«Hva mener du, du skal ikke ta deg av sønnen til min sønn?» – svigermors utbrudd bryter stillheten – For det første, jeg snur ikke ryggen til Igor. La meg minne om at det er jeg som etter jobb, som en skikkelig kone og mor, tar kveldsskiftet med matlaging, klesvask og husarbeid her hjemme. Jeg kan selvsagt hjelpe til og gi råd, men å ta på meg det fulle foreldreansvaret har jeg ikke tenkt. – Altså, hva mener du – skal du ikke det? Er du en sånn hykler, altså? – Du da, Rita! Hvem gidder å jobbe gratis? – Som forventet klarte ikke Svetlana, som på klassefesten fortsatt elsket å diskutere og kritisere alt og alle, å la være å slenge med leppa. Tiden da Rita ikke visste hva hun skulle svare, var for lengst forbi. Nå stod hun støtt i seg selv, og lot ikke sjansen gå fra seg til å sette Svetlana på plass. – Bare fordi du må bekymre deg for penger, betyr det ikke at alle andre har samme problem, – trakk hun på skuldrene. – Jeg arvet to leiligheter i Oslo av pappa. Den ene bodde vi i før foreldrene mine skilte seg, og den andre fikk jeg fra farfar gjennom pappa. Leieinntektene, som du skjønner, er ikke akkurat småpenger her i byen – jeg har det greit og kan unne meg litt luksus, så jeg må ikke ta den første jobben jeg får bare for lønna. Det var jo derfor du gikk fra å være lege til butikkansatt? Det var strengt tatt en hemmelighet. Rita hadde lovet å ikke si det til noen. Men hvis Svetlana ville holde det skjult, burde hun kanskje tenkt over hva hun sa. I hvert fall ikke kalt Rita dum offentlig. Trodde hun virkelig at ingen ville reagere? Hvis noen er dum her, så er det ikke Rita. – Butikkansatt, seriøst? – Du lovte å holde tett! – hveste Svetlana krenket, grep veska og stormet ut av restauranten med tårer i øyekroken. – Fortjent, – kommenterte André etter et par sekunders stillhet. – Ja, endelig. Hun har vært nok mas. Hvem inviterte henne egentlig? – spurte Tanja. – Jeg samlet jo alle, – beklaget tidligere tillitsvalgte Anna. – Jeg vet hun ikke var hyggelig på skolen, men folk kan jo forandre seg. Trodde jeg. Noen gjør det. – Men ikke alltid, – konstaterte Rita med et lite skuldertrekk. Alle lo, og etter hvert ble Rita utspurt om jobben sin. Nysgjerrigheten var forståelig, ikke mange kjenner til hennes yrke (og man ønsker det egentlig ingen), og det finnes mange myter og misforståelser. Rita forklarte og opplyste, steg for steg. – Hvorfor hjelpe dem i det hele tatt, om det ikke finnes håp? – spurte en tidligere klassekamerat. – Hvem sier det? Hør her, jeg har en gutt på fem. Under fødselen fikk han oksygenmangel og har nå forsinket psykisk utvikling. Prognosen er heldigvis god – han begynte bare å snakke litt sent, og må følges opp av logoped og nevrolog nå. Men han har gode sjanser for å gå i vanlig klasse og klare seg fint seinere i livet. Hadde ingen brydd seg, ville situasjonen vært en annen. – Skjønner. Du kan altså velge bort pengejag, og gjør noe samfunnsnyttig, – oppsummerte Valter. Samtalen dreide deretter inn på klassekameratenes familier og liv. Plutselig følte Rita seg iakttatt. Hun ristet det av seg, men fornemmelsen kom tilbake, så hun kastet et blikk rundt – ingen som så på henne. Hun slappet av blant gamle venner, og glemte snart den rare følelsen. En uke etter klassefesten. Tidlig om morgenen, Rita skal på jobb, men finner bilen sin sperret på parkeringen. Hun ringer nummeret i vinduet på den andres bil. Masse unnskyldninger og et løfte om å flytte bilen straks. – Beklager så mye, jeg fant bare ikke en annen plass! Jeg heter forresten Marius, – sier en ung og blid mann. – Rita, – svarer hun. Marius har en sjarmerende ro over seg, klærne, parfynet, oppførselen – alt vekker umiddelbart sympati, og hun sier ja til en kaffedate. Så ble det flere dater. Tre måneder senere kunne hun ikke se livet for seg uten Marius. I tillegg hadde både moren hans og sønnen fra et tidligere ekteskap tatt henne hjertelig imot. Gutten hadde særskilte behov, men Rita, med sin faglige bakgrunn, fant fort tonen med Igor. Hun hjalp til med tips og metoder for å styrke forholdet mellom far og sønn og bidra til bedre sosial utvikling. Etter et års forhold flyttet de sammen. Rita tok med seg sakene sine til Marius og Igor, og leiligheten sin leide hun ut via samme byrå som de to i Oslo. Det var nå de første varsellampene blinket. Først bagateller – «kan du hjelpe Igor å kle på seg?» eller «kan du være med ham en halvtime mens jeg handler?» Helt greit så lenge hun hadde overskudd og tid, og hun trivdes med Igor. Men etter hvert ble forespørslene mer og mer krevende. Så Rita måtte ta en prat med Marius: hans sønn er først og fremst hans ansvar. Hun kunne bistå, men ikke ta mer enn en femtedel av ansvaret for Igor, spesielt siden hun jobbet med barn med særskilte behov til daglig. Marius forstod. Men rett før bryllupet begynte han og moren å diskutere sønnens rehabiliteringsprogram – tydelig med tanke på at Rita skulle ta seg av det på fritida. – Nå må jeg stoppe dere, – sa Rita bestemt. – Marius og jeg har en avtale: han tar ansvar for barnet sitt. Jeg ber deg jo ikke vaske eller gjøre oppussingsarbeid for moren min – jeg løser det selv. – Det er noe annet, – innvendte svigermor. – Moren din er voksen og bor for seg selv. Barn skal ha omsorg. Tror du virkelig at du kan trekke deg unna Igor etter bryllupet uten at vi reagerer? – For det første, jeg skyver ikke Igor fra meg. Jeg minner om at det er jeg som tar et kveldsskift med husarbeid etter min egen jobb. Men å ta på meg ansvaret for Igors rehabilitering gjør jeg ikke. Han er Marius sin sønn, og det er hans hovedansvar. Jeg kan hjelpe, men ikke ta foreldrerollen fullt ut. – Hva mener du, du skal ikke? Er du virkelig sånn dobbeltmoralsk? Du kan stå på fest og snakke varmt om jobben din, men når det gjelder å ta deg av et barn, så nekter du? – Hva snakker dere om? – forstod ikke Rita. Så skjønte hun plutselig: Marius’ mor jobbet på restauranten de hadde klassefesten på. Alt gikk opp for henne. – Så dere planla alt dette, bare for å parkere Marius’ syke barn hos meg? – Trodde du virkelig jeg ville satse på en som deg hvis ikke det var for Igor og yrket ditt? – brøt Marius ut. – Uten det ville jeg aldri sett to ganger på deg … – Nei vel? Da slipper du å se mer, – svarte Rita og slengte forlovelsesringen til ham. – Du kommer til å angre, – truet Marius og moren. – Ingen ordentlig mann vil ha en grå mus med dødjobb og null penger. – Jeg har to leiligheter i Oslo, så penger har jeg, – svarte Rita tørt. Deres ansikter forandret seg synlig, og Rita pakket sakene sine. Selvsagt kom tryglingen straks: nå skulle han selv ta ansvaret, aldri mer snakke slik, «unnskyld, elsker deg»… Men Rita trodde ikke på løftene. Hun lo til slutt: «Du lot musa gå, og det spørs om det er jeg som angrer, gitt.» I ettertid lo hun og klassekameratene sammen av hele historien. Og Rita holder fortsatt på håpet om at hun en dag kan møte noen som elsker henne for den hun er, ikke for pengene eller ferdighetene – bare fordi sjelen hennes treffer dem. I mellomtiden nøyer hun seg med jobben og vennene sine. Og vurderer å skaffe katt – de kan nemlig oppdrares, i motsetning til enkelte menn.

Hva mener du med at du ikke har tenkt å ta deg av barnet til sønnen min? stemmen til svigermoren brast av forargelse.

For det første har jeg aldri snudd ryggen til Even. Jeg vil bare minne om at det er jeg som, etter jobb hver dag, tar min andre vakt som en ordentlig kone og mor lager middag, vasker og rydder huset. Jeg kan bidra og gi råd, men å ta på meg hele forelderrollen, det har jeg ikke tenkt til.

Hva mener du med at du ikke har tenkt til det? Er det slik du er? Hyklersk?

Du er ganske frekk, Åse. Hvem gidder å jobbe uten lønn? Som vanlig kunne ikke Silje holde kjeft på gjenforeningen, og benyttet anledningen til å snakke nedlatende om alt og alle.

Men tiden var forbi da Ragnhild lot seg trykke ned. Nå gikk hun aldri tom for ord og hun var mer enn klar for å sette Silje på plass.

Kanskje du sliter økonomisk, Silje, men det betyr ikke at alle andre har det likt, Ragnhild trakk på skuldrene med et smil. Jeg arvet to leiligheter i Oslo av far. Den ene bodde vi sammen i før foreldrene mine skilte seg, den andre fikk han fra besteforeldrene sine, og så fikk jeg den.

Leieinntektene derfra er jo langt fra små. Jeg har alt jeg trenger, og litt til så jeg kan velge jobb uten å bare tenke på lønna.

Var det ikke derfor du byttet fra å være lege til å jobbe i butikk?

Egentlig var det en hemmelighet. Ragnhild hadde lovet å ikke røpe det.

Men om Silje virkelig ville holde ting skjult, kunne hun i det minste la være å slenge med leppa til Ragnhild offentlig.

Trodde hun virkelig at hun skulle slippe unna med sånt? Da er det i hvert fall ikke Ragnhild som er teit.

Jobbe i butikk? Er du seriøs?

Du lovte å aldri si det! hylte Silje, før hun grep veska, styrtet ut av restauranten og tydelig kjempet mot tårene.

Hun fortjente det, kommenterte Andreas lavt etter et øyeblikks stillhet.

Ja, virkelig. Har fått nok av henne, la Tone til.

Det var jeg som inviterte alle, unnskyldte Anna, tidligere klassens tillitsvalgte og arrangør av gjensynet. Jeg vet at Silje ikke var verdens mest sjarmere jente på skolen, men folk forandrer seg. Noen, i hvert fall.

Men ikke alle, Ragnhild smilte skjevt.

Hele gjengen lo. Så ble praten styrt over til å handle om Ragnhilds jobb, denne gangen av oppriktig nysgjerrighet.

Det var forståelig. Få kjente til bransjen hennes, og ryktene og mytene var mange. Ragnhild koste seg med å forklare én etter én.

Hvorfor behandle dem når det ikke nytter? spurte en tidligere klassekamerat.

Hvem har sagt at det ikke nytter? Hør her, jeg har en gutt på fem som fikk oksygenmangel ved fødselen. Nå har han forsinket utvikling.

Prognosen hans er overraskende god han begynte å snakke seinere enn andre, men foreldrene jobber tett med logoped og nevrolog. Alt tyder på at han begynner i vanlig klasse, og får et helt fint liv.

Uten hjelp hadde alt sett annerledes ut.

Så du gjør det fordi du ikke trenger å jage etter kroner, men fordi det betyr noe? sammenfattet Vegard.

Deretter fløt samtalen over til småprat om resten av gjengen.

Men plutselig syntes Ragnhild at noen stirret på henne bakfra. Hun ristet det av seg, overbevist om at det bare var innbilning, og engasjerte seg videre i samtalen. Opplevelsen forsvant fort.

En uke senere.

Tidlig om morgenen, mens Ragnhild skulle kjøre til jobb fra parkeringsplassen ved blokka, oppdaget hun at bilen hennes var innestengt.

Hun ringte nummeret som sto i vinduet på en fremmed bil, og en blid, ung mann svarte straks, ba om unnskyldning og lovet å komme ned i neste øyeblikk.

Beklager, altså! han pustet og peste foran henne da han endelig kom ut. Det var ikke annet å gjøre, alt var fullt. Jeg heter forresten Marius.

Ragnhild, sa hun. Marius hadde noe ved seg væremåten, klærne, til og med parfymen som gjorde at hun ikke nølte med å si ja da han ba henne ut på kaffe.

Det ble flere dater, og etter tre måneder var hun blitt så glad i Marius at hverdagen uten ham var utenkelig.

Ikke minst fordi både moren hans og sønnen fra første ekteskap Even tok imot Ragnhild som om hun alltid hadde vært en del av familien.

Even hadde sine utfordringer, men Ragnhild, med sin erfaring, kom raskt i kontakt med gutten.

Hun ga til og med Marius tips og nye metoder for å støtte sønnen, noe han satte stor pris på.

Da det nærmet seg ettårsjubileum, flyttet Ragnhild inn til Marius og Even. Sin gamle leilighet leide hun med vant rutine ut gjennom samme firma som allerede håndterte Oslo-leilighetene hennes.

Det var da de første urovekkende tegnene kom.

Først var det småting: «Kan du hjelpe Even å kle på seg?», eller «kan du passe ham en halvtime mens jeg handler?».

Det tok hun på strak arm forholdet til Even var bra, og det var bare snakk om småtterier.

Etterhvert tok det mer og mer overhånd. Plutselig ble det forventet mer enn hun syntes var rimelig.

Ragnhild måtte ta opp med Marius at hans sønn først og fremst er hans ansvar, og at hun var villig til å hjelpe, men ikke til å stå for mesteparten av ansvaret for Even spesielt ikke siden jobben allerede krevde så mye av henne.

Marius sa han forsto. Men da bryllupet nærmet seg, startet samtalene om et eget rehabiliteringsopplegg for Even og tydelig hentydninger til at det var Ragnhild som skulle gjøre det.

Nå holder det. Marius, vi hadde en avtale du tar ansvaret for sønnen din. Jeg ber deg ikke om å hjelpe min mor med noe som helst jeg ordner mitt. Da kan du ordne ditt.

Det er helt forskjellig! avbrøt svigermoren. En mor er voksen og lever for seg selv. Et barn er et barn.

Mener du virkelig at du skal fortsette å unngå Even etter bryllupet, og at vi skal finne oss i det?

Jeg unngår ikke Even. Men jeg jobber, kommer hjem og tar ansvar for hjemmet men rehabilitering og spesialbehandling av ham er fortsatt primært Marius sitt ansvar.

Jeg hjelper når jeg kan, men å ta alt ansvaret nekter jeg.

Hvordan kan du det? Er det slik du er? Foran venner forteller du om jobben din, og alle sitter som tente lys men når vi krever noe av deg hjemme, nekter du?

Hva er det egentlig dere snakker om? spurte Ragnhild.

Plutselig skjønte hun. Svigermoren jobber jo som kjøkkenassistent på akkurat den restauranten der klassefesten var, og dette hadde blitt planlagt.

Så dere la opp alt for å velte Even over på meg?

Trodde du virkelig jeg ville ha deg hvis det ikke var for Even og jobben din? Marius klarte ikke holde seg. Hadde det ikke vært for ham, hadde jeg aldri sett to ganger på deg

Nei vel? Da slipper du å se på meg flere ganger, sa Ragnhild, tok av seg ringen og kastet den mot Marius.

Du kommer til å angre, truet han og moren. Ingen ordentlig mann vil ha en grå mus uten fremtidsutsikter og med håpløs jobb.

Jeg har to leiligheter i Oslo. Jeg klarer meg, svarte hun rolig.

Hun nøt uttrykket som seg over ansiktene deres, og gikk for å pakke sakene sine.

Selvsagt forsøkte de straks å be om unnskyldning, lovet å ta mer ansvar, aldri snakke sånn mer, at det var bare stress, at de elsket henne.

Men Ragnhild lo bare, og sa at musen var borte og det var neppe hun som kom til å angre.

Denne historien ble senere en morsom episode rundt bordet med vennene. Ragnhild beholdt håpet om én dag å møte en mann som elsket henne for den hun var ikke for pengene eller kompetansen.

I mellomtiden hadde hun sin kjære jobb, gode venner og kanskje ville hun en dag skaffe seg en katt. Den var i det minste lettere å oppdra enn enkelte menn.