TO SØSTRE… Det var en gang to søstre. Den eldste, Ingrid vakker, suksessrik og velstående. Den yngste, Ragnhild en hjelpeløs dranker. Skjønnheten som en gang fantes, var for lengst borte for Ragnhild idet denne historien utspiller seg: 32 år gammel så hun ut som en utslitt, gammel kvinne.
Hun var mager og grå, ansiktet lilla og oppblåst, knapt med øyne å se, det fettete håret raggete i alle retninger det var lenge siden hun hadde kjent såpe eller en børste. Ingrid hadde gjort alt, brukt både tid og penger på å trekke søsteren opp fra alkoholens gjørme: dyre klinikker, besøkt kloke koner og helbredere alt forgjeves. Hun kjøpte til og med en koselig leilighet til henne, men satte den i eget navn, redd for å miste den til flasken. Etter et halvt år var det eneste igjen i leiligheten en skitten madrass hvor en dødssyk Ragnhild lå, da Ingrid kom for å ta farvel før hun skulle flytte utenlands for godt. Ragnhild klarte ikke å snakke, hadde akkurat nok krefter til å glippe opp øyelokkene og skimte Ingrids uklare figur mot det skitne, uvaskede vinduet.
Rundt madrassen lå tomme flasker, gaver fra bygdas andre alkoholikere. Ingrid våget ikke å la søsteren dø alene på et sånt vis hvordan skulle hun leve med seg selv etterpå? Samvittigheten ville tynge henne. Så for å rense samvittigheten bestemte hun seg for å sende Ragnhild til tanten på landet. Søstrene hadde knapt kontakt med tant Eivor; det eneste de visste, var at morens søster fortsatt bodde der, langt unna, og at hun for mange år siden pleide å komme på besøk med hjemmelaget syltetøy, duftende epler og tørkede kantareller.
Ingrid husket bare navnet på bygda. Hun tenkte: ingen sendte bud da mamma døde, så tanten lever sikkert fortsatt. Hun ba en mannlig bekjent om hjelp, svøpte Ragnhild inn i et gammelt ullteppe og la henne bak i bilen, så dro de av gårde til den lille grenda Kvernås. De fant bygda, og tantes hus. Det var faktisk ikke stort å lete etter: fire små bolighus, det var hele stedet. De bar Ragnhild i teppet inn og la henne på tantes seng. Ingrid la en bunke tusenlapper på bordet og sa: «Hun dør nå, tant Eivor, og jeg må reise. Her er penger til begravelsen, så jeg kan finne graven om jeg kommer tilbake en gang. Det holder både til gjerde og stein.» Hun la igjen nøkkelen til leiligheten hvem skulle ellers få den? Hun takket nei til kaffe og kjørte sin vei
Tant Eivor, 68 år gammel men fortsatt sprek, brettet forsiktig av teppet og så at Ragnhild fortsatt pustet, så satte hun vann over til kokepunktet i det gamle kobbersamovaren. Mens vannet ble varmt, blandet hun tørkede urter i en termos, en liten neve skogsbær, helte over kokende vann og lukket lokket godt igjen. I tre døgn ga hun Ragnhild urtebrygg med honning, tvang inn en teskje hver halvtime, også om natten. På fjerde dagen la hun til litt melk fra sin egen geit, Ragnhild. Også det med teskjeen. Etter det fikk hun grønnsakskraft, og kyllingbuljong tant Eivor hadde syv høner, og hun slaktet to for den døende niesen.
Det var først etter en måned Ragnhild kunne sitte opp i senga selv. Nå var det vinter, og tant Eivor dro henne på kjelke til badstua, pakket i et varmt ullskjerf og teppe. I badstua vasket hun Ragnhild i varme urtebrygg, så redes hun håret til niesen til det duftet eng og sol.
I sin ensomhet fylte tant Eivor all sin kjærlighet og omsorg over i den fortapte niesen, og sakte men sikkert fikk hun henne tilbake til livet. Teskje for teskje fikk hun dryppet ikke bare urter, men også litt av sin egen godhet inn i Ragnhild. Hverken dyre klinikker eller kjente kloke kvinner kunne redde henne, men det kunne hennes egen tante. Ragnhild overlevde. Hun fikk krefter av Ragnhilds geitemelk som duftet av kløver, og morgenomelettene av nyplukkede egg. Håret ble blankt og mykt.
Fargene kom tilbake til kinnene, og det viste seg hun var vakker, med øyne blå som sommerhimmelen. Ragnhild begynte smått å hjelpe til hjemme og på låven: hun lærte å melke geita, plukket ferske egg hver morgen. Maten de lagde var enkel, nesten alt kom fra egne åkre og hage.
Ragnhild, som hadde vært på kanten av døden, savnet ikke sitt gamle liv, hun nøt denne en ny start, fra bunnen av. Hun gledet seg over morgensola, over skyene som hastet over himmelen, over vårblomster som foldet seg ut. I elvekrattet dukket ei and med ni små andunger opp, og Ragnhild gikk dit med gammelt brød. Og så oppdaget hun et talent tant Eivor lærte henne å hekle. Først lagde hun små brikker, så reiste de sammen inn til byen og kjøpte mange garnnøster, og Ragnhild begynte å lage store sjal med vakre mønstre.
Snart kom bestillingene inn for sjalene var sjeldent vakre. Ragnhild begynte å tjene godt. Etter tre år tok vakre Ragnhild med seg tant Eivor fra avsidesliggende Kvernås til en rolig småby ved Skagerrak. De la sammen tantens oppsparte midler og Ragnhilds inntekter fra de eksklusive sjalene, og kjøpte et lite, koselig hus med hage. Om morgenen kunne geita Ragnhild, transportert på spesialbil betalt med penger fra Ingrid, stå under epletreet, tygge sakte på nedfallsfrukt og se ut mot havet der hun kunne skimte sine to kjære mennesker, badende i det lune bølgeskvulpet.
Vet du hva som er det fineste med denne fortellingen? Den er sann.
TO SØSTRE… Det var en gang to søstre. Den eldste, Valentina, var vakker, suksessrik og rik. Den yngste, Zoja, var en stakkars alkoholiker. Når denne historien begynner, var det ikke lenger noe å si om skjønnheten til 32 år gamle Zoja – hun så mer ut som en gammel kjerring: utmagret, ansiktet blålig og opphovnet så man knapt kunne se øynene, bustete hår som ikke hadde kjent såpe eller kost på lenge. Valentina kunne ingen bebreide; hun brukte mye tid og penger på å få søsteren ut av alkoholens klør: på dyre klinikker, til “kloke koner” – alt forgjeves. Hun kjøpte en koselig leilighet til Zoja, men skrev den på seg selv, så Zoja ikke skulle bytte den bort for sprit. Etter et halvt år var bare en skitten madrass igjen av inventaret, og der lå den døende søsteren da Valentina kom for å ta farvel – hun skulle flytte utenlands for godt. Zoja kunne ikke si noe, hadde bare styrke til å åpne øynene litt og se gjennom det skitne vinduet et uklart omriss. Rundt lå tomme flasker som hjertelige lokale alkoholikere hadde delt med henne. Valentina klarte ikke å forlate søsteren – hvordan skulle hun leve med det? Hun bestemte seg for å lette samvittigheten ved å frakte Zoja til sin tante Oline på bygda. Søstrene hadde nesten ikke kontakt med Oline, bare visst at morens søster fantes og for mange år siden hadde kommet med landlige gaver: syltetøy, røde, velduftende epler, tørket sopp. Valentina husket kun navnet på bygda. Tenkte: hun ble ikke invitert i begravelse, så tanten lever sikkert. Hun ba en mannlig venn om hjelp, svøpte Zoja i et teppe, la henne i baksetet og reiste til bygda Samovarheim. Bygda fant de, tantes hus også – ikke vanskelig: fire bolighus var hele bygda. Zoja lagt på tantes seng, penger lagt på bordet: “Hun dør, jeg må dra, tante Oline. Pengene er til begravelsen – kanskje jeg kommer en gang, så jeg kan finne graven. Her er det nok til både gjerde og stein.” Hun ga tanten nøkkelen til Zoja sin leilighet – hvem ellers? Hun takket nei til te og dro avgårde … Tante Oline, 68, sprek og enslig, brettet ut Zoja, sjekket at hun pustet, og satte på samovaren. Mens den varmet, fylte hun termos med tørkede urter fra lerposer, tilsatte noen bær, kokte opp og lot det trekke tett lukket. Tre dager matet hun Zoja med urteavkok og honning, nesten tvang en teskje inn i munnen annenhver halvtime. Selv om natten. Fjerde dag fikk Zoja også geitemelk fra Marta, teskje for teskje. Deretter ble det grønnsaksbuljong og kyllingsuppe. Kyllingene var hennes egne, ikke mange, bare sju – hun ofret to for å lage kraft til den døende niesen. Først etter en måned klarte Zoja å sitte oppreist. Tante Oline dro henne til badstua på kjelke (det var vinter), svøpte henne inn i sjal og pledd. På badet brygget hun ulike urter og vasket Zoja med urteavkok. Til slutt grer hun Zojas hår, og det dufter av eng og sommer … Enslige tante Oline la all sin ubrukte omsorg og kjærlighet i niesen og fikk henne på bena igjen – ja, nærmest liv for liv, teskje for teskje, sammen med kraften fra urtebrygget, helte hun innbitt biter av sin godhet i døende Zoja. Dyre klinikker og “kloke koner” klarte ikke å redde jenta, men hennes egen tante gjorde det. Zoja overlevde. Blev sterkere av deilig, kløverduftende melk fra geita Marta, milde morgenomeletter av ferske egg. Håret ble silkemykt og blankt. Roser i kinnene. Det viste seg hun var en skjønnhet med blå øyne. Etter hvert hjalp hun tanten i hus og fjøs, lærte å melke Marta, samlet egg hver morgen. Maten lagde de selv – alt fra hagen. Zoja, som kom tilbake fra dødens rand, tenkte aldri på sitt gamle liv. Hun trivdes med dette nye. Hun så solen stige, hvite skyer på himmelen, blomster som spirer om våren. I sivet langs elva dukket en and opp med små unger som hun matet med brød. Så oppdaget hun et talent. Tante Oline lærte henne å hekle. Først små brikker, så dro de til byen og kjøpte masse garn – Zoja begynte å hekle store, vakre sjal med fantastiske mønstre. Bestillinger flommet inn. Hun tjente gode penger. Etter tre år tok skjønnheten Zoja med seg elskede tante fra avsides Samovarheim og til en rolig småby ved det varme havet. De la sammen tantes oppsparte midler og Zojas salg av eksklusive sjal, og kjøpte et lite, koselig hus med hage. Om morgenen står geita Marta, fraktet ned i spesialbil betalt av Valentina, og tygger drømmende et eple fra lav gren mens hun ser utover havet. Der, i det varme vannet rett utenfor stranden, bader to kvinner hun elsker. Og vet dere hva det aller fineste er? Dette er en sann historie.
