På vei mot et nytt liv — Mamma, hvor lenge skal vi sitte fast i denne bakevja? Vi bor jo ikke engang i provinsen, men i provinsen av provinsen, — sang datteren på sin favorittsang da hun kom hjem fra kaffebaren. — Maja, jeg har sagt det hundre ganger: Her er hjemmet vårt, røttene våre. Jeg drar ingen steder. Mamma lå på sofaen med beina oppe på en pute, en stilling hun kalte «Lenin-gymnast». — Hvorfor maser du alltid om røtter? Om ti år har vel alt visnet — og så kommer det sikkert en ny «koloradobille» forbi, som du foreslår at jeg skal kalle pappa. Etter de fornærmende ordene reiste mamma seg og gikk bort til speilet som var innebygd i garderoben. — Det er da ikke noe galt med røttene mine, hva er det du snakker om… — Det var det jeg mente – de er fine nå, men straks er det over: gulrot, gresskar eller søtpotet – velg det du liker som kokk. — Jenta mi, hvis du så gjerne vil, kan du flytte selv. Du er jo myndig nå, det er ingen som holder deg igjen. Hvorfor trenger du meg i det hele tatt? — For samvittigheten, mamma. Hvis jeg reiser til et bedre liv, hvem skal ta vare på deg her? — Forsikring, fast lønn, internett — og finner vel en bille eller to, som du sier. Lett for deg — du er ung, moderne, skjønner deg på livet nå til dags, tenåringer provoserer deg ikke engang. Jeg er allerede på halv vei til Valhall. — Der ser du! Du tuller jo som vennene mine. Du er jo bare førti… — Hvorfor måtte du si det høyt? For å ødelegge dagen min? — Hvis vi regner med katteår, er du bare fem, — rettet datteren seg lynraskt. — Du er tilgitt. — Mamma. Før det er for sent, la oss hoppe på toget og dra. Det finnes ikke noe her som holder oss igjen. — For en måned siden fikk jeg kommunen til å skrive etternavnet vårt riktig på gassregningen, og vi er fast tilknyttet fastlegen her, svarte mamma med sine siste argumenter. — Med forsikring kan du bli tatt imot hvor som helst. Huset trenger vi ikke selge — om det ikke går, har vi noe å komme tilbake til. Jeg får deg kjapt ut blant folk og viser deg hvordan livet skal leves. — Legen på ultralyden advarte meg: «Hun kommer ikke til å la dere få fred.» Jeg trodde han tullet. Men ikke rart han tok bronse i «Åndenes makt» senere. Greit, vi drar — men om det ikke funker, lover du å slippe meg hjem igjen uten drama og tårer? — Helt ærlig! — Far din sa det samme i folkeregisteret, og dere har jo samme blodtype. *** Maja og mamma dro rett til hovedstaden istedenfor å mellomlande i fylkessenteret. Med oppsparte midler fra tre år slo de til og leide en kompakt studioleilighet i utkanten, klemt mellom markedet og busstasjonen, og betalte fire måneder på forskudd. Pengene tok slutt før de rakk å bruke dem. Maja var rolig og full av energi. Istedenfor å bruke tid på å pakke ut og innrede, kastet hun seg ut i storbylivet — i de kreative, sosiale og nattlige miljøene. Maja fikk raskt venner, lærte seg byens populære steder, begynte å snakke og kle seg som lokalbefolkningen, nesten som om hun alltid hadde vært her og ikke kommet fra et avkrok på kartet. Mamma levde mellom morgenens nervetablett og kveldens sovemedisin. Allerede første dag, til tross for Majas oppfordringer om å være sosial, gikk hun rett i gang med å sjekke jobbmarkedet. Forskjellen mellom ledige stillinger og lønn i hovedstaden var heller komisk — og mistenkt for urent spill. Etter en enkel kalkyle spådde hun — uten hjelp fra synske — at de kom til å bli her maks et halvt år før turen gikk hjem igjen. Selv om progressiv-dattera protesterte, tok mamma den trygge veien og fikk jobb som kokk på en privat skole, samtidig som hun jobbet kveldsskift som oppvaskhjelp på nabolagskafeen. — Mamma, du står jo bare ved grytene hele døgnet! Akkurat som om du aldri dro noensteds. Da får du jo aldri oppleve alt storbyen har å by på. Hvorfor utdanner du deg ikke til noe nytt — designer, sommelier eller i verste fall brynspesialist? Kjør trikk, drikk kaffe, tilpass deg! — Maja, jeg er ikke klar for noe nytt akkurat nå. Ikke bekymre deg for meg, jeg fikser det. Det viktigste er at du får det til slik du vil. Litt oppgitt over morens mangel på fremtidstro, ordnet Maja seg. Hun fant seg til rette på kafeer der andre unge betalte for henne, bygget opp mentalt bond med byen, slik en rimelig kjent rune-blogger anbefalte; fikk venner overalt hvor praten bare handlet om suksess og penger. Jobb og forhold ventet hun med — hun og byen skulle liksom bli kjent først. Fire måneder senere betalte mamma husleie av egen inntekt, sa opp som oppvaskhjelp og begynte å lage mat for enda en skolestilling. Maja selv hadde rukket å droppe flere kurs, prøvd å bli radiostemme, figurert som statist i en studentfilm hvor de fikk spaghetti med kjøttsaus i lønn, og gått noen turer med to «bremiske» musikere — den ene et fullstendig esel, den andre en evig rastløs familiekatt. *** — Mamma, har du lyst til å finne på noe i kveld? Skal vi bestille pizza, se film? Jeg er så sliten — orker absolutt ingenting, — Maja gjespet der hun lå i «Lenin-gymnast-posisjon» mens moren pyntet seg foran speilet. — Bestill du, så Vippser jeg deg penger. Ingen grunn til å spare til meg, jeg blir sikkert mett der jeg er. — Hva mener du — hvor skal du? — datteren satte seg rett opp og stirret på mammas rygg. — Jeg ble bedt ut på middag, — mamma smilte sjenert, nesten som en skolejente. — Hvem da? — Maja følte seg plutselig ikke glad. — Vi fikk tilsyn på skolen, de spiste mine karbonader — favorittretten din. Inspektøren ba om å bli introdusert for kjøkkensjefen. Jeg lo. Kjøkkensjef på en skole, liksom. Men vi tok en kaffe, som du har lært meg. Og nå skal jeg hjem til ham og lage middag. — Er du sprø? Dra hjem til en fremmed mann? Til middag?! — Og hva så? — Ser du ikke at han forventer noe mer av deg enn bare middag? — Jenta mi. Jeg er førti, singel. Han er førtifem, kjekk, smart og singel. Egentlig blir jeg glad for hva som helst han forventer. — Du høres ut som om du ikke har andre muligheter. — Jeg kjenner deg snart ikke igjen. Det var du som dro meg hit for at jeg skulle leve livet, ikke bare overleve. Mot slike argumenter var det ikke lett å protestere. Maja innså plutselig at rollene mellom dem var byttet, og det var i overkant mye. Hun bestilte den største pizzaen for pengene hun hadde fått, og trøstet seg med fråtsing hele kvelden. Selvplagingen varte til nær midnatt, da mamma kom hjem — strålende lykkelig, uten å slå på lyset. — Nå da? — spurte Maja dystert. — Flott «bille», ingenting kolorado over ham — helt lokal variant, — lo mamma seg i dusjen. Snart ble det flere dater: teater, standup, jazzkonsert, nytt lånekort, innmelding i lokal teklubb og hun fikk fastlege i byen. Et halvt år senere startet hun videreutdanning, tok kurs og diplomer, lærte seg avansert matlaging. Maja sløste heller ikke med tiden. Hun ville ikke sitte på mors sterke skuldre særlig lenge, så hun prøvde seg i prestisjetunge jobber. Men uansett innsats ble hun alltid slått ut i siste liten. Vennene ga opp når de merket de ikke kunne betale for henne lenger, og til slutt tok hun baristajobb — før hun ble nattebarista. Rutinen kom snikende med mørke ringer under øynene, og stjal både tid og energi. Privatlivet gikk heller ikke veien — i baren fridde de fulle gjestene med slibrige hint, men ingen hadde noe med «ren kjærlighet» å gjøre. Til slutt fikk Maja nok. — Mamma, du hadde rett. Her er det ikke noe å gjøre! Unnskyld at jeg dro deg hit, men nå drar vi hjem, — erklærte Maja etter en slitsom kveldsvakt. — Hva mener du? Hjem hvor? — svarte mamma, mens hun pakket kofferten. — Hjem, hvor ellers! Til der navnet blir riktig skrevet på regningen og fastlegen kjenner oss. Du har jo hatt rett hele tiden. — Jeg er allerede fast her og vil faktisk ikke dra, — stoppet mamma og så Maja inn i de røde øynene for å skjønne hva som foregikk. — Jeg er ikke! Jeg vil hjem! Jeg liker meg ikke her — idiotsk t-bane, kaffe til kjøttpris, sure fjes langs bardisken. Jeg har venner der, eget sted — her har jeg ingenting. Du pakker jo til og med kofferten! — Jeg flytter inn hos Jan, — sa mamma plutselig. — Hva mener du, flytter inn hos Jan? — Jeg tenkte at du er godt etablert og kan betale leie selv nå. Maja, det er en gave! Du er voksen, pen, har jobb — og bor i hovedstaden. Mulighetene renner over, — sa mamma oppriktig. — Tusen takk for at du dro meg med. Hadde du ikke gjort det, hadde jeg visnet i «myra» vår. Men her — her spruter livet! Takk! — sa mamma og kysset begge kinn, men datteren var ikke helt med på gleden. — Men mamma, hva med meg? Hvem tar vare på meg nå? — spurte Maja gråtende. — Forsikring, fast lønn, internett — kanskje finner du også en bille eller to, — siterte mamma seg selv. — Så du forlater meg bare sånn? — Ikke forlater — du lovte meg å ikke lage drama, husker du? — Jeg husker… Gi meg nøkkelen, da. — Ligger i veska. Men jeg har én favor til deg. — Hva da? — Bestemor vurderer også å flytte hit. Jeg har snakket med henne. Gå innom henne, og hjelp henne å pakke. — Bestemor flytter?! — Ja, jeg overbeviste henne med samme tale om bedre liv, biller og myra. Det trengs en på posten her, og bestemor — hun har jo jobbet der i førti år og får sendt brev til Nordpolen uten frimerke hvis det trengs. Hun bør få prøve — før røttene visner helt.

Mot et nytt liv

Mamma, hvor lenge skal vi egentlig bli værende her i denne avkroken? Det er jo ikke engang småbyen, det er småbyen til småbyen, sang datteren, Ingrid, da hun kom inn døren etter en tur på kafé.

Ingvild, jeg har sagt det hundre ganger: dette er hjemmet vårt, her har vi våre røtter. Jeg drar ingen steder.

Moren lå på sofaen med beina opp på en pute, en positur hun selv kalte for «Tordenskjold-gymnast».

Du og disse røttene dine, mamma. Ti år til, så har alt visnet, og da kommer sikkert enda en gubbe på banen som du vil jeg skal kalle pappa.

De vonde ordene fikk moren til å reise seg og gå mot det innebygde speilet i skapet.

Røttene mine er det ikke noe i veien med, så slutt å mase sånn

Nettopp, jeg sier jo det: nå er de fine, men litt til, så har du potet, selleri eller kålrabi velg det som passer deg best som kokk.

Om du vil flytte, kan du gjøre det selv, vennen. Du er voksen etter loven, jeg skal ikke holde deg igjen.

For samvittigheten, mamma. Hvis jeg drar til bedre forhold, hvem skal da passe på deg her?

Jeg har forsikring, fast inntekt, internett du sa til og med at en eller annen kar sikkert dukker opp. Det er lett for deg, du er ung, nysgjerrig og skjønner deg på dagens verden, mens jeg er halvveis på vei til Valhall.

Typisk deg, du er jo morsom som vennene mine, og du er bare førti

Må du si det høyt? For å ødelegge dagen min?

Hvis vi regner i katteår, er det bare sju, forsøkte Ingrid å rette opp stemningen.

Så er du tilgitt.

Mamma. Før det er for sent, la oss hoppe på toget og dra. Det er ikke noe her som holder oss igjen.

For en måned siden fikk jeg faktisk kommunen til å skrive navnet vårt riktig på strømregninga, og vi er registrert på legesenteret her, la moren frem, som sine siste argumenter.

Du får helsehjelp overalt, og huset trenger vi ikke selge, da har vi et sted å komme tilbake til. Jeg ordner det, og viser deg hvordan man lever skikkelig!

Jordmoren sa alltid at du kom til å gi meg hodebry. Trodde hun bare spøkte, men ikke uten grunn tok hun bronse i «Åndenes makt» senere. Greit, vi reiser, men hvis det ikke går, lover du å la meg dra tilbake, uten drama og oppstyr.

Helt ærlig!

Faren din lovet meg det samme i kirken, og dere har jo samme blodtype…

***

Ingrid og moren bestemte seg for å ikke nøye seg med Trondheim, og tok fatt på Oslo. De tømte sparekontoen, kjøpte seg inn i en liten hybel på ytterkanten av byen, klemt mellom en bruktbutikk og bussterminalen, og betalte leien fire måneder fremover. Pengene forsvant før de egentlig rakk å bruke dem.

Ingrid var rolig og full av energi. Hun brukte ikke tid på å pakke ut og innrede, men slengte seg straks ut i byens kreative, sosiale og nattlige liv. Hun fant fort venner, lærte seg de populære utestedene, snakket og kledde seg som Osloborgere, som om hun aldri hadde bodd utenfor Ring 3, men var født av byens luft og arroganse.

Moren levde mellom morgenens beroligende te og kveldsens sovemedisin. Allerede første dag, til tross for Ingrids bønner om å bli med ut, begynte hun å saumfare stillingsmarkedet. Hovedstaden bød på jobber hvor lønn og krav ikke akkurat gikk hånd i hånd, og skjulte feller ventet overalt. Etter en enkel utregning uten hjelp fra en klarsynt, så hun for seg: et halvt år, så må vi hjem igjen.

Hun tok ikke råd fra sin frempå datter, men fulgte det hun kunne best og fikk seg jobb som kokk på en privat skole, og vasket opp om kveldene på kafeen nede i gata.

Mamma, skal du stå bak grytene døgnet rundt her også? Kunne du ikke studert litt? Blitt interiørdesigner, vinkjenner, eller i verste fall brynstylist? Reise rundt med T-banen, drikke cappuccino, tilpasse deg litt.

Ingvild, jeg orker ikke begynne på skole nå. Men jeg klarer meg, vær ikke bekymret for meg. Du må følge din egen drøm først.

Hun sukket over morens mangel på progresjon, men Ingrid fant seg sine egne måter å «etablere seg» på. Hun satt lenge på kafé hvor unge menn fra distriktene spanderte, hun knyttet «mentale bånd» til byen, sånn som runebloggeren hadde anbefalt, og ble raskt kjent med opptatte vennegjenger der alle snakket om penger og suksess. Jobbsøking eller seriøse forhold hastet hun ikke med. Hun og byen trengte å leve seg inn i hverandre først.

Fire måneder gikk, moren betalte leien med egen lønn, sluttet som oppvasker, og tok på seg å lage mat for en ekstra skole. Ingrid rakk å droppe noen kurs, prøvespilte for radio, var statist i en studentfilm (betalt med grandiosa og fiskeboller), og gikk på noen dater med to gatekunstnere, hvor den ene viste seg å være komplett esel, og den andre en katt med seks barn og null lyst til å roe seg.

***

Mamma, vil du gjøre noe i kveld? Skal vi bestille pizza og se film? Jeg er så sliten, har bare lyst til å ligge i senga, gjespet Ingrid, utstrakt i «Tordenskjold-gymnasten» på sofaen, mens moren pyntet seg foran speilet.

Bare bestill du, jeg vippser deg for pizzaen. Ikke vent på meg, jeg blir neppe sulten når jeg er tilbake.

Fra hvor da? Hvor skal du? Ingrid satte seg brått opp og stirret på mors rygg.

Jeg ble invitert på middag Mamma så flau ut, nesten som en tenåring.

Av hvem?

Det kom en inspeksjon til skolen, jeg disket opp med karbonader ja, de du alltid har likt og lederen for tilsynet spurte om han kunne hilse på kjøkkensjefen. Jeg lo av det, kjøkkensjef på barneskole, liksom. Men vi tok en kaffe som du pleier å si. Og nå skal jeg spise middag hjemme hos ham.

Har du mista vettet? Til en ukjent mann? På middag?

Og hva med det?

Har det slått deg at han kanskje vil noe annet enn å spise?

Ingvild. Jeg er førti, ugift, han er førtifem, kjekk og fri. Egentlig blir jeg glad for alt han har lyst til.

Du du snakker akkurat som en tafatt bondekjerring uten valg.

Jeg kjenner deg knapt igjen. Det var jo du som ville jeg skulle få et liv, ikke bare leve det.

Ingrid hadde ikke flere argumenter. Plutselig gikk det opp for henne at de hadde byttet roller, og det svei. Med de vipsede pengene bestilte hun den største pizzaen og dyttet i seg hele, i selvmedlidenhet langt over midnatt. Da kom mamma hjem. Uten å slå på lyset skinte hun av lykke.

Ja vel? mumlet Ingrid dystert.

En veldig trivelig fyr, og slett ikke noen kolorado-bille, mer en ordentlig norsk bæ-brunbille, lo moren og gikk i dusjen.

Hun begynte å gå oftere på date: teater, standup, jazz, skaffet seg lånekort, ble med i teklubb og fikk seg fastlege i byen. Et halvt år senere begynte hun på kurs, tok sertifikater, lærte nye og vanskelige retter.

Ingrid kastet ikke bort tiden hun heller. Hun ville ikke leve på morens gode vilje, så hun søkte på prestisjetunge jobber. Men de knakk henne, hun mistet venner som ikke lenger ville betale for henne, og endte til slutt som barista. Etter to måneder tok hun nattevakter som bartender.

Rutinen tæret på henne, la mørke ringer under øynene og stjal tiden. Kjærligheten uteble. Fullende bargjester slengte tvilsomme replikker, men ekte kjærlighet fantes ikke der. Ingrid hadde fått nok.

Vet du, mamma, du hadde rett man har egentlig ikke noe her å gjøre. Unnskyld at jeg dro deg hit, nå vil jeg bare hjem, sa hun en kveld etter nok en slitsom nattevakt og begynte å pakke.

Hva mener du? Hjem hvor? spurte moren, nettopp i ferd med å lukke en koffert.

Hjem til Farsund, hvor navnet vårt står riktig på regningene og vi er registrert på legesenteret. Du har hatt rett hele veien.

Jeg har jo fastlege her allerede, og jeg vil ikke tilbake, sa moren og så dypt inn i Ingrids rødsprengte øyne.

Men jeg vil! Her trives jeg ikke: T-banen er håpløs, kaffen koster skjorta, ansiktene er arrogante på baren. Jeg har venner i Farsund, eget hjem, her har jeg ingenting. Du også, du pakker vel tingene dine nå?

Jeg flytter inn hos Jan, sa mamma brått.

Hva snakker du om flytter til Jan?

Jeg tror du er klar for å bo alene og betale husleien selv. Seriøst, Ingvild du er voksen, pen, har jobb og bor i Oslo. Her flommer mulighetene over! Du har gjort meg lykkelig uten deg hadde jeg visnet bort i sumpen der hjemme. Her lever jeg virkelig takk for at du tok meg med! sa mamma og kysset henne på begge kinn, men Ingrid klarte ikke svare med det samme.

Men mamma, hva med meg da? Hvem skal passe på meg?! hikstet Ingrid åpent.

Forsikring, fast inntekt, internett, og så dukker det sikkert opp en kar, sa moren, med et smil.

Så du bare forlater meg nå, uten videre?

Jeg forlater deg ikke. Du lovte meg jo ingen tåredrama, husker du?

Ja, det husker jeg… Greit, hvor er nøklene til huset?

I veska mi. Men jeg har én bønn.

Hva da?

Bestemor holder også på å flytte hit. Vi har pratet i telefonen. Kan du hjelpe henne å pakke?

Bestemor flytter også hit?!

Ja! Jeg brukte «best-liv»-opplegget ditt på henne også. Posten her mangler folk, og din bestemor har jo jobbet med post i førti år. Hun sender hvilket som helst brev til Nordpolen, merket eller ikke, og det kommer frem. La henne også prøve før kålrabien visnerIngrid ble stående mot døren, latteren presset mot tårene og motviljen i hvert ledd. Hun så for seg bestemor, resolutt og yr, komme i rutete skjerf og gamle joggesko for å ta posten med storm. Kanskje hadde Oslo nettopp trengt dem, denne rare stammen av kvinner som aldri visnet uansett jord og klima.

Selvfølgelig hjelper jeg henne, sa Ingrid, for stemmen måtte jo bære noen.

Moren smilte et nytt, selvsikkert smil, mykt og voksent på samme tid. Så var det altså sånn at røtter ikke bare holder oss fast. Av og til er det røttene som presser gjennom asfalten og finner vann på de underligste steder.

Ingrid lo plutselig: Hver eneste kvinne i familien samlet i hovedstaden. Det slo henne at de gamle dagene aldri fikk siste ord. Ingenting var slik hun hadde sett for seg men kanskje var det endelig på tide å la det være greit.

Hun sendte et blikk mot Oslos mørke vinduer, så på den trange hybelen som likevel rommet alt som trengtes både fortid og fremtid. Kanskje var det hennes tur nå, til å slå egne spirer, eller bare bli stående og vente på neste postleveranse, neste middagsinvitasjon, neste mulighet.

Hun tørket kinnet, trakk pusten dypt, og begynte å lete frem bestemors gamle frakk for å møte henne på stasjonen klar, for aller første gang, for alt det ukjente som endelig var blitt deres eget.