Århundrets kidnapping — «Jeg vil at mennene skal løpe etter meg og gråte fordi de ikke klarer å ta meg igjen!» lo Marina, leste høyt ønsket sitt fra lappen og tente på den. Asken ristet hun i glasset sitt før hun drakk opp den siste slurken bobler mens latteren fra venninnene fylte rommet. Juletreet blinket som om det tenkte, og så lyste det ekstra sterkt. Musikkens toner steg, glassene klirret, ansiktene myldret sammen til et eneste festfyrverkeri. Gylne støvfnugg falt fra grenene – eller, kanskje det bare føltes sånn i øyeblikket … «Mamma … Mamma, våkne!» Med ett øye på gløtt så hun en hel fotballgjeng stå over seg. «Hvem er dere? Kjenner jeg dere, barn?» Med lure smil presenterte barna seg, på norsk vis: «Mamma, husk da – Mathias, 9, Elias, 7, Sander, 5, David, 3!» Hele troppen, alle like ivrige og rampete. Det var neppe denne typen løpende menn hun ønsket seg nyttårsnatten … «Hvor er treneren … eh, jeg mener pappa?», kremtet hun med tørr stemme. «Kan dere hente litt vann til mamma?» Så snart hun lukket øynene, hørtes det igjen: «Mamma!» Plutselig stod to glass vann, en klementin og en kopp sylteagurk-lake foran henne. Eldstemann visste visst allerede hvordan man redder mamma etter julebordet. De vokser så fort … «Mamma, våkne – du lovte oss …», klynket de små. Marina prøvde oppriktig å huske hva hun hadde lovet og hvordan hun havnet her. «Kino?» «Neei …» «McDonald’s?» «Nei!» «Lekebutikk, da?» «Men maaamma, ikke tull nå! Vi er nesten klare, det er bare deg vi venter på!» «Hvor skal vi?» sukket hun. «Skatten min, opp og hopp», kom en dyp stemme i døra. En høy, mørkhåret nordmann, med hasselbrune øyne og et gyllent smil. En virkelig kjekkas! «Vi er klare, bagasjen er pakket. Vi tar en tur innom Kiwi, og så drar vi!» Marina forsøkte å huske hvem denne mannen var – og hvorfor barna kalte henne mamma. Ikke en eneste tanke i hodet, ingen minner. «Mamma, ikke glem badetøyet vårt! Og ditt også!» ropte noen fra barnerommet. «Er det basseng der også? Hvilket eventyrlig liv har jeg plutselig fått — og hvorfor husker jeg ingenting?» Hun så seg om på rommet. Ikke ett eneste møbel eller bilde som var kjent. Det eneste hun kjente igjen, var en julestjerne i potte – den røde, fløyelsaktige med hvite perler på potten … akkurat som fra i går! Hun lukket øynene og nøstet forsiktig opp gårsdagen: venninnejulebord på restaurant, leken «hemmelig julenisse», latter og frihet. Bare Marina var rolig. Ugift, selvstendig, på alles lepper som «siste brud». Hun ga venninna et sett luksuriøs hudpleie, lo og tullet med at det var så eksklusivt at det burde spises på brødskiva til bobler til frokost! I retur fikk hun en juleblomst og en sjelden musserende vin – importert fra et fransk vinslott, kun for spesielle anledninger. Leser opp en lapp med et ønske, og så … ingenting. Hun husker ikke mer – typisk «våknet opp med gips» etter ett eventyr! Marina sjekket seg i speilet: samme unge kvinne, øynene sminket. Men – hvor kom barn og ektemann inn? Hun husket ikke å ha født dem, oppdratt dem, eller sitt eget bryllup! Men hun kunne navnene på barna – bare ikke på mannen. Noe var rart … Hun gikk ut i gangen – der var kofferter: Svart og beige, luksusmerker. Tre sporty barneryggsekker. Altså, ikke piknik, men reise? Hvor i alle dager skal vi? Mannen kom inn, løftet koffertene rutinemessig, mykt og bestemt. «Vi må kjappe oss», sa han. Instinktivt tittet Marina på fingeren. Ingen giftering! Ikke på hennes, ikke på hans! Nok en merkelig detalj … Barna hoppet inn i en stor, komfortabel familiebil. Mannen tok rattet, Marina satte seg foran, fikk straks en kaffekopp – varm, med melk, den type hun aldri drikker. Det traff henne merkelig hardt. «Klar, ferdig, gå!» utbrøt han muntert og blunket til barna. Jo lenger de kjørte fra byen, jo mer urolig ble hun. Barna småkranglet og lo bak, mannen kastet henne stjålne blikk – med et fnis mellom linjene, som om han visste noe bare hun burde forstå. Alt så riktig ut – familie, bil, tur – men alt føltes galt. Helt til tross, innerst inne skjønte Marina – dette var ikke hennes familie! Dette var en fremmed mann og andres barn! Han hadde kidnappet henne! Nei, de hadde kidnappet henne! Men – hvordan visste hun da barnas navn? Total forvirring, men én løsning sto igjen: hun måtte handle! Marina rettet seg opp, grep hardt om kaffekoppen og lot som hun bare stirret på veien, mens overlevelsesinstinktet fylte henne. Snart stoppet de på bensinstasjon. «Pappa, jeg må på do!», «Jeg er tørst!», «Kan vi spise?» Alle gikk ut – sjansen hennes! Hun snek seg ut, bøyde seg og snek mot bilen, klar til å flykte … Ingen nøkler i tenningen. «Der er du jo! Vi lette etter deg», lød rolig fra vinduet. «Alle er her, da drar vi.» Han kjørte. En time senere – flyplassen. Betong, glass, folkemengder. Hele «familien» inn. Marina på høyspenn – hun skal ikke la seg bortføre. Klar til å slåss til siste slutt! Hun hang etter, tråkket varsomt – og til slutt sprang hun frem og ropte: «Dette er en kidnapping! Hjelp!» Vekteren var lynraske. Hun lå plutselig i håndjern, omringet av alvorlige vakter. «Vent, jeg kan forklare!», ropte «ektemannen». «Dette er en nyttårs-spøk! Et påfunn! Vi er ikke farlige!» Alt virket surrealistisk. Men bak reklameskiltet så hun venninnene sine, smilende, sjokkerte, men glade – barna løp til «mammaen» – som egentlig var en av venninnene. Det hele gikk opp for Marina: Hun var ikke kidnappet. Hun var … offer for tidenes nyttårsprank! Venninene lo og gråt oppspilt, forklarte i munnen på hverandre: De hadde villet introdusere Marina for «en god fyr» – han som hadde hatt et godt øye til henne lenge, men som aldri turte å ta initiativ. Nå fikk hun oppleve hverdagen hans – stilt til veggs, som ekte familie. «Vi ville bare at du ikke skulle tenke – bare føle hvor fint det kunne være», innrømmet de. Marina klarte ikke å være sint lenger. Resultatet teller … Metoden var, eh, spesiell, men – eksperimentet «for å finne ut om du vil ha en mann eller ikke» løses visst med én morgen, tre barn og en kaffekopp. Så så hun ham – «romanthelt»-kandidaten. Han smilte lurt, med blikk som smeltet alt. Barna var nevøene hans, helt med på spøken som favoritt-onkel. «Dere må skynde dere – flyet går!» maste venninnene. «Enda en kidnapping?» tenkte hun. Hvor ville de ta henne? Syden? Dykke med fiskene? Spise mangoer? Han strakte ut hånden. «Hei! Jeg heter Vidar. Kan jeg få ‘kidnappe’ deg på ordentlig?», smilte han forsiktig. Øynene hans glitret – sammen med nervøse venninner og en koffert klar for eventyr. Hva hadde hun egentlig å tape? «La oss dra!» smilte Marina mot seg selv, og visste: Denne «kidnappingen» var det beste som kunne skjedd. «Men bare hvis barna blir hjemme», la hun til, knisende. Venninnene lo, han smilte enda bredere, og flyplassen føltes plutselig som starten på noe helt nytt. Noen ganger stjeler ikke livet oss. Det bare flytter oss brått dit vi hele tiden har hørt hjemme.

Kidnapping av Årtusenet

Jeg vil at menn skal løpe etter meg og gråte fordi de ikke klarer å ta meg igjen! Lise leste høyt ønsket fra lappen, tente på den og lot asken falle i vinglasset før hun lo sammen med venninnene og tok den siste slurken av proseccoen.

Juletreet blinket lurt med lysene, nesten som det tenkte etter, før det plutselig lyste sterkere. Musikk fylte stua, glass klirret, og ansiktene rundt henne smeltet sammen til et fyrverkeri av latter og glede. Gullstøv drysset fra grenene eller så har det bare festet seg i minnet på den måten…

Mamma Mamma, våkne!

Jeg tvang opp ett øye, og over meg tårnet nesten et fotballag.

Hvem er dere? Kjenner jeg dere, barn? spurte jeg, fortsatt ør.

Ungene presenterte seg på tur, bøyde hodet lekende:
Mamma, husk nå: Sivert, 9 år, Iver, 7, Sindre, 5, og Eirik, 3!

Hele gjengen, blikk fulle av faenskap og besluttsomhet. Akkurat sånne gutter hadde jeg ikke sett for meg å bli jaget av etter nyttårsnatten…

Og hvor er treneren deres øhm, faren deres, hvor er han? kvekket jeg med tørr hals. Vær så snill, skaff mamma litt vann

Jeg rakk knapt å lukke øynene før det var: Mamma!

To glass vann, en klementin og et krus med sylteagurklake ble presset inn i hendene mine. Eldstemann vet allerede hvordan man får mamma til å komme seg til livs etter juleselskapet. De vokser til…

Mamma, våkne! Du lovte jo… småungene gnålte.

Jeg prøvde ærlig å huske hvor jeg var og hva det var jeg hadde lovet.

Kino?
Neiiii.
McDonalds?
Nei!
Lekebutikk?
Å, mamma, ikke lat som! Vi er jo nesten klare, men DU bare ligger!

Hvor er det dere egentlig skal? spurte jeg oppgitt.

Kjære, kom nå, hørtes en mannsstemme. En høy, mørkhåret fyr kom inn i rommet. Gylne krusninger i nøttebrune øyne mildt sagt en stilig type.

Vi er ferdigpakket, jeg har lastet bilen! Vi svinger innom KIWI, så legger vi ut!

Jeg forsøkte febrilsk å huske hvem denne mannen var, og hvorfor alle barna kalte meg mamma. Hver tanke falmet til intet. Null peiling.

Mamma, glem ikke badetøyet vårt og ta ditt eget også! ropte en av guttene fra barnerommet.

«Badetøy? Skal vi på svømmehall? Hva slags magisk liv har jeg våknet til og hvorfor husker jeg ikke noe?»

Jeg gløttet forsiktig rundt i rommet. Ingenting gjenkjennbart. Ikke ett eneste bilde på kommoden, ukjente møbler, tunge gardiner med fremmede mønstre. Bare én ting virket kjent: En rød julestjerne i potte, pusset med små perler langs den hvite keramikkpotten.

Jeg lukket øynene og prøvde å nøste opp gårsdagen. Vi; jentegjengen, hadde møttes på restaurant for å feire nyttår og leke hemmelig nisse. Som i studietiden men nå med dyre vesker, avanserte frisyrer og alltid dårlig tid.

Jentene var feststemte, kledd opp, småvibrerende av friheten de sjelden fikk: slitne småbarnsmødre, menn, lekselesing, barnehage, middagslaging og klesvask… For én sjelden kveld glitret de av frihet, som tenåringer på rømmen.

Bare jeg var rolig og tilfreds jeg er jo ugift, sjefen i mitt eget liv. Ingen å varsle, vente på eller stå til rette for.

Den siste bruden, lo jentene og skålte.

Jeg ga en venninne et eksklusivt sett hudpleie med «sort kaviar og gulltråder». Vi lo så tårene trillet, fotograferte esken fra alle vinkler, som om det var et kunstverk, ikke kosmetikk.

Til meg: en rød julestjerne den samme som lyste i potten nå og en eksklusiv flaske musserende vin venninna hadde en gang fått med fra et gammelt slott sør i Frankrike. Slike flasker våger man bare åpne på store dager.

Jeg leste lappen med ønsket høyt, skålte og derfra… fade-out. Som det heter: kom, falt, våknet med brukket minne.

Jeg så på meg selv i speilet. Samme unge dame, nylakkerte øyne som på nyttårsaften. Men barn? En mann? Jeg kan ikke huske å ha født, stelt, giftet meg og jeg husker ikke engang navnet på denne flotte mannen! Noe skurrer…

Jeg tuslet ut av rommet. I gangen sto trillekofferter. To store, voksne en sort, en beige, begge med prangende logoer fra kjente norske merker. Tre små barneryggsekker ved siden av.

Altså: ingen piknik. Men hvor skulle vi? Reise?

«Mannen» kom inn. Handgrepene rutinerte da han tok koffertene og oppmuntret meg vennlig ut døra.

Vi blir for sene, sa han rolig og smilende.

Instinktivt sjekket jeg hånden. Ingen giftering. Hverken på meg eller ham. Enda en merkelig detalj. Eller…?

Barna raste inn i bilen en stor, komfortabel minibuss. Ryggsekker på plass, setebelter kneppes på etter innøvd rutine. Han i førersetet med selvsikker hånd. Jeg trakk pusten og satte meg foran.

Han rakte meg straks et pappkrus med kaffe. Varm og med melk akkurat sånn jeg hater! Det svei nesten verre enn alt annet.

Klar? sa han og blunket til barna, og vi kjørte avgårde.

Jo lenger bort fra byen, desto mer kriblet det under huden. Barna lo og småhvisket bak meg. Han kjørte konsentrert, blikket gled tidvis mot meg lurt, nesten ertende, som om vi delte en hemmelighet jeg ikke helt var med på.

Jeg kikket ut følte meg som et pinnsvin i tåka. Alt så normalt ut: familie, bil, reisemål. Ingenting stemte likevel.

Vi svingte inn på E6. Dypt inne visste jeg plutselig: dette er ikke min familie! Det er fremmede barn, en fremmed mann.

De har kidnappet meg!

Nei, JEG er offeret!

Men hvorfor kan jeg da barnas navn? Til slutt ble jeg oppgitt og tok det eneste logiske standpunkt: Jeg har blitt kidnappet, så nå må jeg handle!

Jeg rettet meg opp i setet, knuget kaffekruset og lot som om jeg så ut på veien men i hjertet forberedte jeg meg på å overleve!

En halvtime senere kom første opprør bakfra:

Pappa, må på do!
Jeg er tørst!
Skal vi ha snacks?

Minibussen tok av til en Bensinstasjon. Alle veltet ut og gikk mot bygget.

Der! Sjansen til å stikke! Hjertet hamret så jeg nesten ikke hørte trailere eller fuglesang. Da de andre var opptatt, smatt jeg ut, bukket meg og nærmet meg bilen. Løp, grep etter rattet…

Ingen nøkler.

Der er du, vi leter etter deg, sa han rolig gjennom vinduet. Jeg stivnet.

Nå er alle klar, skal vi kjøre videre, kjære? sa han og kjørte.

En time senere var vi ved Gardermoen; betong, glass, biler og stim av mennesker.

Vi parkerte og gikk samlet inn under det hektiske taket. Nå eller aldri, tenkte jeg, og begynte å sakke akterut bak denne velsmurte «familien». Nærmet meg utgangen, slapp plutselig taket og spurtet rett mot en sikkerhetsvakt:

Dette er et kidnapping! Hjelp! ropte jeg desperat.

Vakten handlet lynraskt. Ble lagt i bakken og håndjern festet på minutter. Bevæpnede folk overalt, mørke uniformer, alvorlige ansikter.

Vent! La meg forklare! ropte mannen jeg hadde anklaget som kidnappere.

Det er en nyttårsspøk! Bare tull! Ingen er væpnet! Det er ikke noe farlig!

Stemmen hans kom gjennom som under vann, men så, som på film, så jeg dem bak en reklamevegg: venninnene mine. Sjokkerte, glade, forfjamsede, smått lattermilde.

Mamma! ropte barna og sprang mot en av kvinnene blant venninnene. De andre kom ilende til vaktene for å forklare, le og trygle om løslatelse.

Vakten løsnet håndjernene, jeg ble hjulpet på beina. Hjertet roet seg. Langsomt landet sannheten: Jeg var ikke kidnappet.

Jeg var… spilt et puss?

Da adrenalinet la seg, og summingen i ørene ga seg, begynte ordene å trenge inn. Alt var en spøk. En heftig, dyr, kollektiv prank med små doser krimdrama.

Det viste seg at venninnene hadde tenkt lenge på å spleise meg med «en bra fyr». Han som hadde vært småforelsket i meg i årevis, men alltid holdt seg i bakgrunnen han kjente jo min selvstendighet. Jeg var alltid: «Nei takk, jeg klarer meg selv.» Det visste gjengen godt så de turte ikke noe vanlig sjekketriks.

I stedet kokte de sammen: ikke introduser, men kast henne inn i en familiehverdag! «Se selv! Morgen, kaffe, barn på stell, en mann som tar ansvar, gjør det som skal til og smiler attpåtil. Og ikke minst, for et blikk…»

Vi ville at du bare skulle føle det, ikke tenke, innrømmet jentene. Bare ta inn varmen.

Jeg merket sinne ikke nyttet. Damelogikk kan irritere, men resultatet er vanskelig å argumentere mot.

Om metoden var diskuterbar? Absolutt. Hjertestans, nesten. Men eksperimentet, det var ekte! Noen ganger skal det ikke mer til for å vite om dette er en mann «for deg»: én morgen, tre barn og en kaffe fra «kidnapperen».

Og der sto han. «Helten i min roman», glimt i øyet, nesten som katten til Shrek. Barna hang på ham «barna» som viste seg å være nevøene hans, elleville etter å «spille teater» sammen med verdens kuleste onkel.

Se å komme dere til gaten! ropte venninnene, plutselig travle. Flyet venter ikke, kjapp dere!

Hva nå, nytt «kidnapping»? hvisket det bak i hodet mitt. Egentlig, hvor skulle jeg? Syden? Middelhavet? Dykke med fisk eller spise mango?

Han strakte frem hånden.

Skal vi prøve på nytt? Jeg heter Ola. Får jeg «kidnappe» deg på ordentlig denne gangen? spurte han med et skjevt smil.

Jeg kastet et blikk mot venninnene. Alle sto tause og spent. Så så jeg koffertene og til slutt tilbake til hans smilende øyne.

En tanke slo meg: Hva hindrer meg egentlig?

La oss dra! svarte jeg, mer til meg selv enn til ham, og smilte for første gang på lenge. Men barna blir hjemme

Veninnene brøt ut i latter, han lo enda bredere, og plutselig føltes hele flyplassen som starten på noe helt nytt morsomt, varmt og overraskende hjemmekoselig.

Av og til er det ikke livet som stjeler deg. Det gir bare et uventet dytt rett dit hvor du egentlig hører hjemme.