Barnebarnet mitt ble levert på døra igjen av svigerdattera, sukket naboen min, Liv, da vi møttes i trappeoppgangen i blokka. Jeg klarer jo ikke å få i henne skikkelig mat! «Mamma sier at prinsesser ikke spiser så mye!» sier hun, svelger to skjeer grøt, og der stopper festen! Jenta lyser jo grønt av underernæring, snart må jeg sikkert levere henne inn på forskningslaboratoriet!
Liv mislikte svigerdatteren sin, Ingrid, fra første sekund. Bare fordi Ingrid var hele sju år eldre enn Livs sønn, Sindre. Og Sindre selv var knapt ferdig med videregående en guttunge, egentlig.
Han hadde jo aldri sett på ei jente før henne! klaget Liv. Ikke rart han gikk fem på der. Hun forførte ham med erfaringen sin, så klart!
Men Ingrid var vakker som dagen er lang, stilig og skarp i kantene. Hun holdt seg slank, kledde seg med stil og klatret karrierestigen. At Sindre ble betatt av henne, var ikke akkurat noe mysterium for meg menn ser jo ofte først og tenker etterpå, og her var det virkelig noe å feste blikket på.
Hun spiste sunt og holdt seg til salatblader og fullkorn. Datteren lille Frøya lærte naturligvis tidlig at man skulle spise passe og aldri slafse. Heldige dem som får dessert bare hvis det er søndag og tørrfisk på radioen.
Bare noen få måneder etter at de møttes, ble Ingrid gravid. Om det var for å irritere sin framtidige svigermor, eller for å lande Sindre, eller rett og slett et uhell tjah, hvem vet. Sindre bestemte seg i alle fall: han skulle fri. 18 år, og klar for ekteskapet! Ingrid 25.
Etter å ha fått vitnemål, begynte Sindre på teknisk fagskole. Han kombinerte studier og jobb de to flyttet i egen leilighet, og Sindre måtte forsørge helt ny familie. Først leide de, så kjøpte de seg et kott i et studenthjem.
Ung og nygifte, men svigermor var ikke akkurat støttemedlem i heiagjengen. Liv fant alltid nye ting å pirke på: Ingrid lagde ikke mat «riktig», strøk ikke skjorter godt nok og hadde visst bomma på barnets luevalg. I følge Liv manglet Ingrid det meste bortsett fra feil, da.
Så det tok ikke lang tid før Ingrid kuttet kontakten til et absolutt minimum. Hun sendte og hentet Frøya i barnehagen, løp til turntrening, spurtet til sjakkskolen. Og mellom alt dette skulle hun rekke sitt eget treningssenter, negledealen og frisøren. I praksis hadde hun hjemmeadresse kun på papiret.
Sindre kom hjem tomt hus. Dattera på trening, kona på farta, og han fikk knapt øye på sine egne tøfler.
En kveld banket det på døra. Det var Anne, den enslige 38-årige naboen med to tenåringer som trengte hjelp med en vannkran på felleskjøkkenet. Den lekket, og hun fryktet de snart kunne padle til Oslo sentrum.
Heldigvis var Sindre god med verktøy, så han ordnet lekkasjen på null komma niks. Mens han styrte med rørene, kokte Anne makaroni og stekte kjøttkaker. Og jammen spanderte hun ikke på Sindre også hjemme hos Ingrid fantes det verken kjøttkaker eller et snev av hjemmelaget mat for tiden. Han takket ja med glinsende øyne.
Derfra gikk det slag i slag. Sindre ble en fast gjest hos Anne på felleskjøkkenet, mens Ingrid og Frøya stort sett bare var hjemme som ekko på telefonsvareren. Pølse, kjøttkaker og småprat ble etter hvert til dypere samtaler, og før de visste ordet av det, var de blitt mer enn bare “naboer med vanngrep”.
Men det er ikke mulig holde noe skjult i et studenthjem spesielt ikke et med 1970-talls vegger av papp. En av de ivrige på oppgangen spionerte som om hun var ansatt i PST, og sladra til Ingrid: «Sindre er mer hos Anne enn hjemme hos deg, altså!»
Og da tok det fyr! Skilsmissebråket rystet hele etasjen. Ingrid, stolt som en hane på 17. mai, kastet Sindre ut på null tid, bagasjen etter ham som et trekkfullt vindkast.
Hvor skulle han gå? Hjem til mamma var for kjipt. Anne åpnet døra og tilbød sofaen eller mer nøyaktig, en seng som Sindre skulle bli ekspert på å forlate om morgenen.
Frøya var seks da foreldrene gikk hver til sitt. Sindre 25. Ingrid 32. Anne 39.
Liv, som hadde brukt halve sitt voksne liv på å hakke på Ingrid fordi hun var eldre, jublet først da hun hørte sønnen var skilt. Men da Sindre flytta rett til Anne fjorten år eldre og med ferdig oppdratte unger ja, da ble det musestille fra Liv. Ganske stusslig, egentlig. Hun hadde jo klaget på Ingrid, men Anne gjorde hun aldri annet enn å nikke vennlig til.
Skilsmissen og alt bråket ligger langt bak i historieboka femten år, faktisk. Siden den gangen har Sindre og Anne vært samboere. De fikk aldri felles barn, men jammen ser du dem hånd i hånd i parken ennå. Han snart 40, hun fylt 54. Liv inviterer dem gladelig over på fårikål og småkaker, uten et eneste surt fjes eller dårlig ord. Og Sindre? Han ser faktisk lykkelig ut som om symaskinen aldri har vært raskere.
Hva tror dere? Kan ekte lykke finnes når dama er hakket eldre enn mannen?
