Hvordan kunne hun?! Uten å spørre! Uten å rådføre seg! Tenk å finne på noe sånt: å komme inn i noens leilighet og begynne å bestemme som om det var sitt eget hjem! Ingen respekt! Kjære Gud, hvorfor må jeg oppleve dette? Hele livet har jeg tatt vare på henne, og dette er takken! Hun ser ikke engang på meg som et ordentlig menneske! – Nina tørket tårene, – hun synes visst livet mitt er forferdelig! Hun burde heller ta en titt på sitt eget! Sitter der i ettromsleiligheten sin og tror hun har fått tak i lykken. Ikke har hun en ordentlig mann, ikke en ordentlig jobb – bare hjemmekontor. Hva lever hun egentlig av? Og så skal hun lære meg hva som er riktig og galt? Jeg har for lengst lagt bak meg det hun så vidt har begynt å forstå! Den siste tanken fikk Nina til å hoppe opp fra stolen. Hun gikk ut på kjøkkenet, satte på kjelen, og stilte seg ved vinduet. Da hun så ut over det festpyntede, lysende bybildet, begynte hun å gråte igjen: «Alle forbereder seg til nyttår, bare jeg har ikke noe å feire… Alene, som alltid…» Vannkokeren pep. Nina, fordypet i tankene, la ikke merke til det engang… Hun var tjue da moren, i en alder av 45, fikk en datter til. Nina undret seg: hvorfor trengte moren alt det styret? – Jeg vil ikke at du skal bli helt alene, forklarte moren, – det er så godt å ha en søster. Du vil skjønne det en dag. – Jeg skjønner det nå, sa Nina likegyldig, – men bare vit at jeg ikke kommer til å passe på henne. Jeg har mitt eget liv. – Ikke nå lenger, svarte moren med et smil. Ordene viste seg å bli profetiske. Den lille jenta var bare tre år da moren døde… Faren gikk bort enda tidligere. Alt omsorg for lillesøsteren falt på Nina, som i praksis ble som en mor for Natasha. Til hun var ti, kalte lillesøsteren henne «mamma». Nina giftet seg aldri. Søsteren var ikke grunnen; det dukket bare aldri opp den rette mannen som kapret hjertet hennes. Det var heller ikke så lett å møte noen – Nina gikk aldri ut, søkte ikke moro: bare hjem, jobb og søster, om og om igjen… Hun ble voksen på et øyeblikk etter foreldrenes død. Hele livet sitt viet hun søsteren: hun oppdro henne, sørget for utdanning. Nå er Natasha voksen, bor for seg selv. Skal gifte seg. Hun er ofte innom Nina: søstrene står hverandre nær, selv om de er svært forskjellige i alder, gemytt og verdenssyn. Nina, for eksempel, er altfor forsiktig og sparsom. Leiligheten hennes har blitt et lager av gamle, unyttige ting. Let litt, og du finner sikkert en kåpe hun brukte for ti år siden, mye slankere den gang. Eller kvitteringer fra to tusen og noe. På kjøkkenet hos Nina florerer det av sprukne kopper, hakkete kjeler, stekepanner uten håndtak. Hun bruker dem ikke lenger, men kaster ingenting – tenk om det blir bruk for dem? Ikke har hun pusset opp heller – ikke kosmetisk, ikke delvis. Ikke fordi hun ikke har råd, men fordi tapeten fortsatt holder. Vanen med å spare på alt for søsterens skyld har satt sine spor. Natasha er helt motsatt: blid, lett og ledig. Hjemme hos henne er det bare det nødvendigste. Ingen lagre, kun det som trengs. Hun har til og med en regel: «Hvis jeg ikke har brukt en ting i løpet av et år, skal den ut!» Derfor er det lyst, åpent og luftig hjemme hos Natasha. Gang på gang foreslo hun til Nina: – Kom, vi gjør litt oppussing! Vi kan gå gjennom tingene dine, snart har du ikke plass til deg selv her engang. – Jeg skal ikke kaste noe, og jeg vil ikke forandre på noe, svarte Nina, – jeg trenger ingen oppussing. – Hvordan kan du si det? Har du sett gangen din? De tapetene har eksistert siden tidenes morgen! Det er som å gå inn i en kjeller. Alt gammelt rot stjeler jo energi, du aner ikke hvor mye! Det er ikke bra, det kan gjøre deg syk, forsøkte Natasha å overtale. Men Nina ristet på hodet, som alltid. Da bestemte Natasha seg for å gjøre oppussingen selv – som en overraskelse! Så skulle Nina få se forskjellen på før og etter. Hun valgte gangen, den delen med minst møbler og ting. En uke før nyttår, mens Nina jobbet nattevakt, kom Natasha og samboeren hennes til leiligheten (søstrene hadde nøkkel til hverandre) og hengte opp nye tapeter. De mørke, grove veggene ble til vårgrønt med gullmønster. Så satte de alt på plass, for Natasha turte ikke kaste noe av søsterens ting, og dro hjem. Nina, som ikke ante noenting, kom hjem og gikk straks ut igjen – hun trodde hun tok feil dør. Sjekket nummeret. Det stemte… Hun gikk inn igjen. Og skjønte alt. Natasha! Hvordan våget hun?! Nina slo nummeret til søsteren, kjeftet henne huden full og la på. En halvtime etter sto Natasha i døra. – Hvem ba deg?! – utbrøt Nina på trappa. – Jeg ville bare glede deg, Ninochka. Se så fint det er blitt: lyst og rent, forklarede Natasha. – Ikke tro du kan bestemme i mitt hjem! – Nina klarte ikke roe seg. Hun kastet skarpe ord mot Natasha. Til slutt orket Natasha ikke mer: – Nå er det nok. Lev i rotet ditt som du vil. Jeg kommer aldri inn hit igjen! – Sant gjør vondt, hva? Flykter du? – Jeg synes bare synd på deg, svarte Natasha stille og gikk… Hun har ikke ringt på en uke. Slik har aldri søstrene kranglet før. Og nå er det snart nyttår. Skal de virkelig feire hver for seg? Nina gikk ut i gangen og sank ned på en krakk. «Det har faktisk blitt mer plass her,» tenkte hun og forestilte seg Natasha og Sasha som la tapet, hvor nøye de hadde vært, ikke en eneste rynke, og hvordan de så for seg overraskelsen i ansiktet hennes. «Hvorfor ble jeg så sint? Det er jo mye finere nå. Lysere. Og jeg er glad innerst inne. Kanskje søsteren min har rett?» Plutselig ringte telefonen… – Ninochka, – Nina hørte at Natasha gråt, – tilgi meg. Jeg ville ikke såre deg. Jeg ville bare glede deg… – Ikke tenk på det, jenta mi, jeg er ikke sint lenger, – Nina gråt også av følelsene, – og jeg har ingenting å tilgi. Tapeten er fantastisk, og etter nyttår begynner vi å rydde ordentlig – hvis det går greit for deg, da. – Selvfølgelig! Jeg hjelper gjerne! Hva med i dag? Det er jo nyttår… Jeg klarer ikke tanken på å feire uten deg… – Ikke jeg heller… – Så kom da! – utbrøt Natasha gledestrålende – Alt er klart: ekte juletre, lyslenker, levende lys. Akkurat som du liker. Og ikke stress: jeg har laget nesten alt ferdig. Jeg trodde helt til det siste at vi skulle møtes i kveld, sammen. Ta det med ro – Sasha kommer og henter deg. Nina gikk bort til vinduet igjen. Nå så hun på den festpyntede byen med helt nye øyne. Hun så ut, og tenkte: «Takk, mamma… For søsteren min…»