Deja vu Hun ventet alltid på brev. Helt siden barndommen. Hele livet. Adresser skiftet. Trærne ble lavere, folk fjernere, forventningene roligere. Han stolte ikke på noen og ventet ingenting. Han var en vanlig, robust mann. Jobb. Og hjemme en hund. Reiser alene eller med sin firbeinte venn. Hun – en sjarmerende jente med store triste øyne. En gang spurte noen henne: – Hva går du aldri hjemmefra uten? – Uten et smil! – svarte hun, og de søte smilehullene på kinnene bekreftet det. Hun hadde alltid vært mer venn med guttene. Pirat i skjørt – det var kallenavnet hennes i nabolaget. Men hun hadde én lek for seg selv: Hun forestilte seg som mamma med mange barn og en snill mann, og de bodde i et stort, koselig hus omgitt av en vakker hage. Han kunne ikke tenke seg livet uten idrett. Pokaler, medaljer og diplomer lå i en eske i garasjen. Han visste ikke hvorfor han sparte på dem. Av respekt for foreldrene, som var så stolte!… Han hadde lenge tenkt å levere dem. Seirene handlet ikke bare om å vinne – han elsket selve prosessen, jobbe seg ut til siste svettedråpe og så kjenne den nye bølgen av krefter. Foreldrene hennes omkom. Hun var rundt sju år. Lillesøsteren og hun ble plassert i ulike barnehjem. Slik vokste de opp, med sine egne kamper, sorger og gleder. Barnehjemslivet var nå bak dem. Nå bodde de rett over gata for hverandre, i et strøk med lave hus, varme gater, fargerike bakgårder og bondemarkeder. Broren var hennes beste og eneste familie. Det var en urolig dag… Hennes vakt var over. Hun gikk gjennom garasjeområdet, Vasilych tok henne igjen, ga henne en farslig klem og takket for baksten. – Sov hjemme i natt, hører du? – Jeg rekker det, – lo hun, kysset ham på kinnet og skyndte seg til bilen. – Åhh… – sukket ambulansemannen etter henne. I høytidene ble hun ofte satt i samme vaktlag, få ville jobbe slike dager, selv ikke legene. I teamet var det to menn til. De kvinnelige kollegaene likte henne ikke. Hun likte å være ordentlig og pynte seg litt – stemningen endret seg mye hvis legen var i godt humør og så bra ut. Han kjørte så fort han kunne. Sports-trofeene hoppet i kassen bak, hunden pep urolig i baksetet. Faren hadde foreslått å feire nyttår sammen. Han flyttet umiddelbart esken med pokaler ut i bilen. Han gledet seg; i år skulle han ikke jobbe i høytiden, selv om han alltid savnet “gutta” og trenerjobben var meningsfull. Men de sjeldne møtene med foreldrene stakk i hjertet… Noen dager før feiringen, vekket telefonen ham tidlig om morgenen. – Det er dårlig med moren din, – sa faren, stemmen skalv. Den tøffe pensjonerte obersten klarte ikke skjule uro. Foreldrene hadde vært sammen siden skoletiden. Selv som voksne så de på hverandre som et nyforelsket par. Den gnisten mellom dem imponerte ham alltid. Det var som om de visste en hemmelighet!… Hun smilet trett. Hvert år før nyttår bakte hun mange ulike kaker og kjørte dem rundt til folk etter vakten. I år fikk hun faktisk sove noen timer på vaktrommet – ellers ville ikke Vasilych latt henne kjøre, og ville kjørt henne selv med glede. Ti kilometer til foreldrehjemmet. Plutselig begynte snøstormen. Hun husket hvordan hunden hadde nektet å gå inn i bilen tidlig på kvelden, alt den klirringen fra bagasjerommet, endeløse turer, på vei, på vei…, veier … – Mamma, pappa, hold ut… Jeg har bare dere igjen … Hunden slikket henne straks i nakken, som om den leste tankene hennes. – Unnskyld, kompis, og deg også! … Hun slo av motoren – snøværet kom så upassende. Én kake igjen. Ett, to, tre kilometer til, så ut på landeveien og sving mot hyttefeltet, der hennes kjæreste pasient bodde; en sprek eldre dame med glimt i øyet – ikke til å kalle henne “bestemor”. Mannen hennes hadde det samme lyset i blikket. Herlig par. Glad i å reise. De klaget aldri. Slik ville foreldrene hennes sikkert vært nå… Plutselig et mørkt blaff. Rett foran bilen. I alt det hvite fra himmelen. – Hvor kom du fra, hund – fra skogen eller rømte du fra noen? Vakre øyne … Hvorfor er halsen klissete!? … Vått skjerf … Trett, så ufattelig sliten … Jack, Jack, kompis … Hvorfor gjør det så vondt!? … Mamma, jeg kommer, pappa, jeg er snart fremme … Mørkt … Vasilych svarer ikke. Han reiste etter barnebarna. Nei, ambulansen kommer ikke gjennom her. For mye snø. – Slapp av, kamerat…, kom igjen, hold ut, jeg skal få deg ut. Herregud!… Og en hund… Hun skulle akkurat kjøre da en grå bil suste forbi. – Noen har det travelt hjem i kveld, – tenkte hun. Få minutter senere ligger den grå bilen veltet i grøfta. Den svarte hunden ligger noen meter unna. Tror den lever. – Hva er klokka egentlig? – Hun likte ikke varmt vann, men nå reddet en het dusj henne. Skjelvingen ga seg. Hun satte seg på gulvet på badet. Lukket øynene. Pustet ut. En liten blund, bare… – Hvordan fikk du ham ut, så kraftig kar?! – Det runget i hodet som brorens stemme. Hele kroppen var stiv. Musklene husket smerten. Hun kjørte mannen og de to hundene til sykehuset i sin egen bil. Halvveis møtte broren henne og hjalp til. Samme dag dro hun tilbake til hyttefeltet for å levere kaken. Tok med esken som hadde falt ut av den grå bilen, for sikkerhets skyld. – Kanskje den er verdifull for han mannen. Hovedsaken er at alle lever. Han kommer til seg selv, så får jeg levert den. Mannen til den eldre damen åpnet døren med forvirret blikk. – Har det skjedd noe? – Kona er på sykehus. Skal til henne nå. Har ikke fått tak i sønnen… Hun var stille. Bøyde hodet. – Går det bra med deg? – spurte han, tok henne i hånden. – Skal jeg kjøre deg? – tilbød hun seg. De kjørte i stillhet. Snøstormen stilnet. – Jeg ser du har en eske i baksetet, hvor kommer den fra? – klarte pensjonisten ikke å la være å spørre. – Det var en ulykke. En mann svingte unna en hund som kom løpende ut fra skogen, bilen veltet, esken falt ut … – Grå bil, hvit hund i bilen, og den svarte hunden fra skogen? – spurte han lavt. Hun stanset bilen, snudde seg mot ham. Obersten knep nevene sammen, så ut på veien. – Han klarte seg! Og kona di blir frisk igjen. – Hun klemte ham. – Vet du, jenta mi… Kan jeg kalle deg det? – Selvfølgelig! – Tårene sto fast i øynene hennes. – Kona har hatt en merkelig drøm flere netter på rad om en svart hund. Sønnen har en hvit. Hvor kom denne svarte fra!?… – Fantastiske øyne. Utrolig. Så triste … – det var det første han tenkte, da han såvidt våknet på sykehuset. På stolen ved siden av lå faren halvdøs. – Mamma. Ulykke. – Alt kom tilbake. Og jentas øyne … Nyttår feiret de i slutten av januar. Moren ble bedre. Faren var lykkelig. Jack haltet litt fortsatt, men det gikk seg nok til. Jobben ventet. Guttene måtte tilbake i trening etter juleferien, gjøre klar til konkurranser. Han hadde blitt værende lenge hos foreldrene. Nå var det på tide å dra tilbake til byen. Men han tenkte stadig på den jenta … Han var ute ved porten da faren ropte fra loftsvinduet. – Pappa, trenger du hjelp? Faren smilte lurt. Mannen så seg rundt på loftet og fikk øye på alle sine pokaler oppe på hyllene. – Hvor i …?! – lo sønnen. – Tenk deg om!… Jeg går ut og lufter Jack før du drar. Hun var tidlig hjemme. Dine ventet. Hun hadde ikke hjerte til å la være å hente henne fra den kjente veterinæren da hun kom til seg selv. Ellers ville det blitt omplassering. Dine var ikke helt svart – på brystet hadde hun en hvit flekk formet som et hjerte. Hun gikk inn i oppgangen og sjekket postkassen uten å tenke, omtrent på autopilot. Skulle akkurat til å lukke da hun fikk øye på en hvit konvolutt. Brevet sa: Jeg kommer i kveld. Takk, kjære deg! Kjærlighet, som et kompass, hjelper oss å finne veien

Déjà-vu

Hun venter på brev. Alltid. Helt siden hun var barn. Hele livet.
Adresser endrer seg. Trærne virker lavere, folk fjernere, forventningene mer dempet.
Han tror ikke på noen, venter ingenting. Han er en helt vanlig, robust mann. Jobb. Og en hund hjemme. Reiser gjerne alene, eller med firbeint selskap.
Hun sjarmerende jente med store triste øyne. Noen spurte henne en gang:
Hva må du ha med deg før du går hjemmefra?
Smile! svarte hun alltid, og de små søte smilehullene i kinnene hennes bekreftet det.
Så lenge hun kan huske, har hun vært bestevenn med guttene. «Pirat i skjørt», kalte de henne i gården. Men hun hadde også én lek for seg selv når hun var alene. Da lekte hun mamma, med mange barn, snill mann, og de bodde trygt og stort med en vakker hage rundt huset.
Han kunne ikke forestille seg livet uten sport. I garasjen, i en eske, hvilte pokaler, medaljer og diplomer. Han ante ikke hvorfor han sparte på dem. Av respekt for foreldrene, som alltid hadde vært så stolte! Han tenkte stadig at han skulle gi dem tilbake. Førsteplasser var aldri målet i seg selv; han elsket selve prosessen. Å yte maks, helt til svetten rant, bare for å kjenne kreftene vende tilbake og finne et nytt gir.
Foreldrene hennes omkom. Hun må ha vært sju, kanskje åtte år. Lillebroren og hun ble sendt til hvert sitt barnehjem. Slik vokste de opp, med sine egne kamper, sorger og gleder. Nå, langt fra institusjonene, bor de nå rett overfor hverandre. En lav bebyggelse, lune gater, fargerike bakgårder og travle små torg. De beste og eneste vennene: brorens familie.
Det er en urolig dag. Skiftet hennes er over. Hun går over gårdsplassen til bilparken og blir igjen tatt igjen av Vasile, som gir henne en farslig klem og takker for skolebrødene hun bakte.
Prøv å få litt søvn hjemme nå, hører du?
Jeg rekker det, smiler hun, kysser ham på kinnet og skyndter seg til bilen.
Oi, sukker ambulansesjåføren etter henne.
På helligdagene setter de dem ofte sammen få vil jobbe sånne dager, selv ikke legene.
I teamet hennes er det to menn til; de kvinnelige kollegaene hennes har aldri likt henne. Hun liker å være velstelt, tiltrekkende mye endrer seg rundt deg hvis legen er i godt humør og ser bra ut.
Han kjører så fort han kan. Sportspremiene humper i esken i bagasjerommet, hunden på baksetet piper urolig. Faren ville ha ham hjem til nyttår. Mannen flyttet esken ut i bilen med det samme. Han gledet seg over at han endelig ikke jobbet i ferien dette året, selv om han alltid savner guttene og elsket trenerjobben. Men savnet til foreldrene la seg som et lag med vemod hver gang… Noen dager før nyttår ringte telefonen tidlig om morgenen.
Det er noe galt med mamma, sa faren med skjelvende stemme. Den ellers så sterke mannen, pensjonert oberst, klarte ikke skjule uroen. De har vært sammen siden skolestart, foreldrene hans; selv nå ser de på hverandre som nyforelska ungdom. Den gløden i blikket deres har alltid fascinert sønnen som om de vet en hemmelighet ingen andre forstår…
Hun smiler slitent. Som alltid baker hun haugevis av boller til nyttår, deler ut til folk etter nattevakta. I dag fikk hun til og med noen timers søvn på vaktrommet, ellers hadde ikke Vasile latt henne kjøre. Han ville ha kjørt henne selv, skravlet som en guttunge over hennes småkleint blyge smil.
Ti kilometer til foreldrehjemmet. Plutselig begynner det å snø tett. Han tenker på hvordan hunden vegrer seg for å bli med inn i bilen tidligere på dagen, klirringen fra bagasjen, endeløse reiser, veier, veier…
Mamma, pappa, hold ut… Ingen andre enn dere…
Hunden slikker ham bak øret, som om den leser tankene hans.
Unnskyld, kamerat. Og selvfølgelig deg også!…
Hun skrur bilen av. Snøstormen kommer på verste tidspunkt. Ett stykke igjen, én kake igjen; to, tre kilometer før hun er ute på riksveien, og deretter til sommerhusområdet hvor yndlingspasienten hennes bor den friske, eldre dama med glimt i øyet ordet «bestemor» passer liksom ikke helt for henne. Ektemannen hennes har det samme lyset. Et flott par. De elsker å reise. Ingen klager. Slik ville nok foreldrene hennes vært…
En plutselig, mørk skygge: rett foran bilen. Mot den hvite veggen av snø fra himmelen.
Hvor kom du fra, bikkje? Fra skogen? Rømt fra noen? Fine øyne! Hvorfor er halsen så klissete? Genseren våt… Så trøtt… Vil bare sove… Dina, Dinus, venn… Hvorfor gjør det så vondt? Mamma, jeg kommer Pappa, jeg er nær… Mørke…
Umulig å få tak i Vasile. Han har hentet barnebarna. Nei, ambulanse kommer seg ikke frem i dette været. Alt er blokka.
Nå, kompis Hold ut, jeg får deg ut. Herregud!… Og så er det hund også…
Hun skal akkurat til å kjøre da en grå bil fyker forbi henne.
Noen har det travelt hjem, rekker hun å tenke. Litt senere spinner den samme grå bilen rundt og havner i grøfta. Den svarte hunden ligger et par meter unna. Ser ut til å leve.
Hva er klokken egentlig? Hun liker ikke varmt vann, men nå er det den varme dusjen som redder henne. Skjelvingen roer seg. Hun setter seg på gulvet, lukker øynene, puster rolig ut. Å få sove litt nå…
Hvordan fikk du dratt ham ut, han var jo svær?! Hører stemmen til broren inni hodet. Hele kroppen knyter seg musklene husker smerten fra tidligere.
Hun kjører mannen og de to hundene til legevakten i egen bil. Halvveis møter broren henne, og hjelper til. Samme dag drar hun tilbake til sommerhuset må endelig levere baksten. For sikkerhetsskyld har hun esken som hadde falt ut av den grå bilen.
Kanskje den betyr mye for ham. Det viktigste er at alle lever. Han vil våkne, så får jeg gitt den til ham.
Ektemannen åpner døra, forvirret.
Har det skjedd noe med deg? Kommer det fra henne.
Kvinnen min er på sykehus. Jeg skal dit nå. Klarte ikke vente på sønnen vår, får ikke tak i ham
Hun sier ingenting. Ser ned.
Du har det bra? Han tar hånden hennes.
Skal jeg kjøre deg? Tilbyr hun.
De kjører stille. Snøen gir seg.
Esken på baksetet, hvor kom den fra? Klarer ikke han å vente lenger.
Det var et uhell. Mannen prøvde å svinge unna en hund som kom ut fra skogen, bilen trillet rundt, esken datt ut
Grå bil, hvit hund i bilen, og en svart hund fra skogen? Sier obersten med lav stemme.
Hun stopper bilen, snur seg mot ham. Han knytter nevene, stirrer ut.
Han lever! Og kona di blir frisk! sier hun og klemmer ham.
Kjære deg… Kan jeg få lov å kalle deg datteren min?
Selvfølgelig! Sier hun, med tårer i øynene.
Kona har flere netter på rad drømt at en svart hund kom inn i huset. Sønnen vår har en hvit hund. Hvor kom denne svarte fra?…
Nydelige øyne. Utrolig. Triste… er det første han tenker da han våkner. På stolen sover faren.
Mor. Ulykke. Alt kommer tilbake. Og jentas øyne…
Nyttår feires i slutten av januar. Mor blir bedre. Faren er lykkelig. Dina halter litt, men det forsvinner sikkert snart. Og jobben venter. Guttene må tilbake til trening etter ferien, konkurranser nærmer seg. Han har blitt lenge hjemme, må tilbake til byen. Men han tenker stadig på henne…
Han er på vei ut porten da faren roper fra loftsvinduet.
Far, hva trenger du hjelp til?
Faren smiler lurt. Sønnen kikker rundt på loftet, får øye på sportsutmerkelsene sine på hylla.
Jaså… Hvor kom disse fra, herr oberst?! smiler han.
Gjett selv!… Jeg lufter Dina før du drar.
Hun skynder seg hjem. Dina venter. Klarte ikke la være å ta henne hjem fra veterinæren da hun kom seg. Ellers måtte hun i kennelen. Dina er ikke helt svart på brystet har hun en hvit flekk formet som et hjerte.
Jenta går inn i oppgangen, åpner postkassen nærmest automatisk. Skal til å lukke, men i sidesynet ser hun en hvit konvolutt.
I brevet står det:
Jeg kommer i kveld. Takk, kjære!
Kjærligheten, som et kompass, viser alltid vei.

Rate article
Intigue Life
Deja vu Hun ventet alltid på brev. Helt siden barndommen. Hele livet. Adresser skiftet. Trærne ble lavere, folk fjernere, forventningene roligere. Han stolte ikke på noen og ventet ingenting. Han var en vanlig, robust mann. Jobb. Og hjemme en hund. Reiser alene eller med sin firbeinte venn. Hun – en sjarmerende jente med store triste øyne. En gang spurte noen henne: – Hva går du aldri hjemmefra uten? – Uten et smil! – svarte hun, og de søte smilehullene på kinnene bekreftet det. Hun hadde alltid vært mer venn med guttene. Pirat i skjørt – det var kallenavnet hennes i nabolaget. Men hun hadde én lek for seg selv: Hun forestilte seg som mamma med mange barn og en snill mann, og de bodde i et stort, koselig hus omgitt av en vakker hage. Han kunne ikke tenke seg livet uten idrett. Pokaler, medaljer og diplomer lå i en eske i garasjen. Han visste ikke hvorfor han sparte på dem. Av respekt for foreldrene, som var så stolte!… Han hadde lenge tenkt å levere dem. Seirene handlet ikke bare om å vinne – han elsket selve prosessen, jobbe seg ut til siste svettedråpe og så kjenne den nye bølgen av krefter. Foreldrene hennes omkom. Hun var rundt sju år. Lillesøsteren og hun ble plassert i ulike barnehjem. Slik vokste de opp, med sine egne kamper, sorger og gleder. Barnehjemslivet var nå bak dem. Nå bodde de rett over gata for hverandre, i et strøk med lave hus, varme gater, fargerike bakgårder og bondemarkeder. Broren var hennes beste og eneste familie. Det var en urolig dag… Hennes vakt var over. Hun gikk gjennom garasjeområdet, Vasilych tok henne igjen, ga henne en farslig klem og takket for baksten. – Sov hjemme i natt, hører du? – Jeg rekker det, – lo hun, kysset ham på kinnet og skyndte seg til bilen. – Åhh… – sukket ambulansemannen etter henne. I høytidene ble hun ofte satt i samme vaktlag, få ville jobbe slike dager, selv ikke legene. I teamet var det to menn til. De kvinnelige kollegaene likte henne ikke. Hun likte å være ordentlig og pynte seg litt – stemningen endret seg mye hvis legen var i godt humør og så bra ut. Han kjørte så fort han kunne. Sports-trofeene hoppet i kassen bak, hunden pep urolig i baksetet. Faren hadde foreslått å feire nyttår sammen. Han flyttet umiddelbart esken med pokaler ut i bilen. Han gledet seg; i år skulle han ikke jobbe i høytiden, selv om han alltid savnet “gutta” og trenerjobben var meningsfull. Men de sjeldne møtene med foreldrene stakk i hjertet… Noen dager før feiringen, vekket telefonen ham tidlig om morgenen. – Det er dårlig med moren din, – sa faren, stemmen skalv. Den tøffe pensjonerte obersten klarte ikke skjule uro. Foreldrene hadde vært sammen siden skoletiden. Selv som voksne så de på hverandre som et nyforelsket par. Den gnisten mellom dem imponerte ham alltid. Det var som om de visste en hemmelighet!… Hun smilet trett. Hvert år før nyttår bakte hun mange ulike kaker og kjørte dem rundt til folk etter vakten. I år fikk hun faktisk sove noen timer på vaktrommet – ellers ville ikke Vasilych latt henne kjøre, og ville kjørt henne selv med glede. Ti kilometer til foreldrehjemmet. Plutselig begynte snøstormen. Hun husket hvordan hunden hadde nektet å gå inn i bilen tidlig på kvelden, alt den klirringen fra bagasjerommet, endeløse turer, på vei, på vei…, veier … – Mamma, pappa, hold ut… Jeg har bare dere igjen … Hunden slikket henne straks i nakken, som om den leste tankene hennes. – Unnskyld, kompis, og deg også! … Hun slo av motoren – snøværet kom så upassende. Én kake igjen. Ett, to, tre kilometer til, så ut på landeveien og sving mot hyttefeltet, der hennes kjæreste pasient bodde; en sprek eldre dame med glimt i øyet – ikke til å kalle henne “bestemor”. Mannen hennes hadde det samme lyset i blikket. Herlig par. Glad i å reise. De klaget aldri. Slik ville foreldrene hennes sikkert vært nå… Plutselig et mørkt blaff. Rett foran bilen. I alt det hvite fra himmelen. – Hvor kom du fra, hund – fra skogen eller rømte du fra noen? Vakre øyne … Hvorfor er halsen klissete!? … Vått skjerf … Trett, så ufattelig sliten … Jack, Jack, kompis … Hvorfor gjør det så vondt!? … Mamma, jeg kommer, pappa, jeg er snart fremme … Mørkt … Vasilych svarer ikke. Han reiste etter barnebarna. Nei, ambulansen kommer ikke gjennom her. For mye snø. – Slapp av, kamerat…, kom igjen, hold ut, jeg skal få deg ut. Herregud!… Og en hund… Hun skulle akkurat kjøre da en grå bil suste forbi. – Noen har det travelt hjem i kveld, – tenkte hun. Få minutter senere ligger den grå bilen veltet i grøfta. Den svarte hunden ligger noen meter unna. Tror den lever. – Hva er klokka egentlig? – Hun likte ikke varmt vann, men nå reddet en het dusj henne. Skjelvingen ga seg. Hun satte seg på gulvet på badet. Lukket øynene. Pustet ut. En liten blund, bare… – Hvordan fikk du ham ut, så kraftig kar?! – Det runget i hodet som brorens stemme. Hele kroppen var stiv. Musklene husket smerten. Hun kjørte mannen og de to hundene til sykehuset i sin egen bil. Halvveis møtte broren henne og hjalp til. Samme dag dro hun tilbake til hyttefeltet for å levere kaken. Tok med esken som hadde falt ut av den grå bilen, for sikkerhets skyld. – Kanskje den er verdifull for han mannen. Hovedsaken er at alle lever. Han kommer til seg selv, så får jeg levert den. Mannen til den eldre damen åpnet døren med forvirret blikk. – Har det skjedd noe? – Kona er på sykehus. Skal til henne nå. Har ikke fått tak i sønnen… Hun var stille. Bøyde hodet. – Går det bra med deg? – spurte han, tok henne i hånden. – Skal jeg kjøre deg? – tilbød hun seg. De kjørte i stillhet. Snøstormen stilnet. – Jeg ser du har en eske i baksetet, hvor kommer den fra? – klarte pensjonisten ikke å la være å spørre. – Det var en ulykke. En mann svingte unna en hund som kom løpende ut fra skogen, bilen veltet, esken falt ut … – Grå bil, hvit hund i bilen, og den svarte hunden fra skogen? – spurte han lavt. Hun stanset bilen, snudde seg mot ham. Obersten knep nevene sammen, så ut på veien. – Han klarte seg! Og kona di blir frisk igjen. – Hun klemte ham. – Vet du, jenta mi… Kan jeg kalle deg det? – Selvfølgelig! – Tårene sto fast i øynene hennes. – Kona har hatt en merkelig drøm flere netter på rad om en svart hund. Sønnen har en hvit. Hvor kom denne svarte fra!?… – Fantastiske øyne. Utrolig. Så triste … – det var det første han tenkte, da han såvidt våknet på sykehuset. På stolen ved siden av lå faren halvdøs. – Mamma. Ulykke. – Alt kom tilbake. Og jentas øyne … Nyttår feiret de i slutten av januar. Moren ble bedre. Faren var lykkelig. Jack haltet litt fortsatt, men det gikk seg nok til. Jobben ventet. Guttene måtte tilbake i trening etter juleferien, gjøre klar til konkurranser. Han hadde blitt værende lenge hos foreldrene. Nå var det på tide å dra tilbake til byen. Men han tenkte stadig på den jenta … Han var ute ved porten da faren ropte fra loftsvinduet. – Pappa, trenger du hjelp? Faren smilte lurt. Mannen så seg rundt på loftet og fikk øye på alle sine pokaler oppe på hyllene. – Hvor i …?! – lo sønnen. – Tenk deg om!… Jeg går ut og lufter Jack før du drar. Hun var tidlig hjemme. Dine ventet. Hun hadde ikke hjerte til å la være å hente henne fra den kjente veterinæren da hun kom til seg selv. Ellers ville det blitt omplassering. Dine var ikke helt svart – på brystet hadde hun en hvit flekk formet som et hjerte. Hun gikk inn i oppgangen og sjekket postkassen uten å tenke, omtrent på autopilot. Skulle akkurat til å lukke da hun fikk øye på en hvit konvolutt. Brevet sa: Jeg kommer i kveld. Takk, kjære deg! Kjærlighet, som et kompass, hjelper oss å finne veien