Jeg er 47 år gammel. Jeg lever et ganske vanlig liv, nesten som en grå mus ingen vakker fasade, ingen perfekt figur. Jeg har aldri vært gift og ser ingen grunn til å gifte meg; jeg synes menn i bunn og grunn er som dyr som bare vil fylle seg og ligge på sofaen. Og egentlig har jeg aldri fått et tilbud om å gifte meg eller å gå på date. Mine eldre foreldre bor i Tromsø, langt mot nord, og jeg er deres eneste barn. Jeg har søskenbarn, men har ingen kontakt med dem jeg ønsker bare å holde avstand.
Siden femten år har jeg bodd og arbeidet i Oslo. Jeg jobber i en offentlig institusjon, og hver dag er det bare jobbhjemrutine. Jeg bor i en vanlig blokk i et rolig boligområde. Jeg er kynisk, har en bitter holdning, og jeg liker verken barn eller folk generelt. På nyttår reiser jeg til Tromsø for å besøke foreldrene mine, en gang i året. I år gjorde jeg det også, og da jeg kom hjem bestemte jeg meg for å rydde i fryseren. Jeg samlet alle de gamle frosne rettene kjøttboller, kjøttkaker som hadde stått der siden jeg kjøpte dem, men aldri brukt. Jeg la dem i en eske og skulle til avfallsbeholderen.
I heisen møtte jeg en gutt på omkring syv år. Jeg hadde sett ham noen få ganger med moren sin og med den lille babyen. Han stod og stirret på esken min. Da jeg gikk mot containeren, fulgte han meg og spurte sjenert: «Kan jeg få?». Jeg svarte at det var gammelt, men tenkte så: La ham få, det er jo ikke råttent. Jeg var nesten ferdig med å gå bort, da han forsiktig samlet små poser, lukket dem og presset dem mot brystet. Jeg spurte hvor moren hans var. Han svarte at hun var syk, og at søsteren hans også var syk og ikke kunne stå opp. Jeg vendte meg og gikk hjem, satte på en kjele med middag og satte meg ned.
Noe ved gutten ble sittende i tankene mine. Jeg hadde aldri vært en medfølende person, men plutselig følte jeg en impuls. Jeg grep tak i alt som var spiselig i kjøkkenet pølse, ost, melk, kjeks, poteter, løk, til og med et stykke kjøtt fra fryseren og løp mot heisen igjen. Jeg visste ikke i hvilken etasje de bodde, bare at det var over meg. Jeg begynte å gå opp etasjeskritt for etasjeskritt. To etasjer opp åpnet en dør seg, og gutten stod der. Først så han forvirret ut, men så lot han meg gå inn.
Leiligheten var sparsommelig, men veldig ren. En kvinne lå på sengen, krøllet sammen ved siden av et lite barn. På bordet stod en bøtte med vann og en klut tydeligvis hadde hun feber. En liten jente sov, men pusten hennes var tung. Jeg spurte gutten om det fantes medisiner. Han viste meg en gammel, utgått pose med piller som tydeligvis burde ha blitt kastet. Jeg gikk bort til kvinnen, rørte ved hodet hennes; det var varmt. Hun åpnet øynene, så forvirret på meg, og ropte plutselig: «Hvor er Anders?». Jeg forklarte at jeg var naboen. Jeg spurte om symptomer, og vi ringte etter akutthelsetjenesten. Mens de kom, ga jeg kvinnen te med pølse. Hun spiste i en fei, tydelig sulten.
Legene kom, undersøkte og skrev ut en haug med medisiner og injeksjoner til den lille. Jeg gikk til apoteket, kjøpte alt, og deretter til en matbutikk for å kjøpe melk og diverse barnemat. Jeg kjøpte også en leke en rar, sitrongul plastape. Jeg hadde aldri kjøpt gaver til barn før.
Kvinnen het Liv, 26 år gammel. Hun hadde vokst opp i Lørenskog, på utkanten av Oslo. Moren og bestemoren var opprinnelig fra Oslo, men moren hadde giftet seg med en mann fra Lørenskog og flyttet der for å jobbe på en fabrikk. Faren døde i en elektrisk ulykke på jobben da Liv ble født. Moren ble igjen alene med en nyfødt, uten arbeid og uten penger. Etter hvert kom venner og bekjente for å hjelpe, men moren druknet i alkohol etter tre år. En nabo klarte å få tak i Livs bestemor i Oslo, som tok henne inn. Da Liv var 15 år, fortalte bestemoren at moren hadde dødd av tuberkulose. Bestemoren var knapt til å snakke, grådig og røykende.
Med 16 år begynte Liv å jobbe i en liten butikk først som pakker, så som kasserer. Ett år senere døde bestemoren, og Liv stod igjen alene. I 18årsalderen hadde hun et forhold til en gutt som lovet å gifte seg, men da hun ble gravid, forsvant han. Liv fortsatte å jobbe hardt, sparte penger fordi ingen kunne hjelpe henne. Da hun fødte, begynte hun å la barnet være alene i leiligheten mens hun vasket trapper. Hun ble utnyttet av butikksjefen sin, som etter å ha voldtatt henne én gang, truet med å sparke henne dersom hun ikke fortsatte. Da han fant ut at hun var gravid, ga han henne kun 1000kr og ba henne holde seg unna.
Dette fortalte hun meg den kvelden. Hun takket meg for hjelpen og sa at hun ville jobbe ned gjelden ved å rydde og lage mat. Jeg takket henne og gikk hjem. Jeg lå våken hele natten og grublet over hvorfor jeg lever, hvorfor jeg er så kald. Jeg sparer penger, men har ingen å bruke dem på. Så plutselig får jeg innsyn i en annen persons liv, hvor mennesker knapt har mat eller medisiner.
Om morgenen kom Anders med et brett med pannekaker og forsvant igjen. Jeg stod på dørstokken med brettet i hånden, og varmen fra de nybakte pannekakene fikk meg til å føle meg levende, som om isen i meg smeltet. Jeg ville både gråte, le og spise på en gang.
I handelsparken like ved hjemmet vårt finnes en liten barnebutikk. Eieren, en kvinne, forsto ikke hvilken størrelse klær jeg trengte, men gikk med meg for å finne riktig. På en time hadde vi samlet fire store poser med klær til både gutter og jenter, samt et teppe, puter, sengetøy og nok mat og vitaminer til flere uker. Jeg følte meg nyttig for første gang på lenge.
Ti dager har gått. De kaller meg nå tante Ragnhild. Liv er blitt en flink håndverker, og leiligheten min har blitt varmere og mer koselig. Jeg begynner å ringe foreldrene mine, sender SMSmeldinger med ordet «GODNAD» til syke barn. Jeg forstår ikke hvordan jeg klarte meg uten å bry meg om andre før. Hver dag etter jobb løper jeg hjem fordi jeg vet at noen venter på meg. Om våren drar vi alle sammen med toget til Tromsø billetter er allerede kjøpt.
Det jeg har lært, er at selv den mest hardføre og ensomme person kan finne mening når han åpner hjertet sitt for andre. Å dele det lille man har, gjør både giveren og mottakeren rikere ikke i penger, men i livskraft og håp. Så er den sanne verdien av et liv å kunne gi, selv om man selv har lite.
