Anna Petrovna satt på en benk i sykehusparken og gråt. I dag fylte hun 70 år, men verken sønnen eller datteren kom på besøk eller gratulerte henne. Heldigvis husket romvenninnen, Evgenia Sergejevna, bursdagen og ga en liten gave, og pleier Masha bød henne et eple til ære for dagen. Omsorgsboligen var anstendig, men personalet brydde seg lite. Alle visste at de eldre ble plassert her av barn som syntes de ble en byrde. Sønnen til Anna Petrovna hadde selv brakt henne, under påskudd av at hun trengte hvile og behandling – i virkeligheten kom hun bare i veien for svigerdatteren. Leiligheten var Annas, men sønnen overtalte henne til å skrive den over på ham. Han lovte at alt skulle bli som før, men snart flyttet hele familien inn, og en krig med svigerdatteren brøt ut. Hun klaget på alt, og sønnen tok ikke lenger morens parti. Så begynte de å hviske sammen, og snart foreslo sønnen et «rekreasjonsopphold» på institusjon. Da Anna spurte ham rett ut om han satte henne på gamlehjem, nektet han, men hun så sannheten. Han skrev henne inn og kom bare én gang innom med litt frukt. Siden har hun bodd der i to år. Da hun ringte hjem etter en måned, svarte fremmede – sønnen hadde solgt leiligheten og forsvunnet. Anna gråt noen netter, men visste at hun aldri fikk komme hjem. Det mest sårende var at hun i sin tid sviktet datteren Dasha for sønnens skyld. Livet begynte i landsbyen med ektemannen, huset og barna. De flyttet til byen for et bedre liv, men mannen døde brått i en ulykke. Anna stod alene med to små og jobbet som renholder for å klare seg. Sønnen rotet seg bort, og Anna måtte låne penger for å redde ham, som hun slet med å betale tilbake. Datteren Dasha giftet seg, men ble alene etter mye sykdom i familien. Anna hadde spart, men gav pengene til sønnen fremfor datteren da hun trengte hjelp. Dasha kuttet kontakten og sa hun ikke hadde noen mor lenger. De tok aldri opp igjen kontakten – i tjue år. Dasha fikk til slutt familien sin på beina og flyttet med dem til kysten. Nå, etter to tiår, sitter Anna alene – men plutselig hører hun stemmen til datteren. Hjertet stanser nesten, hun snur seg og ser Dasha. Datteren har funnet henne etter lang tids leting og vil ta henne med hjem til sitt eget store hus ved havet. De omfavner hverandre i glede og tårer, for denne gangen er det gledestårer. «Hedre din far og din mor, så dine dager kan bli mange i det landet Herren din Gud gir deg.»

Inger Johansdatter satt på en benk i hagen utenfor eldrehjemmet og felte noen tårer. I dag fylte hun sytti, men verken sønnen eller datteren hadde verken ringt eller besøkt henne. Riktignok hadde romvenninnen hennes, Rigmor Olsen, gratulert henne, og til og med gitt en liten gave. Og den alltid blide vaskehjelpen, Mette, kom innom med et eple til bursdagen. Selv om dette var et anstendig eldresenter, kunne man trygt si at de ansatte stort sett var som middels fornøyde med lønningsposen hyggelige, men ellers ganske uengasjerte.

Alle visste jo hvordan det var gamle folk ble gjerne kjørt hit av barna sine, når de gamle begynte å bli plagsomme å ha hjemme. Det var også slik Inger havnet her. Sønnen hadde sagt at hun trengte en pause, litt behandling og oppfrisking, men i realiteten sto hun bare i veien for svigerdatteren.

Leiligheten hjemme var jo hennes, men så fikk sønnen henne overbevist om å overføre den til ham. Da hun skrev under på papirene, lovte han høyt og hellig at alt skulle være som før, hun skulle fortsatt bo hjemme. Men det tok ikke lang tid før hele familien flyttet inn, og det hele utviklet seg til en aldri så liten borgerkrig med svigerdatteren. Ingenting var gjort riktig, det var alltid noe galt med maten, søl i dusjen, eller hvem vet hva.

Først forsvarte sønnen henne, men etter hvert begynte han å sukke og kjefte selv. Inger merket også at de ofte hvisket sammen, og så snart hun åpnet døra stanset samtalen brått.

En dag kom sønnen med den klassiske: Mamma, du trenger å komme deg litt bort, slappe av og få deg litt behandling. Inger så ham rett i øynene og spurte tørt, Så nå skal jeg plasseres på gamlehjem, gutten min? Sønnen begynte å fikle med døra og svarte: Neida, mamma, det er bare et slags helsehotell, du får det kjempefint. Du er hjemme igjen om en måned. Så tok han henne med, fikk skrevet under de nødvendige papirene i en fei, og forsvant ut døra med et løfte om å komme tilbake veldig snart.

Han dukket bare opp én gang med to epler og to appelsiner, spurte hvordan det gikk, men orket ikke høre ferdig svaret før han hastet videre.

Slik har Inger bodd her. I snart to år nå.

Da det hadde gått en måned uten et eneste besøk fra sønnen, prøvde Inger å ringe hjem. I andre enden svarte noen helt fremmede. Leiligheten var visst solgt, og sønnen var som sunket i jorda. Inger gråt seg gjennom et par netter, men innerst inne hadde hun jo skjønt hvor det bar, og bestemte seg for at det ikke var mer vits i å sløse bort flere tårer hun fikk tross alt aldri komme hjem. Og det som var aller vondest, var at hun selv hadde såret datteren for å sikre sønnens lykke.

Inger var bondejente fra Telemark. Hun hadde giftet seg med nabogutten, Per, og sammen hadde de et rimelig stort småbruk. Lønna var ikke den beste, men sultet gjorde de ikke. Så en dag kom en bybekjent forbi og snakket varmt om hvor fantastisk det var i Oslo høyere lønn, og leilighet fulgte visst med på kjøpet. Per tente på ideen, og snart var det avgjort: Alle eiendeler ble solgt, og familien satte kurs mot hovedstaden.

De fikk seg faktisk leilighet med en gang. Nye møbler ble kjøpt, og Per var overlykkelig over å ha råd til en sliten, men trofast Volvo. Men lykken var kort. Per havnet i en bilulykke, og bare to dager senere måtte Inger følge mannen sin til graven.

Nå sto hun alene med to barn. For å få endene til å møtes, vasket hun trapper kveld etter kveld. Hun tenkte at barna ville vokse opp og hjelpe henne, men så enkelt var det ikke. Sønnen rotet seg bort i et guffent miljø, og Inger måtte låne penger for at han ikke skulle havne bak lås og slå. Disse lånene brukte hun flere år på å betale tilbake.

Datteren, Marthe, giftet seg og fikk en sønn. Alt gikk fint det første året, men så ble gutten ofte syk. Til slutt måtte Marthe slutte å jobbe for å følge unggutten land og strand rundt til sykehus, diagnosene lot vente på seg. Til slutt fant de ut hvilken sjelden sykdom han hadde, men den kunne bare behandles ett sted i hele landet og ventelistene der var lange som et vondt år.

Da mannen hennes til slutt forsvant ut døra (han lot henne heldigvis beholde leiligheten), møtte Marthe, på et sykehus, en ny mann enkemann, som også hadde en datter med samme diagnose. Slik fant de hverandre.

Etter fem år ble denne mannen alvorlig syk og trengte dyr operasjon. Inger hadde noen penger på bok egentlig tenkt til sønnen, slik at han kunne kjøpe seg sin første leilighet. Da datteren, Marthe, ba om hjelp til mannens operasjon, syntes Inger det var for drøyt å bruke penger på en fremmed sønnen trengte dem jo mest, mente hun. Dermed sa hun rett og slett nei.

Marthe tok det tungt, og da hun bærte kofferten ut døra, sa hun tørt: Du er ikke min mor mer. Og når du selv blir hjelpeløs, ikke kom til meg. Og så har det vært stille mellom dem i over tjue år.

Marthe fikk heldigvis behandlet mannen sin, og tok med begge barna og flyttet vestover helt til kysten. Hadde hun fått gjort alt om igjen, ville Inger valgt annerledes. Men sånn er livet det lar seg ikke spole tilbake.

Inger reiste seg sakte fra benken, og tuslet over plenen mot inngangen. Plutselig hørte hun:

Mamma!

Hjertet hoppet i brystet. Hun snudde seg langsomt. Der sto hun Marthe! Forfjamset var hun nær ved å gå i knestående, men Marthe var raskt framme og tok et godt tak rundt henne.

Endelig fant jeg deg, mamma Broren min var håpløs, han nektet å si hvor du var. Men da jeg truet med advokat, og påpekte at det ikke akkurat er lovlig å selge noens leilighet bak ryggen på dem, da ble det fart i sakene

Sammen gikk de inn og fant en sofa i resepsjonen.

Jeg er så lei meg, mamma, for at jeg ikke har snakket med deg på så lenge. Først var jeg såret, men så gikk tiden, og til slutt ble det bare mer og mer flaut å ta kontakt. Men for en uke siden drømte jeg om deg du gikk alene i skogen og gråt. Da våknet jeg helt tung om hjertet, og fortalte alt til mannen min. Han sa faktisk: Reis, og forsøk å forsone deg. Så jeg dro. Men hjemme var det bare fremmede folk. Jeg lette opp broren min, fant til slutt adressen og her er jeg. Nå skal du bli med meg hjem. Du aner ikke så flott vi har det stor enebolig helt nede ved sjøen! Mannen min sa klart ifra: Får svigermor det vondt, tar du henne hit!

Inger klemte datteren sin hardt, denne gangen med tårer som ikke var av sorg, men av ekte glede.

Hedre din far og din mor, så skal du få leve lenge i landet Herren din Gud gir deg.

Rate article
Intigue Life
Anna Petrovna satt på en benk i sykehusparken og gråt. I dag fylte hun 70 år, men verken sønnen eller datteren kom på besøk eller gratulerte henne. Heldigvis husket romvenninnen, Evgenia Sergejevna, bursdagen og ga en liten gave, og pleier Masha bød henne et eple til ære for dagen. Omsorgsboligen var anstendig, men personalet brydde seg lite. Alle visste at de eldre ble plassert her av barn som syntes de ble en byrde. Sønnen til Anna Petrovna hadde selv brakt henne, under påskudd av at hun trengte hvile og behandling – i virkeligheten kom hun bare i veien for svigerdatteren. Leiligheten var Annas, men sønnen overtalte henne til å skrive den over på ham. Han lovte at alt skulle bli som før, men snart flyttet hele familien inn, og en krig med svigerdatteren brøt ut. Hun klaget på alt, og sønnen tok ikke lenger morens parti. Så begynte de å hviske sammen, og snart foreslo sønnen et «rekreasjonsopphold» på institusjon. Da Anna spurte ham rett ut om han satte henne på gamlehjem, nektet han, men hun så sannheten. Han skrev henne inn og kom bare én gang innom med litt frukt. Siden har hun bodd der i to år. Da hun ringte hjem etter en måned, svarte fremmede – sønnen hadde solgt leiligheten og forsvunnet. Anna gråt noen netter, men visste at hun aldri fikk komme hjem. Det mest sårende var at hun i sin tid sviktet datteren Dasha for sønnens skyld. Livet begynte i landsbyen med ektemannen, huset og barna. De flyttet til byen for et bedre liv, men mannen døde brått i en ulykke. Anna stod alene med to små og jobbet som renholder for å klare seg. Sønnen rotet seg bort, og Anna måtte låne penger for å redde ham, som hun slet med å betale tilbake. Datteren Dasha giftet seg, men ble alene etter mye sykdom i familien. Anna hadde spart, men gav pengene til sønnen fremfor datteren da hun trengte hjelp. Dasha kuttet kontakten og sa hun ikke hadde noen mor lenger. De tok aldri opp igjen kontakten – i tjue år. Dasha fikk til slutt familien sin på beina og flyttet med dem til kysten. Nå, etter to tiår, sitter Anna alene – men plutselig hører hun stemmen til datteren. Hjertet stanser nesten, hun snur seg og ser Dasha. Datteren har funnet henne etter lang tids leting og vil ta henne med hjem til sitt eget store hus ved havet. De omfavner hverandre i glede og tårer, for denne gangen er det gledestårer. «Hedre din far og din mor, så dine dager kan bli mange i det landet Herren din Gud gir deg.»