Synnøve jobbet på et spaanlegg i Geiranger, og hun pendlet hver dag med lokaltog fra Åndalsnes. Turen var slitsom, men lønnen var god, og skjemaet passet fint med barnehage. På varme dager gikk det greit, men om vinteren var det skummelt å løpe til stasjonen: mørkt, få folk, og parkeringshusene Og hun ble ikke satt av ved et hus, men rett ved stasjonen. En stor sort jeep stoppet, vinduet senket seg, og en mann med en fyldig bart spurte:
Skal vi ta en tur, vakre?
Synnøve hadde aldri vært en skjønnhet, og i en annen situasjon hadde hun kanskje likt komplimentet. Men i sine gamle støvler følte hun kulden ikke, nesen rant, og det var sju minutter til toget. Det hun virkelig ønsket var å være hjemme i en varm, oppvarmet hytte. Nå ville hun bare varme seg i en halvtime på toget, jogge til barnehagen, stikke innom butikken og så sette på vedovnen, lage middag. Så hun hadde ikke tid til småprat. Hun svarte:
Åpne øynene, hvor vakker du er!
og fortsatte langs den snødekte stien. Jeepen suste forbi, bremset, og en annen mann uten bart, høy og kraftig kom ut, løftet henne lett og satte henne på baksetet.
Den barten mannen, med et fornøyd smil, ropte:
Du likte meg. Så du blir med på middag.
Synnøve skjønte med en gang at mannen var kraftig beruset og ikke var vant til avvisning. Hun begynte å gråte.
Slipp meg, datteren min venter! Hvorfor skal du? Jeg er 32, usminket og kan ikke føre samtaler. Du ser ikke på frakken, den fikk jeg av en god nabo. Under frakken har jeg en gammel genser og bukser hvilken middag?
Den muskuløse fyren bøyer seg frem og hvisker noe til den barten mannen. Den barten mannen rister på hodet og sier:
Ikke gråt. Jeg kjører deg fra spaanlegget, tro du ikke jeg så genseren din? Du ligner på min mor, og hun drømte alltid om å bli invitert til restaurant. Kom, ikke nøl. Vil du ha en ny kjole?
Jeg vil hjem, stønnet Synnøve. Jeg må hente datteren.
Hvor gammel er hun?
Fire.
Hvor er faren?
Han dro.
Akkurat som min. Til en annen dame?
Nei. Moren hans sa at barnet er falskt.
Hvordan menes «falskt»?
Vi brukte IVF. Han var med i starten, men så sa hun at slike barn ikke har sjeler. Sånn er det. Han er grei, men lett påvirkelig, Synnøve forsvarte eksmannen som om hun skulle beskytte ham.
Falskt, altså, mumlet den barten mannen. Greit, vi drar og ser. Hvor er barnehagen deres? Vegar, kjør.
Synnøve satte seg fast i setet og tenkte på fluktplanen. Den barten mannen ville ikke slippe henne lett. Det eneste håpet lå i den muskuløse fyren, som så med en viss sympati på henne.
Da de ankom barnehagen, stilnet både barnepasseren og foreldrene som hadde pakket barna i varme overaller, og alle stirret på Synnøve. De hadde aldri sett henne før. Men lille Solveig, som ikke var redd for fremmede, spurte straks om mannen med barten var julenissen, og om de hadde sett faren hennes. Hun spurte om faren overalt, og Synnøve var blitt så vant til det at hun ikke rødmet lenger. Da de satte seg i bilen, kikket Solveig på rattet og sa at hun egentlig også kunne kjøre.
Den barten mannen lo:
Søt liten jente. Du sier at du er falsk. Vil du ha is?
Ja! jublet Solveig.
De kjørte til en isbar, og deretter til et supermarked hvor den barten mannen fylte en hel kurv med unødvendige varer: saltet fisk, eksotisk frukt og blåmuggost. Synnøve ville ha kylling og pasta, men du kan ikke takke nei til en generøs giver.
De leverte varene rett hjem, og den barten mannen, som nå var litt mer edru, insisterte på te. Mens Synnøve tente opp vedovnen, stirret han og sa:
Jeg trodde jeg hadde et hardt barndom Har dere faktisk toalett på gaten?
Faktisk, smilte Synnøve.
Hun var ikke lenger redd for ham. Hun skjønte at han var godhjertet, bare litt tåpelig. Assistenten hans, Vegar, var en hyggelig fyr; han hadde lagt i kurven melk, brød, vanlig ost og barnas kvarg. Kanskje han selv hadde barn.
Etter at de uønskede besøkende var borte, begynte Synnøve å skjelve. Hun begynte å gråte, skremte Solveig, men kunne ikke stoppe: tårene strømmet som om hun hadde mistet alt først da eksmannen pakket sammen og flyttet tilbake til moren, etterlatt henne alene, tungt gravid i ett nykjøpt hus. Hun takket ham for at han ikke delte huset, men sa at selv om barnet var «falskt», skulle huset bli hennes.
Neste morgen sto den samme jeepen ved spaanleggets utgang. Den barten mannen var borte, kun Vegar var der.
Sett deg, sa han. Jeg kjører deg til byen.
Hvorfor? lurte Synnøve. Ligner jeg på moren din også?
Du, ble Vegar irritert. Jeg skal likevel dit, tenkte jeg måtte kjøre deg.
Greit, sukket Synnøve. Hvor er sjefen din?
Han hviler. Ikke vær sint, han er greit. I går hadde moren hans bursdag. Vel, hvis hun var i live. Sånn er det. Han drikker ikke.
Synnøve nikket. Hun brydde seg ikke lenger. Hun satte seg.
Først kjørte de i stillhet. Vegar var ikke en som kunne holde en samtale gående, men så spurte han:
Er barnet virkelig fra en testikkel?
Ja.
Så kult. Hva kommer folk på for å lage?
Har du barn?
Nei. Jeg vil ikke ha barn, jeg har tre små, de spiser all hjernen min. En er nok.
Skjønner. sa Synnøve.
Solveig gledet seg over bilen og spurte om de skulle tilbake til isbaren.
Nei, svarte Synnøve, hun har ingen penger til is.
Kom igjen, foreslo Vegar.
Jeg har ikke råd, sa hun rett ut.
Jeg inviterer, vinket han.
På vei tilbake sov Solveig. Mens Synnøve funderte på hvordan hun skulle få henne ut av setet, løftet Vegar henne og bar henne mot huset.
Så lett, bemerket han. Ikke engang verdt å merke seg.
Noen dager gikk uten at Synnøve så Vegar, men så igjen støte hun på en bil med en ny bart mann.
Jeg heter Kjell, presenterte han seg. Beklager forrige gang, jeg var ikke i meg selv. Jeg vil gjerne invitere dere på middag på en restaurant. Ikke i dag, men når det passer.
Synnøve ville først takke nei, men tenkte: Hvorfor ikke? Hun har i hvert fall en kjole igjen. Men hvem skulle hun legge Solveig hos?
Vegar foreslo:
Jeg kan passe henne.
Det føltes rart å la en fremmed passe datteren, men Vegar virket pålitelig. Synnøve foreslo å ta henne til lekerommet enklere for ham, og hun slapp å tenke på at hun var alene med en fremmed.
Middagen ble morsom. Kjell var pratglad og litt selvopptatt, men hadde sjarm. Synnøve følte seg som en kvinne igjen! Da han inviterte henne til en kunstutstilling neste uke, sa hun ja.
Solveig var begeistret for både lekerommet og Vegar. Da han kom med en handlevogn full av varer, tenkte Synnøve at det var for mye, men Vegar svarte:
Dette er fra Kjell Løvhaug.
Pakker dukket opp hver tredje dag, og Synnøve visste ikke lenger om hun skulle takke Kjell eller takke nei. Hun tjente godt nok til brød og smør, som de sier. Hun fant ikke de riktige ordene. I mellomtiden begynte Kjell å vise interesse: han tok henne med på restauranter og kulturarrangementer, sjeldent men likevel som en date. Vegar ble den uoffisielle barnevakten, og alle var fornøyde.
En dag slapp Vegar en kommentar:
Kjell Løvhaug ser ut til å ha forelsket seg i deg. Han tenker på å gifte seg. Barnet skremmer ham, det er jo fremmed.
Det traff Synnøve. Forelsket? Han hadde aldri holdt hennes hånd, og barnet var jo fremmed
Jeg blir ikke gift, sa hun.
Hvorfor ikke? ropte Vegar. Han er rik, du vil ha en steinmur rundt deg.
Jeg trenger ikke rikdom
Hva trenger du da?
Synnøve trakk på skuldrene. Hun husket bort den tidligere ektemannen hun trengte ingen sånn «tante».
Jeg vet ikke, ærlig svar.
Plutselig sprang Vegar mot henne, trakk henne inntil seg og kysset. Synnøve skrek, spratt tilbake, og Vegar ble rød i ansiktet.
Unnskyld, jeg vet ikke Unnskyld
Han løp sin vei. Synnøve opplevde ikke om det var behagelig eller ei det var bare overraskende. Hvordan skulle hun nå forholde seg til ham?
Neste dag ble Solveig syk, høy feber. Hun måtte ha sykemelding, noe spaanlegget mislikte. Kjell ble skuffet; de hadde planlagt teater.
Kanskje Vegar kan sitte med henne?
Hun kan bli smittet, nølte Synnøve.
Hva skal vi gjøre! Jeg vil se teateret!
Det er uklart hvorfor Synnøve samlet mot. Hun ville ikke kaste bort dyre billetter, men også håpet på å se forestillingen. På kvelden ble Solveig litt bedre, så Synnøve gikk med på det. Vegar kom, men så på henne med en tydelig forlegenhet. Hun hadde kjøpt en ny, litt åpen kjole og følte seg flau. På teateret fant hun ingen plass, tenkte på datteren, og da Kjell begynte å snakke om en skitur, avbrøt hun:
Jeg setter pris på at du kjøper mat og billetter, men jeg drar ikke på skiferie på din regning.
Hvilken mat? spurte Kjell.
Det Vegar tar med.
Jeg forstår. Vegar er en god sjel. Men husk: mammaen min likte å stå på ski, så kanskje noen vil invitere meg til en fjellhytte.
Da fikk Synnøve en innfallelse. Hun tok Kjells hender og sa:
Du ville gjort moren din stolt, jeg er sikker. Men du må finne den du virkelig elsker. Jeg vil fortsatt være meg selv, uansett hvor du kler meg. Jeg tror jeg elsker noen andre.
Kjell ble såret, tørket en tåre, og klagde på at han ikke forsto kvinner. Men han kjørte henne hjem, og sa at han skulle reise videre, la Vegar gjøre som han ville.
Litt senere lå Solveig og klemte en bamse som Vegar hadde gitt henne. Vegar lå i setet og sov. Synnøve gikk forsiktig bort, lente seg frem og ga ham et lett kyss på leppene. Han våknet, forvirret, men Solveig sa:
Du løp altfor fort i går. Jeg forventet ikke det, ble redd.
Hun kysset ham igjen, og denne gangen var ingen mer redd.
