Maksim, få ham bort! Nå driver han og slikker igjen! Med irritasjon så Nastja på Temka, som hoppet klønete rundt beina hennes. Hvordan hadde de klart å skaffe seg en slik tulling? De hadde tenkt så lenge, valgt rase med omhu, rådført seg med hundekjennere og skjønte hvor stort ansvar det var. Til slutt falt valget på en tysk schæfer, som skulle bli både trofast venn, vakthund og beskytter – alt i ett, som en sjampo med tre egenskaper. Bare at denne beskytteren trengte beskyttelse mot kattene selv… «Han er jo bare en valp ennå. Vent og se når han vokser opp.» «Ja, da. Jeg kan ikke vente til denne hesten blir stor. Har du sett hvor mye han spiser? Hvordan skal vi greie å fø ham? Og ikke tråkk så hardt, din tulling – du vekker barnet!» klaget Nastja mens hun plukket opp skoene Temka hadde spredd omkring. De bodde i første etasje i en stor murblokk fra 50-tallet, på Frogner, med lave vinduer nesten nede i asfalten. Fin beliggenhet, om det ikke var for én ting – vinduene vendte ut mot et bortgjemt hjørne av bakgården, hvor skyggene snek seg mellom buskene om kvelden, mennene samlet seg for å ta seg en øl og det iblant ble slagsmål. Nastja var nesten hele dagen alene hjemme med nyfødte Katja. Maksim forsvant til jobben på Munchmuseet tidlig om morgenen, og på fritiden trålet han bruktmarkeder og bokantikvariater. Med et trent kunsthistorikerblikk, – ja, med haukeblikk, som Nastja spøkte, kunne han plukke ut kunstskatter, sjeldne bøker og gammelt norsk sølv. Maksim var lidenskapelig samler. Snart hadde de en pen samling bilder, og i skapet skinte norsk porselen fra 60-tallet, sosialrealistiske statuer, og sølvbestikk fra 1900-tallet… Nastja syntes det var skummelt å være alene med alt det verdifulle, og med ei lita jente på armen – særlig fordi innbrudd ikke var uvanlig. «Nastja, hva synes du – burde vi lufte Temka nå eller vente til etter lunsj?» «Vet ikke… og det er vel strengt tatt ikke mitt hunde-ansvar!» Så fort Temka hørte det magiske ordet «ut», fløy han som en rakett ut i gangen, traff nesten veggen i svingdøra, grep båndet og hoppet opp og ned som en kalv på vårbeite. Han elsker alle, drar med ball til alle og gir alle en klem – bare besøkende som prøver å komme inn. For en åpen sjel! Men de hadde jo skaffet ham for å ha et vaktdyr. Kattene på gårdsplassen var mye tøffere – dem burde man hatt til beskyttelse! I morgen skulle Maksim til Notodden på Skagenfestivalen, og hva skulle Nastja gjøre alene hjemme? Passe på porselenet og gå tur med denne keitete fyren? Jaja. Ved daggry listet Maksim seg ut, men Nastja våknet likevel av kjelen som pep, båndet som klirret og Maksim som hysjet på Temka. Hun døste av igjen til datteren vekket henne – Maksim var borte. Dagen startet som vanlig. Fredelig hverdag – er ikke det lykken? Venninnene hennes sukket: «Åh, Nastja, gift så tidlig, sliter deg ut mellom mann og baby, står over grytene…» Men er det så lite å glede seg over i hverdagen? Ikke alt hadde gått i oppfyllelse, men hun visste at en må elske sine kjære med både feil og styrker. Ingen har lovet oss perfeksjon… Først da hun forstod dette, fikk hun ro og bestemte seg for å glede seg over det hun hadde. Hun satt på barnerommet og ammet Katja, som ofte sovnet under måltidet. Døra ringte, men Nastja åpnet ikke – hun ventet ingen, og i Oslo kommer ingen på besøk uten beskjed. De dyrebare, rolige morgentimene var bare hennes. Husets gamle veggur tikket, og fra vinduet hørte hun den flyktige byen: Tramper fra T-banen og biler, feiekost mot asfalt og barnestemmer. Hvor var Temka nå? Han hadde ikke vist seg på en stund. Vel, Temka var ikke egentlig en lapphund, men han var så håpløs etter sin natur. Nå måtte de bare leve med ham. Nastja beundret datteren sin som sov søtt etter maten. «Vesla mi,» hvisket hun, «voks deg sterk og glad! Hva mer kan vi ønske oss?» Plutselig hørtes en merkelig lyd fra stua. Knitring, så et skarpt pip. Nastja listet seg ut i tøflene. Det første hun så, var Temka, gjemt halvveis bak gardinen mellom gangen og stua, i en merkelig spent stilling – med tunga ut og hele kroppen stiv. Hun fulgte blikket hans og frøs: I vinduet, i selve gluggen, hang halve kroppen til en mann! Skallet hode, armer og skuldre inne i rommet, han stønnet og presset seg inn. Det skjedde ikke henne, det kunne ikke være mulig! Hva skulle hun gjøre? Rope? Mannen var nesten inne! Hun rykket til da det hveste – en svart skygge fyrte mot vinduet, og bare så vidt forstod hun at det var Temka. Han fløy opp på vinduskarmen og hogg tak i innbruddstyvens hals! «A-aaah!» stønnet mannen med grøssende stemme, øynene sperret opp. Nastja ropte på naboene, og alt gikk som i et virvar. Folk kom løpende, noen ringte politiet. Alle forsøkte å hjelpe, men det viktigste var at de ikke var alene. Da hun overvant frykten og nærmet seg mannen, var hun redd Temka skulle rive ham i hjel. Men Temka, kloke gutten, hadde satt tennene i jakke-kragen, holdt hardt men forsiktig – ikke en dråpe blod! Bare når mannen prøvde å vri seg løs, strammet bikkja kjeften litt ekstra. Når innbruddstyven roet seg, slapp han litt taket. Hvordan kunne han vite dette? Den klovnebikkja oppførte seg som en ekte vakthund – han hadde lagt seg i bakhold, latt mannen sette seg fast for så å slå til, og holdt ham i sikkert grep. Selv de stødigste politifolkene kunne ikke huske at en tyv hadde vært så glad for å bli arrestert. Fyren var livredd i Temkas grep, og ville aller helst bli tatt med én gang, mens hunden nektet å gi slipp før politiets hundefører ropte: «Slipp!» Da åpnet Temka kjeften, satte seg ved vinduet og gløttet trofast opp som om han ventet flere ordrer. «Dere er heldige med den hunden, dere skulle sendt ham til oss i etterforskningen,» sa politimannen og klappet Temka stolt på nakken. Maksim kom sent hjem. Han åpnet forsiktig døra og stanset overrasket på dørstokken. Temka lå i sofaen – selve det strengeste forbudet hjemme! Han hadde breiet seg ut, alle fire bena strødd, nesten uanstendig, og Nastja klødde ham på magen, koste og småsnakket: «Min lille glede, min deilige hest. Vokse deg stor og sterk! Til glede for pappa og mamma. Og så urettferdig jeg har vært mot deg – ikke vær sint, vennen…» Denne historien ble fortalt meg av Maksim selv, på en Skagenfestival for mange år siden. Temka ville sikkert fortalt det enda mer fargerikt – hvordan han lurte, angrep og overrakte forbryteren. Det var lenge siden, men historien har festet seg. Jeg kjenner hvordan Temka klør på døra til minnet – og nå deler jeg den med dere…

Nå slikker han seg igjen! Eirik, få ham bort!
Synnøve så oppgitt på Trym, som hoppet forvirret rundt føttene hennes. Hvordan hadde de klart å skaffe seg en sånn tulling av en hund? De hadde jo tenkt og diskutert lenge, lagt vekt på å finne riktig rase, rådført seg hos hundeeksperter. De visste det var et stort ansvar. Til slutt falt valget på schæferhund en ekte venn, vakthund og beskytter, alt i ett. Rett og slett som en sjampo tre i ett. Bare at denne beskytteren trengte å reddes fra kattene i nabolaget
Han er jo bare valp, gi ham litt tid, så skal du se.
Jada, og jeg venter spent på at denne hesten skal bli voksen. Har du sett hvor mye han spiser? Han spiser jo mer enn oss til sammen! Hvordan skal vi klare å fø denne karen? Og kan du slutte å trampe sånn, du vekker barnet! sa Synnøve, mens hun plukket opp skoene Trym hadde dratt utover gulvet.

De bodde på Majorstuen, i første etasje i et gammelt bygårdsbygg med vinduer som nesten lå i høyde med asfalten. Beliggenheten var fin, hvis det ikke hadde vært for én ting: vinduene vendte ut mot en mørk krokside i bakgården. Om kvelden gikk det folk der i skyggen, naboer samlet seg rundt benkene, og en sjelden gang oppsto det bråk.

Synnøve var hjemme nesten hele dagen alene med lille Ingrid som nettopp var født. Eirik dro tidlig ut på jobb ved Nasjonalgalleriet, og brukte fritiden på bruktmarkeder og antikvariater. Hans trente øye som kunsthistoriker eller som Synnøve pleide å fleipe: «ekte ørneblikk» kunne finne sjeldne malerier, gamle bøker eller annet spennende. Eirik var en ivrig samler. Etter hvert var det blitt en fin samling av bilder i huset; i det gamle skapet fra sekstitallet stod porselensfat fra Porsgrund, små statuetter fra 50-tallet og sølvbestikk fra tidlig 1900-tall. Synnøve følte seg ofte utrygg alene med alle verdiene og det lille barnet, og det hadde vært flere innbrudd i blokka.

Synnøve, når tror du det er best for meg å lufte Trym? Nå eller etter middag?
Vet ikke. Og dessuten, det er ikke min bikkjesak!

Trym spratt rett bort til gangen da han hørte ordet «lufte», nesten så han skled rundt hjørnet, grep båndet, kom løpende tilbake og hoppet nesten opp under taket. Ikke en hund, men en hest, tenkte Synnøve. Han er så vennlig med alle, skal kose og leke med alle, drar frem ballen sin til hvem det skal være, men bare gjestene de vil han ikke ha inn. Han er som en åpen bok, lett å lese, og jovial men han skulle jo være beskytter! Og så gidder han ikke engang å jage etter kattene ute. Kommer løpende til dem med ballen og tror han skal leke. Ikke rart han har fått seg noen lusinger nabolagets katter er tøffe, de burde heller hatt noen sånne til vakt!

I morgen måtte hun være alene hele dagen igjen. Mannen skulle dra til Re kommune på Levitan-festival, og hva skulle hun da gjøre? Passe på porselenet og gå tur med denne store tassen? Hadde hun ikke nok å gjøre

Tidlig neste morgen snek Eirik seg ut for å ikke vekke henne. Men hun hørte hvordan vannkokeren satt i gang på kjøkkenet, hvordan båndet klirret, og lyden av Eirik som forsøkte å få Trym til å ikke småpipe eller trampe så høyt. Synnøve døste videre til lydene. Da hun til slutt våknet av datteren, var Eirik allerede dratt. Alt var som vanlig en stille, trygg dag. Var ikke dette lykke, egentlig? Noen venninner mente hun hadde giftet seg altfor tidlig, burde gjort mer ut av livet, ikke bare gått hjemme med barn og hverdag Men Synnøve syntes hverdagen var vakker på sin måte. Så manglet de kanskje litt plass og hadde akkurat nok penger til å få det til å gå rundt, og ja, hun ble sliten når Eirik var mye borte og brukte pengene på samlingen sin og nå denne ulldotten hun måtte holde styr på. Men hun visste at man må elske dem man er glad i, med både små og store feil. Ingen har lovet deg det perfekte Da hun forsto det, kjente hun ro, og bestemte seg for å glede seg over det hun hadde, i stedet for å lengte etter det hun manglet.

Hun satt på barnerommet og ammet Ingrid, som alltid sovnet og måtte vekkes igjen for å spise videre. Når det ringte på døren, gadd hun ikke åpne hun ventet ingen, og ingen ville komme helt hit på måfå. Hun satte ekstra stor pris på de stille morgentimene det eneste hun hørte var den gamle klokken i gangen og summingen fra byen utenfor: sus fra trikker, bilstøy, koster som feide fortauet, barnelek Hvor var egentlig Trym? Han hadde ikke vært innom på en stund. Selvfølgelig, han var ikke veldig dum, men storøret, det var han. Nå måtte hun leve med ham, mate og lufte, og han ga ikke stort av seg. Kanskje de skulle hatt en liten bichon heller.

Synnøve så på Ingrid, som etter å ha sovet og spist, smilte søvnig. For en flott unge de hadde fått! Gullklumpen min, hvisket hun og la henne tilbake. Bare du vokser opp, så har vi alt vi trenger.

Plutselig hørtes en merkelig lyd fra stua. En slags knekk eller pip. Synnøve stod helt stille og lyttet. Lyden kom igjen. Uten å puste tok hun av seg tøflene og listet seg ut i stua. Det første hun så, var ryggen til Trym: han hadde krøllet seg sammen bak forhenget ved døra til stua, klar til å hoppe frem. Helt i underlig, anspent positur, med tunga ut og øynene stirrende mot vinduet. Synnøve fulgte blikket, og kaldsvetten kom der, ut av vinduet, hang halve kroppen til en mann. Snau skalle, sterke armer og skuldre inne i rommet mannen presset seg inn gjennom luftevinduet med all kraft. Dette kunne ikke være sant! Hva skulle hun gjøre? Skrike? Røveren var nesten inne allerede! Et sekund til, så

Hun vegret seg kraftig for å skrike. Da, ut av mørket, fløy en sky av sort pels mot vinduet hun skjønte først etterpå at det var Trym. Han spratt rett opp på vinduskarmen og hogg tak i halsen på innbruddstyven! «Aaaah!» brølte mannen med rusten stemme, øynene sto ut og han stivnet av frykt. Synnøve styrtet ut i gangen og ropte på naboene; da ble alt lettere. Folk strømmet til, noen ringte politiet alle ville hjelpe, og bare det å være mange sammen var nok.

Hva skulle hun gjort alene? Hun nærmet seg forsiktig, livredd Trym skulle bite for hardt. Men Trym, flinke bikkja, hadde bitt i jakkekragen og holdt hardt, men ikke farlig. Ikke en dråpe blod rant. Når innbruddstyven gjorde et forsøk på å vri seg løs, strammet Trym grepet men straks han skjønte mannen ga seg, slapp han litt opp. Hvordan kunne han vite dette? Trym, som bare var en liten tulling med ball, oppførte seg akkurat som en trent vakthund. Han bjeffet ikke, men la seg på lur bak gardinet og ventet til tyven satt fast i vinduet før han angrep grep riktig, og holdt fast uten å skade. Som politiet sier: vår oppgave er å holde igjen, resten tar loven seg av.

Til og med de eldste politibetjentene kunne ikke huske å ha sett en innbruddstyv bli så glad for å se politiet. Mannen fikk virkelig kjenne på frykten i Tryms kjever og var svært fornøyd med å kunne overgi seg da tiden kom. Trym på sin side syntes han hadde gjort en bragd, og det måtte litt overtalelse til før han slapp. Da hundeføreren kom, holdt Trym fortsatt godt tak. Men på kommando, slapp han, satte seg rett opp på gulvet og stirret trofast på politimannen, som om han sa: «Gi beskjed, så gjør jeg mer!»

Dere har vært heldig med denne hunden, sa politimannen respektfullt og klappet Trym på nakken. Skulle gjerne hatt ham med på patrulje.

Eirik kom hjem sent samme kveld. Han åpnet døra stille og ble stående overrasket i gangen for Trym lå henslengt over hele sofaen, noe som ellers var strengt forbudt. Ikke bare det, men alle fire ben var strukket ut i den mest avslappede stilling, mens Synnøve klødde ham på magen, strøk ham og nærmest koste ham i hjel, mens hun gjentok: «Gledespiken min, lille føll! Voks deg stor og sterk til glede for pappa og mamma! Og så urettferdig jeg har vært mot deg, tilgi meg »

Denne historien ble fortalt til meg på Levitan-festivalen av kunsthistorikeren selv. Trym ville sikkert fortalt det enda bedre om hvordan han lurte, tok og holdt på røveren, og leverte ham til politiet. Det er lenge siden nå, men historien lever fortsatt. Jeg føler nesten Trym skraper på døra mi og vil bli skrevet ned. Så nå får flere høre om den trofaste vennen som lærte oss at selv de mest uventede kan overraske og det å se hverandre med nye øyne gjør livet rikere.