Synnøve går langs butikkvinduene i Oslo og ser på maten. Hun tenker med blikket på hva den tynne lommeboken hennes egentlig rekker. Det blir klart at hun må spare. I stedet for tre deltidsjobber sitter hun bare igjen med én. Etter mamma død er det ikke lenger noe spart opp.
Kort fortalt er hun alene. Hun har aldri vært gift. Hun studerer til regnskapsfører. Ironisk nok har hun alltid hatet tall, men faren insisterte på at hun trenger en sikker inntekt.
Jeg liker å ta vare på folk, så de får det litt lettere, å oppmuntre dem og sånn sier Synnøve forsiktig til faren.
En lege? Det er en bra idé, folk respekterer leger, tenker han.
Nei, jeg vil være en omsorgsfull søster. svarer hun.
En sykepleier, kanskje? rynker faren pannen.
Synnøve prøver å forklare at hun vil både jobbe med andre og ta vare på dem. Faren avfeier ideen som tåpelig og roper at hun skal sikte mot en prestisjefylt karriere. Han minner henne om Napoleon, men Synnøve føler at hun bare vil leve og hjelpe.
Hun drømmer om tall om natten, våkner svett i den kalde leiligheten. Hun vil si til faren at man ikke trenger å være en helt, bare å være god for andre. Når bestemor blir syk, er det lille Synnøve som alltid vil sitte ved hennes side. Tante Gunn trekker seg bort og mumler at det lukter vondt. Synnøve forstår ikke hvordan noe kan lukte vondt når det er bestemor; hun husker duften av nybakte boller, frisk urt og honning fra bestemorens hender.
Synnøve leser eventyr for bestemor, tørker pannen hennes og ber om lov til å vaske klærne. Når bestemor dør, gråter alle; tante Gunn ligger halvsøvnig i en stol og roper at hun vil ha fred. Synnøve glir stille inn på rommet, legger kinnet mot bestemorens hånd og gråter.
Datter! Er du redd? Gå ut herfra! roper faren inn.
Nei, pappa. Jeg gråter fordi jeg blir trist uten bestemor, men hun har det bra nå. Hun har ingen smerter og er på et vakkert sted. svarer Synnøve.
Faren forstår ikke; han spør hvor dette vakre stedet er. Synnøve husker et kort øyeblikk: hun så bestemorens hånd lukke øynene, og så en drøm om en ung kvinne gå langs en sti med magiske blomster, badet i gulllys, med et hvitt hus på en høyde. Bestemor sa: «Nå er jeg hjemme, ikke gråt, lille sol». Synnøve holder dette for seg selv, redd for å såre faren.
Hun fortsetter studiene, men gir opp etter kort tid fordi hun føler seg utenfor sitt eget liv. Faren forlater familien for en ny kvinne; moren gråter så mye at hun blir syk. Synnøve ber faren komme tilbake til de har det bedre, men han trekker seg tilbake, rødmer og forklarer at livet er kort og må utnyttes.
Synnøve og moren er igjen alene. Synnøve blir kalt gale av slektningene, men hun klager ikke. Hun tar en deltidsjobb, blir sykepleier og gir moren injeksjoner, trøster og oppmuntrer. Sykdommer som rammer nervesystemet gjør moren ute av stand til å gå.
Tante Gunn kommer en dag og sier:
Hva er det med deg, Synnøve? Du er ung, du burde finne en mann, men du henger bare rundt moren. Hvorfor gjør du dette?
Synnøve avbryter:
Ikke sånn, tante Gunn. Mor elsker far, han er som vann for henne. Hun kan ikke leve uten ham. Jeg vil bare ta vare på mor, ikke lete etter en mann. Mor er vår engel her på jorden, og far er sin egen sak. Jeg vil ikke snakke dårlig om ham.
Tanten mumler: «Dårlig jente» og går sin vei.
Moren dør i Synnøves armer. En latter høres fra gaten, liljer dufter, og på nattbordet ligger morens skjerf. Hverdagen blir grå og tung. Synnøve ser ofte opp på himmelen, ser englenes vinger eller fargerike blomster som mor pleide å sy.
Hun vil ha jobb på det lokale sykehuset, men energien er borte. Hun går sakte, kjenner en dyp svakhet uten mor.
Ved leilighetsporten møter hun naboen Ellen, en eldre dame som snakker om alt mulig.
Alt blir bra, ikke lytt til negativitet. Skaff deg høner på hytta om sommeren eller dra til havet, samle skjell, legg dem ved øret så du kan høre havets hvisking. Finn glede overalt.
Synnøve nikker og går videre. I trappen møter hun en ung kvinne i en hvit jakke, med moteaktuelle sko og en duft av magisk parfyme.
Hvorfor stirrer du? sier hun kritisk.
Unnskyld, du er så vakker og duften er prøver Synnøve å forklare.
Kvinnen avbryter og roper:
Pappa er syk, jeg blir aggressiv, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hjelp meg!
En annen nabo, også kalt Ellen, fortsetter:
Faren hans kjøpte tre leiligheter i et høyt bygg. Datteren bare koser seg på salonger og reiser.
Synnøve går til butikken for å kjøpe noe. Hun har nesten ingen penger, men ser en mor med barnevogn og en fem år gammel gutt som ber om juice og iskrem.
Liten Leif, vi kjøper later, mamma har ingen penger. Vi får bare makaroni, har bare en liten mynt igjen hører Synnøve.
Den unge kvinnen i barnevognen mister lommeboken sin og blir rasende. En dame i lang frakk og dyre øreringer roper:
Vær så snill, ikke lytt til henne, sånne svindlere finnes overalt!
Synnøve blir rød i ansiktet, men gir den unge kvinnen de siste kronene hun har, sier:
Ta dette, kjøp mat og iskrem. Jeg har mye penger, så jeg ser det ikke.
Hun går bort i den slitte dunjakken og slitte sko, uten å se seg tilbake. En stemme roper:
Takk, lille engel!
Synnøve har nå ingenting å kjøpe mat med. Hjemme har hun bare noen poteter og to slitte gulrøtter. Hun vet at lønn fra en ny jobb ikke kommer med en gang.
Hun ser opp på den safirblå himmelen, lukten av den unge naboens parfyme minner henne om barndommens eventyr. Tårene triller når hun tenker på faren som nå bor langt unna.
I postkassen ligger et brev fra Matrene Nilsen, en gammel bekjent fra bestemorens landsby. Synnøve blir blek når hun ser navnet. På brevet står:
Kjære Synnøve, dette er fra Matrene Nilsen, din bestemors venn fra bygda. Jeg husker da vi lekte ved innsjøen og lovet å sende hverandre pakker etter mange år. Nå sender jeg deg en ikon av Maria, tørklær, tørket bringebær, tørkede sopp, te, sjokolade i gullinnpakning, en leketøysgris og et gammelt kort.
Hun holder ikonet i hendene, gråter for bestemor, mor og seg selv.
Unnskyld, jeg har mislyktes, jeg står alene, men jeg elsker dere! hvisker hun.
Plutselig banker det på døren. En ung kvinne i hvit jakke, Vika, står i døråpningen med en duft av parfymen hun tidligere hadde.
Hei, jeg heter Vika. Faren min er syk, legene kommer, men de vil ha en injeksjon. Kan du hjelpe? Jeg betaler hva du vil.
Synnøve svarer at hun ikke er lege, men Vika presser på:
Du kan sette en injeksjon, det er ikke vanskelig! Jeg må reise i morgen, men faren trenger hjelp nå!
Synnøve følger Vika inn, kjenner den luksuriøse leiligheten med en mann på sengen, omtrent 55 år gammel, med kaldt blikk. Vika forklarer situasjonen, men faren vender seg bort. Synnøve går frem og sier at ingenting varer evig, at han fortsatt er ung i sinnet, at han har Vika som en grunn til å kjempe.
Vika spør:
Pappa, vil du ha suppe?
En soppsuppe, fra ekte sopp, som moren min lagde i bygda svarer han.
Synnøve løper hjem med en pose tørket sopp og bringebær, tar med ikonet, og sammen spiser de en duftende soppsuppe og drikker bringebærte.
Vikas far viser seg å hete Viktor. Etter noen måneder gifter Synnøve seg med Viktor. Han har nok penger, men hun fortsetter å jobbe som sykepleier, fordi hun føler at det er hennes kall. Når hun ser på pasienter som lider, sier hun stille:
Gud har en plan, du må bare tro.
Historien fortsetter i nåtid, med Synnøve som en sterk, omsorgsfull kvinne i Norge, som har funnet mening i å hjelpe andre, selv om livet har kastet henne mange vanskelige bølger.
