Kjære dagbok,
Jeg er fem år da jeg for første gang opplevde at jeg ble helt alene i verden. Først mistet jeg mor, som døde av en alvorlig sykdom, kort tid etterpå kom faren bort. Et halvt år senere gikk bestefar bort, og bestemor klarte seg bare ett år før hun også la seg til hvile. Jeg ble tatt inn av tanten min, Kari, som bodde i en avsidesliggende gård i Telemark og oppdro sine tre egne barn helt på egen hånd.
Livet hos tante Kari var langt fra et barnehjem med kjærlighet. Hun var streng, ropte ofte på alt og alle, og slo hardt når hun ble sint. Av og til så jeg henne be om tilgivelse foran ikoner, og hun lot triste tårer renne nedover kinnet. Barna, som også hadde kjent tap, kom forsiktig mot meg, omfavnet meg og viste medfølelse. For en kort stund kunne man nesten føle en skjør fred i huset.
Jeg holdt meg på avstand av frykt for tannens harde hånd. Jeg drømte om å vokse opp raskt og slippe unna dette huset. Jeg tenkte ofte på den lille familien jeg en gang hadde, hvor kjærlighet og forståelse fylte hvert rom. Jeg husker hvordan mor en gang, med en svak stemme, hadde sagt: «Min kjære, skal du også forlate meg?» mens hun strøk meg over hodet og forberedte seg på å gå bort.
Årene gikk. Da jeg ble atten, tok jeg farvel med tante Kari og hennes barn. Jeg visste ikke hvor jeg skulle, bare at jeg måtte flykte fra dette hatet. Jeg reiste til byen der jeg vokste opp Oslo den samme byen som tante hadde tatt meg fra. Her føltes luften klarere, stjernene sterkere, og folkene mer kjente. Jeg flyttet inn i leiligheten jeg husket fra barndommen, et lite sted jeg delte med mine nærmeste. Alt var så kjent, så søtt at selv lukten minnet meg om de lykkelige, bekymringsløse årene. Tandens leilighet hadde blitt utleid gjennom årene, men nå var den min igjen.
Jeg fikk jobb som servitrise på en liten kafé i sentrum. Tipsene i kroner var generøse, noen menn kom stadig tilbake, og champagne fløt i en eller annen feiring. Jeg følte at min unge sjel ble dratt inn i en virvelvind av begjær og drømmer. Livet snurret rundt meg.
Et år senere ble jeg gravid og fikk et lite barn i armene. Jeg måtte returnere til gården hos tante Kari. Selvfølgelig var hun ikke snill hun ropte: «Du har ikke engang klart å hoppe fra trappen, og nå har du allerede et barn i fanget!» Likevel tok hun imot meg, og vi fikk døpe den lille jenta i den lille kirken på bygda. Jeg ba om at en engel skulle vokte henne, og hun fikk navnet Synnøve.
Jeg gråt i både dag og natt. Jeg følte at mitt unge liv var ødelagt for alltid. Heldigvis er livet på landet aldri kjedelig det er alltid noe å gjøre. Etter en stund fant jeg ro, men drømmen om å forlate bygda levde videre. Da Synnøve ble eldre, begynte jeg virkelig å planlegge en flukt. Tante Kari ga meg et råd før jeg dro: «Se deg om, barn, for smarte folk kan lede deg i avgrunnen. Vær kritisk til de du møter.»
Jeg dro tilbake til Oslo, innrømte Synnøve i barnehage, og fant meg selv som assistent for en arabisk godterimann på markedet, Mahmoud. Han ga meg små hint, delte søtsaker, og lovet å gifte seg med meg, ta meg hjem til landet hans, introdusere meg for hans familie. Jeg var sikker på at dette var min vei, og fødte en datter som jeg kalte Jasmin etter hans mor. Men kort tid etterpå begynte Mahmoud å holde avstand, fyrte meg og brøt all kontakt.
Jeg ville ikke belaste tante Kari med mer, for jeg hadde to halv-orphanede barn. Jeg tenkte: «Gud, hvorfor hopper jeg fra ett hull til et annet?» og sverget at jeg måtte kjempe meg ut av dette gjørmete liv alene. Jeg husker ofte tantenes ord: «Du er nå uten slekt, uten stamme. Stol bare på deg selv. Kanskje et solstreif vil nå ditt vindu.»
Selv om hun var streng, ble Tante Kari for meg et eksempel på stoisk overlevelse. Hun hadde oppdratt sine egne barn, tatt inn en foreldreløs, og levde med få ressurser. Nå forsto jeg henne bedre, uten å dømme.
Årene gikk, jeg ble forsiktig i relasjoner for jeg hadde ingen å stole på. Barna vokste, og ansvaret vokste med dem. Jeg følte meg som en kvinne med et tungt kors på skuldrene, min skjebne ble en bitter urt. Men i trettifem år kom en ny mulighet: Einar, en pensjonert lærer, så meg en dag på en seniorhytte i skogen. Han likte hvordan jeg tok vare på barna, hvordan jeg snakket med dem, hvordan jeg smilte. Vi møttes, og jeg åpnet mitt hjerte for ham, fortalte om min tunge historie, bare for å få lov til å gråte ut.
Han lyttet, nikket, og sa: «Synnøve, bli min kone. Du vil ikke angre.» Så ble vi et par. Synnøve og Jasmin ble venner med Einar, som elsket dem begge. Jeg var imidlertid skeptisk, redd for å bli såret igjen, og holdt følelsene skjult. Jeg tenkte: «Som kone er jeg allerede greit maten er laget, klærne er vasket, hva mer trengs?»
Einar hintet ofte om å få et felles barn, men jeg avviste med «La meg få beholde datterne mine». En dag ropte han i sinne: «Snøprinsesse, gi meg et blikk av kjærlighet!» Jeg svarte kaldt: «Er du en gutt på en snor? La dem gå, jeg gråter ikke.» Da kom jeg hjem en kveld og fant at Einar var borte. Jeg spurte meg selv: «Hva manglet han?»
Jeg hadde elsket friheten min spise hva jeg ville, sove når jeg ville, ingen som kritiserte min skitne oppvask eller mine rotete sokker. Men etter hvert som datterne giftet seg og fløy fra rede, sto jeg igjen alene med min frihet og mine minner. Jeg lengtet etter Einar, til tårer, til smerte, til et rop. Det hadde gått tjue år. Jeg klarte å finne hans adresse via felles bekjente han bodde i en forstad til Oslo. Jeg bestemte meg for å besøke ham.
«Hvis hans kone møter meg, vil jeg si at jeg er en fjern slektning,» tenkte jeg. Jeg gikk til porten, og en kvinne på omtrent femti år åpnet. «Hva vil du?» spurte hun. Jeg svarte: «Hei, er Einar her?» Hun så på meg med mistanke. «Han bodde her hvem er du for ham?» spurte hun. Jeg mumlet: «Jeg er kusine, Anne,» og hun lot meg komme inn.
Jeg følte svimmelhet, bena sviktet. Hun førte meg til en seng, ga meg vann. Jeg spurte: «Når skjedde dette?» Hun svarte: «For ett år siden. Einar var alvorlig syk. Han hadde en hemmelighet en kvinne han elsket, og jeg holdt ham i live så lenge jeg kunne. Vi fikk ingen barn. Han ventet på at jeg skulle gå videre, men så kom du, Anne, og forvirret ham.»
Hun fortsatte: «Han var som en stjerne for meg, men også en brann som brant for deg. Nå ligger han på sykehuset, og han ser døden komme. Jeg prøvde å få ham til å huske deg, men han vil ikke snakke. Jeg sa: «Einar, la oss finne Anne.» Han svarte: «Nei, jeg kan ikke. Jeg forstår ikke.» Jeg lukket øynene med navnet ditt på leppene.
Hun brast i gråt, men så sang hun: «Anne, du var hans helligdom. Hadde du kommet et år tidligere, hadde han kanskje blitt frisk. Men du var alltid en viltet sjel, uten kjærlighet i barndommen. Du ble tatt inn av tante Kari, men du flyktet fra det livet, og du lærte aldri å elske, å vise omsorg» Jeg kjente smerten, men også en slags lettelse. Jeg innrømte: «Jeg var den du kalte Anne. Jeg ville bare se Einar en siste gang. Jeg var en foreldreløs jente fra fem år, oppvokst med tante i en liten bygd. Jeg har alltid løpt fra livet, som en fugl som får frihet i et bur, og jeg har aldri lært å elske. Jeg har aldri vært i stand til å holde noen nær.»
Hun så på meg, forsto og sa: «Du er ikke skyld i hans død. Du har gjort alt du kunne med den kunnskapen du hadde.»
Jeg gikk ut fra huset med tårene som ikke ville stoppe, men hjertet mitt var litt lettere. Jeg vet nå at selv om jeg har levd med så mye smerte, har jeg også hatt modige kvinner som Tante Kari som viste meg hvordan man kan overleve. Jeg vil fortsette å bære minnene mine, men også prøve å gi slipp på den tunge byrden, og kanskje en dag finne fred.
Maren.
