15. desember 2025
Kjære dagbok,
I dag fikk jeg vite at den merkelige jenta på første etasje egentlig er et monster. Jeg, Eirik, spiste sjokoladebar som om ingenting hadde skjedd. Magnus har alltid blitt imponert over min evne til å tygge uansett hva som foregikk rundt meg. Jeg spiste søtsaker både i timene, i friminuttene og etter skoletid. En gang snek jeg en godteri i lomma midt i en mattetest, og læreren ga meg en streng reprimande for det.
Magnus så på meg med store øyne og spurte:
Hva mener du? Hvilket monster snakker du om?
Jeg svarte:
Det er helt ekte! På hodet hennes er det slangehud i stedet for hår, og om natten spiser hun barn! Har du ikke hørt at gutter forsvinner i byen?
Magnus hadde hørt på nyhetene om to tiårige gutter som har vært savnet i flere uker, men han trodde ikke på mine skrekkhistorier. Han tenkte at jeg, som bare er en sjetteklassing, fortsatt lever i fantasiens verden. Likevel klarte han ikke å kvitte seg med tanken på min merkelige nabo.
Når jeg kom ned til min egen sjette etasje (Eirik bor i niende) klarte jeg ikke å konsentrere meg om leksene. Jeg tenkte på jenta. Hun oppførte seg alltid merkelig: hun kom ut av leiligheten på første etasje kun om kvelden eller når det regnet, alltid i en mørk frakk med hettegenser trukket ned over ansiktet. Ingen i bygget visste hva hun het, hvor gammel hun var eller hva hun holdt på med, og vinduene hennes var alltid dekket med tunge, mørke gardiner. Når noen kom i trappen, bare nikket hun lavt og holdt hodet nede, uten et eneste ord.
Til og med de eldre i oppgangen kjente henne kun som «galen» og «ensom». En dag overhørte jeg en samtale mellom to pensjonerte beboere:
Jeg var på butikken med tunge poser, og så denne gale jenta komme ut av leiligheten. Hun støttet seg mot veggen og bare stirret meg fra under hettegenseren. Ingen hilsen, ingen farvel!
Ja, hun er skremmende. Hun unngår folk som om de var pest. Jeg har sett henne rundt klokkeslettet elleve om kvelden, som en skygge som dukker opp fra trappen. Hvorfor går hun ut om natten?
Hva kan man forvente av en ensom? Hun er jo akkurat det hun er!
Dagen begynte dårlig allerede i historie timen. Jeg ble kalt på tavlen og mumlet om Jarl den vise, som om jeg hadde lest om ham. Læreren skjønte altfor raskt at jeg ikke visste noe, og ga meg en todobbel. Jeg ble ydmyket. Etterpå kom Kolstad, den store bråkmaker, over og ropte at jeg var «Jarl den tykke». Tolkningskameratene hans, Tormod og Jørgen, plukket opp kallenavnet med glede og rev tak i croissanten min mens jeg holdt på å spise den.
Jeg ropte:
Gi meg croissanten tilbake! med visshet om at jeg bare ropte i blinde. Jeg kunne ikke la vennen min stå alene når han ble mobbet, så jeg måtte gripe inn.
Kolstad lo og sa:
Åh, den tynne forsvarer den tykke!
I klassen ble vi kalt «Den tykke og den tynne». Vi satt ved samme pult og gikk sammen til og fra skolen. Jeg er en slank gutt og ser yngre ut enn jeg egentlig er, så ved siden av den kraftige Eirik føltes jeg som en spøk. Jeg prøvde å gribe croissanten fra Kolstad i et sprang, men falt klønete og traff et jordklode på lærerens skrivebord. Jordkloden knuste med et høyt smell, rullet i to, og en sprekk løp gjennom den ene halvdelen. I akkurat det øyeblikket kom geografilæreren inn.
Jordkloden ble bare lett skadet, men etter timen sa hun:
Magnus, bli her.
Jeg gikk mot lærerens bord med nølende skritt, unngikk blikket hennes. Hun så på meg og spurte:
Magnus, hva holder du på med? Du er en kjekk gutt
Hun holdt en lang pause, og jeg følte at jeg ville krype under pulten. Jeg forestilte meg at hun skulle kalle inn rektor eller ringe moren min. Jeg hadde allerede fått en reprimande fra foreldre for en dårlig karakter.
Lykke til, tenkte jeg, men hun fortsatte:
Jeg vil ikke kalle inn foreldre, men du må hjelpe meg etter timen med lærebøkene.
Jeg pustet lettet ut. Det var i det minste ingen samtaler med foreldre. Stemningen var fortsatt dårlig, men jeg fikk litt ro. Etter skolen ble Eirik tatt med til lege, så han hadde ingen tid til å bli med meg og ta hevn på Kolstad.
Etter timen løp vi raskt til garderoben for å hente frakken, mens jeg, med en trist blikk på kaoset i omkledningsrommet, gikk inn i geografilærerens kontor. Hun fikk meg til å bære bøker fra biblioteket og så rydde klasserommet. Det tok over to timer, og da jeg gikk ut av den tomme skolen, hadde mørket senket seg over byen, tunge, fuktige skumringstimer.
Jeg vandret hjem med tunge sko, regnet dryppet inn i hettegenseren min. Hvor urettferdig er livet! Jeg stod opp for en venn, men endte opp som den eneste som ble straffet. Kolstad fikk ingen straff, selv om han var den som startet alt. Og så var det den forferdelige regnet som fortsatte å dale.
Jeg tenkte på kusinen min, som sendte bilder av snø som lå som et eventyr i gatene. Her var bare våte fortau og en kjølig, gjennomtrengende vind.
Mens jeg gikk gjennom parken som vanlig, gikk jeg langs stien med Eirik, men i dag var jeg alene. Jeg husket de mørke vinduene til naboen på første etasje, og plutselig føltes den så kalde alenetiden enda mer truende. Trærne stakk mot den grå himmelen med nakne greiner, og buskene på sidene så nesten ut som om de skjulte noe.
Hva om noen lurer i buskene og venter på et bytte?
Jeg tenkte på den merkelige naboen, som kanskje var ute på jakt etter ensomme, forvirrede gutter. Bildet av slangeøyne som glødet i mørket fikk meg til å øke farten. En bølge av iskjølt frykt løp gjennom kroppen, og jeg følte at dette ikke bare var vind eller regn. Jeg snudde meg og så en skygge i en hettegenser gå etter meg.
Jeg begynte å løpe og hørte en mannlig stemme bak meg:
Stopp, gutt!
Det var en stemme jeg ikke kjente, men den var likevel skremmende. Jeg visste at jeg ikke skulle snakke med fremmede, spesielt ikke på en øde sti i mørket. Ryggsekken min føltes som en tung stein, og jeg tenkte på hvordan vi alltid blir tvunget til å bære tunge skolebøker.
Skrittene hans kom nærmere. En mann løp stille bak meg, steinene knirket under ham. Jeg hørte tung pust rett bak meg. Plutselig ble jeg trukket bakover av en kraftig hånd som grep tak i ryggsekken. Jeg snudde meg sakte og så en høy, kledd mann med hettegenser som holdt meg fast ved skulderen.
Han smilte sarkastisk:
Hvorfor løper du? Jeg ville bare prate.
Jeg klarte ikke å rope om hjelp. Munnen min ble tørr, og tungen klumpet seg i halsen. En annen hånd dukket opp bak hans rygg, noe som fikk meg til å fryse. Hva var det? En kniv? En pistol?
Ingen andre var i nærheten. Gatelysene var fortsatt av, og regnet trommet monotont på benkene og de mørke lyktene som ennå ikke var tent. Jeg håpet på at en hundelufter skulle gå forbi, men ingen kom.
Mannen holdt en annen hånd bak ryggen, med en grimete klut som luktet av såpe og kjøkkenrengjøring. Lukten traff nesen min som en sjokkbølge, og jeg følte svimmelhet. Jeg var i ferd med å miste bevisstheten, da plutselig en mindre skikkelse sprang ut fra buskene som en katt og angrep den store mannen. Han slapp taket i meg, og jeg snudde meg i panikk.
Kroppen min låst fast i bakken, beina føltes som de hadde vokst fast i jorden. Det føltes som en evighet før jeg endelig klarte å reise meg. To skygger i hettegensere sto foran meg, begge med mørke øyne som glødde som kull.
Den lille mannen, tynnere enn den andre, klarte likevel å velte den store mot bakken. En voldsom skrik brøt ut fra ham, så skriket hans ble blandet med den kalde vinden. Deretter kom en rar, hul lyd, som om noen tygde på en saftig frukt med et gisp.
Plutselig ble gatebelysningen slått på, og den lille skikkelsen bøyde seg over den store, og trakk lange, svarte hår ut fra hettegenseren. Det var en kvinne.
«Er det virkelig deg?», tenkte jeg, men klarte ikke å formulere tanken. Hun reiste seg rolig, og så på meg med blodige kjever og to lange, hvite tenner som glitret i lyset. Hun tørket blodet av munnen med ermene, som om det var smør.
Dette var jenta fra første etasje. Jeg hadde sett henne noen ganger: blek, tynn, alltid i den samme mørke hettegenseren. Nå stod hun der, med ansiktet farget av blod, og tennene blottet.
Hun så på meg med de samme gule, katteliknende øynene, og forsvant i buskene. Den store mannen lå på bakken, blødd av eget blod, og en mørk flekk spredte seg rundt halsen hans. Kluten med den sterke såpen lå alene i en krok, uten noen eier.
Etter noen sekunder klarte jeg å samle motet mitt og flyktet fra parken så raskt jeg kunne. Jeg løp som en pil inn i leiligheten min, slo meg ned i dørkarmen, og pustet tungt. Heldigvis var foreldre borte den kvelden; det hadde vært vanskelig å forklare dem hvorfor jeg løp så vilt.
Jeg bestemte meg for å holde dette for meg selv. Ikke engang Eirik skulle vite hva som skjedde i parken. Kanskje han trodde jeg hadde overdrevet, eller at jeg var gal. Kanskje han ville tro at vampyren reddet meg i stedet for å spise meg. Hvorfor lot den mystiske naboen meg leve?
Siden den kvelden har jeg brukt mesteparten av fritiden min foran TV-en, redd for å gå glipp av nyhetsoppdateringer om en mulig død i parken. Men ingen nyheter kom. Tre dager senere ble historien om to savnede gutter nevnt kort i kveldssendingen: de ble funnet i en mannens hus i forstaden, men ingen ble spurt om hvordan han døde. Kanskje de ville unngå å skremme folk med tanken på en sulten vampyr som vandrer i byen.
Jeg skjønte at media aldri ville fortelle hele sannheten, så jeg sluttet å følge dem og lot historien forsvinne i skolearbeid, juleforberedelser og de kommende nyåret.
Senere, på slutten av desember, var snøen endelig kommet. Magnus og jeg kom hjem fra sjakkklubben da den skumle jenta fra første etasje slynget seg ut av trappen. Eirik var så opptatt av å fortelle om sin seire i sjakk at han ikke la merke til henne. Han hadde nylig blitt anbefalt av legen å kutte ned på søtsaker, og hadde gått ned i vekt. Selv Kolstad sluttet å erte ham.
Jeg snakket halvhøyt med Eirik, men holdt blikket på den blodige kvinnen. Da hun passerte, kastet hun et raskt blikk mot meg, og jeg så det bleknet ansiktet hennes ingen tenner, ingen glødende øyne, kun en blek, nesten uskyldig kvinne.
Eirik brøt endelig stillheten:
Å, så er det den ensomme jenta fra første etasje!
Jeg svarte ikke, men før jeg gikk inn i trappen, snudde jeg meg en siste gang og så henne forsvinne langs de hvite, snødekte fortauene, som om hun ble oppslukt av snøstormen.
—
Kjære dagbok, jeg har lært at frykt kan gjøre oss blinde for fakta, men også at sannheten ofte gjemmer seg i skyggen av vår egen nysgjerrighet. Jeg vil fremover lytte mer til intuisjonen min og ikke la mobbing eller overtro styre handlingene mine. Å stå opp for en venn er viktig, men jeg må også passe på meg selv og ikke la andre dra meg ned i deres mørke spill. Det er en balanse jeg skal huske.
