthe.

Før jeg rakk å reagere, kom en liten gutt inn på kjøkkenet kanskje tre år gammel.

Dette er sønnen min, Jonas, sa Marthe.

Jonas? spurte jeg.

Ja, ikke Jon eller noen forkortelser, takk. Jeg liker ikke at folk endrer på navn.

Greit, slik du ønsker, Marthe.

Og bare Marthe, ikke noen koselige kallenavn. Her i byen kaller vi folk ved navnet deres, men det er vel ikke så viktig for deg

Jeg ville gråte. Ikke fordi sønnen min hadde tatt til seg et barn, men fordi han aldri hadde fortalt meg om noe av dette.

Men overraskelsene tok ikke slutt. På veggen så jeg et stort bryllupsbilde.

Å, så dere tok bilder allikevel, selv om det ikke ble noe bryllup, sa jeg, og prøvde å lette stemningen.

Hva mener du, ikke noe bryllup? Vi hadde bryllup med to hundre gjester. Det var bare du som ikke kom. Eirik sa du var syk. Det var vel kanskje like greit, sa Marthe med et nøytralt blikk.

Vil du ha frokost?

Ja, takk

Marthe serverte meg en kopp te og noen biter dyr ost. Det var hennes versjon av frokost.

Det var ikke det jeg var vant til jeg ville gjerne ha skikkelig mat, særlig etter den lange reisen. Jeg ville steke meg noen egg, og hadde jo med meg mitt eget brød fra bygda. Men Marthe forbød meg å lage noe hun ville ikke ha stekt mat eller lukt på kjøkkenet.

Hun ville heller ikke ha brødet jeg bakte. De spiste «sunt», sa hun.

Matlysten forsvant. Jeg var så lei meg for at sønnen min skammet seg over meg og ikke ville ha meg med på bryllupet. Jeg hadde gledet meg i årevis, spart, og det hele føltes meningsløst.

Jeg drakk teen sakte. Marthe sa ikke et ord mer. Stillheten hang tungt i det moderne kjøkkenet. Plutselig kom den lille gutten og krøp inn til meg. Jeg ville ta ham i armene, men Marthe vaiet med hendene og sa streng: Det går ikke, vi vet jo ikke hvor du har vært, det er et barn her!

Jeg hadde ingen gaver til gutten, men ville gi ham et glass med bringebærsyltetøy, og sa: Da har du noe godt til pannekakene!

Marthe nappet glasset ut av hånden min:

«Hvor mange ganger skal jeg si det: Vi spiser sunt, vi har ikke sukker hjemme!»

Jeg kjente tårene presse på. Jeg drakk ikke opp teen engang, gikk ut i gangen og tok på meg skoene. Marthe spurte ikke hvor jeg skulle, hun bare sto og stirret.

Jeg gikk ut foran blokka og satte meg på benken. Der slapp jeg gråten løs. Jeg hadde aldri følt meg så skuffet i hele mitt liv.

Etter en stund så jeg Marthe gå ut med barnet, og hele matposen min bar hun rett til søppelcontaineren.

Jeg orket ikke mer. Da hun hadde gått, tok jeg den maten jeg orket opp i veska igjen, og ruslet bort til Oslo S. Heldigvis fikk jeg kjøpt en returbillett, noen hadde avbestilt samme kveld.

Ved stasjonen var det en kafé. Jeg bestilte meg en skål med rømmegrøt, en karbonade, poteter og litt salat. Jeg var ordentlig sulten. Jeg betalte mer enn jeg pleier, men tenkte: Jeg er da verd noe godt, jeg også!

Jeg satte fra meg veskene i oppbevaringen, og brukte et par timer på å spasere i Oslo. Byen var vakker, og jeg glemte meg litt for en stund.

På toget hjem fikk jeg ikke sove. Jeg bare gråt. Det gjorde vondt at sønnen min ikke engang hadde ringt og spurt hvor jeg var blitt av.

Jeg hadde vel heller ventet meg snø på St. Hans, enn at barnet mitt skulle ta imot meg på denne måten. Han er min eneste sønn, som jeg har satt all min lit til, og så viser det seg at han ikke trenger meg lenger.

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med de 60 000 kronene jeg har spart til bryllupet hans. Skal jeg likevel gi dem, for å vise at mamma alltid har brydd seg? Eller skal jeg la være, for han har jo ikke fortjent det?