Ekskona…
Dette hendte for to år siden. Oppdraget mitt nærmet seg slutten, og jeg skulle reise hjem til Notodden. Etter at jeg hadde kjøpt billett, bestemte jeg meg for å rusle litt rundt i sentrum, for jeg hadde fortsatt tre timer til overs. På gata kom en kvinne bort til meg og jeg kjente henne øyeblikkelig igjen.
Det var min første kone, hun jeg skilte meg fra for tolv år siden. Elise het hun. Lite hadde forandret seg, bortsett fra at ansiktet var blitt blekere, liksom gjennomsiktig. Tydeligvis var denne uventede gjenforeningen like vanskelig for henne som for meg.
Jeg elsket Elise veldig, på en nesten vond måte, og nettopp derfor tok forholdet slutt. Jeg var sjalu på alt og alle til og med hennes egen mor. Hun trengte bare å komme litt sent hjem, så begynte hjertet mitt å hamre, og jeg fikk det til å føles som verdens ende.
Til slutt orket ikke Elise mer av spørsmålene mine hvor hun hadde vært, med hvem, og hvorfor hun kom hjem akkurat da og hun gikk fra meg. En dag jeg kom hjem fra jobben, hadde jeg med meg en liten valp gjemt under jakka, tenkte hun ville smile av overraskelsen. Men da jeg åpnet døra, var leiligheten tom, bortsett fra en lapp på kjøkkenbordet.
På lappen hadde Elise skrevet at hun dro, selv om hun elsket meg. Mine evige mistanker hadde gjort henne utslitt, og hun kunne ikke annet enn å gå. Hun ba om tilgivelse og bønfalte meg om å la være å lete etter henne.
Nå, etter tolv år, møtte jeg henne plutselig igjen i Oslo, hvor jeg var på jobbreise. Vi snakket sammen lenge, men til slutt måtte jeg si: «Unnskyld, men jeg må gå, jeg rekker ikke bussen min til Notodden.»
Da sa Elise:
Hans, gjør meg en tjeneste, vær så snill. Jeg vet du har dårlig tid, men for alt det fine vi hadde sammen, vær så snill og ikke si nei til dette. Kan du bli med meg innom et kontor? Det er viktig for meg, og jeg klarer det ikke alene.
Selvsagt gikk jeg med på det, men sa: «Bare vi gjør det kjapt!» Vi gikk inn i et gammelt, stort bygg i sentrum, og lenge gikk vi fra den ene delen til den andre. Vi gikk opp og ned trapper, og det føltes som om vi brukte omtrent femten minutter. Folk passerte oss; barn, voksne og gamle, og jeg tenkte ikke over hva barn og gamle skulle på et kontorbygg midt i Oslo. Jeg hadde bare øynene på Elise, alt annet var uviktig.
Etter hvert gikk hun inn en dør og lukket den bak seg. Før hun forsvant, så hun på meg som om hun tok farvel, og sa:
Det er rart jeg klarte verken å være med deg, eller uten deg.
Jeg ble stående der i gangen og ventet på henne. Ville egentlig spørre hva hun mente med det siste hun sa, men Elise kom ikke ut igjen. Plutselig våknet jeg som fra en drøm. Jeg måtte virkelig gå, og jeg var i ferd med å miste bussen! Da jeg så rundt meg, fikk jeg et støkk. Bygget jeg befant meg i var forlatt; store hull gapte der vinduene hadde vært.
Trapper var det knapt bare noen planker jeg måtte forsiktig balansere ned for å komme meg ut. Jeg kom en hel time for sent til bussen min og måtte kjøpe ny billett for 320 kroner til neste avgang.
Senere fikk jeg vite at bussen jeg ikke rakk hadde kjørt av veien og havnet i elva. Ingen av passasjerene overlevde.
To uker senere sto jeg foran døren til min gamle svigermor, som jeg hadde funnet gjennom folkeregisteret. Astrid fortalte at Elise døde for elleve år siden, ett år etter skilsmissen. Jeg nektet å tro det, tenkte at moren hennes bare ville slippe at jeg jaktet på Elise igjen med min sjalusi.
Som svar på min bønn om å få se graven, sa Astrid ja til min overraskelse. To timer etter sto jeg foran graven, og fra steinen smilte Elise mot meg. Kvinnen jeg elsket hele livet, og som på mystisk vis hadde reddet mitt.
