Jeg ba ikke om gjester! – svigerdatterens stemme brast. – Jeg har ikke invitert dere! Mark stod på kjøkkenet, konsentrert og pisket saus til pastaen. I den ene hånden holdt han en visp, i den andre en åpen kokebok, og ansiktet var preget av dyp konsentrasjon. Duften av hvitløk, tomater og basilikum fylte leiligheten, blandet med den milde lukten fra telysene Anna hadde plassert i stua. – Jeg tror jeg får det til, – han så mot kona, som skar ost til salaten. – I det minste har den ikke skilt seg. Anna smilte kjærlig til ham. Det mørke håret var satt opp i en løs dott, og de store, brune øynene skinte mykt i lyset fra kjøkkenlampen. – Du er så flink, – Anna gikk bort og la armene rundt livet hans. – Det lukter fantastisk. Akkurat som i den restauranten i Roma. – Det er det vi sikter etter! Tenk: stillhet, rolig musikk, middag med levende lys… Ingen telefoner, ingen gjester. Bare oss to. Idéen om å feire bursdagen hennes i fred og ro hadde de begge vært enige om. Etter utallige familieselskap trengte de sårt en kveld for seg selv. Anna hadde på forhånd kjøpt yndlingsvinen deres, og Mark hadde fått fri tidlig fra jobb for å lage middag. Da alt var klart og forretten satt på stuebordet, skrudde Anna på dempet musikk. – Gratulerer med dagen, kjære, – Mark løftet glasset sitt. – Måtte året ditt blir fylt av glede og ro. – Tusen takk, – svarte Anna og klinket glass med ham. Den dype vinen fylte munnen idet hun lukket øynene og nøt øyeblikket. En kveld slik som denne hadde Anna drømt om i flere uker. Akkurat i det øyeblikket, midt i stillheten, hørtes en gjennomtrengende ringelyd fra dørtelefonen i gangen. Mark rynket pannen. – Hvem kan det være? Vi venter jo ingen. Anna trakk på skuldrene, men kjent uro kriblet under huden. Mark gikk til panelet. – Ja? – svarte han. Etter et øyeblikk lød en høy, kjent stemme ut i gangen: – Markus, det er oss! Lukk opp, vi har med litt til bursdagsbarnet! Marks ansikt stivnet. Han kastet et rådvilt blikk på Anna. – Mamma? – hvisket han. – Hva gjør du her? – Hva, tror du ikke jeg kommer og gratulerer svigerdatteren min med dagen? Slipp oss inn, det er surt ute! Mark trykket taus inn koden for å åpne ytterdøra. Stemningen ble trykket. – Mammaen din? Nå? – hvisket Anna. Stemmen hennes ristet. – Beklager… Jeg visste ikke… Hun sa hun bare skulle ringe… Før de rakk å trekke pusten, banket det hardt på døren – bestemt, ikke som folk som kommer på besøk, men som eiere. Mark trakk pusten og åpnet. Utenfor sto Svetlana Petrivna, moren hans, lav, rund og i en fargerik ullsjal, og med leppestiften klint på. Hun bar en stor plastboks og skjøv seg uten videre inn i gangen. – Endelig! Vi holder jo på å fryse, som løshunder! – uten noen hilsen kastet hun fra seg kåpa og kikket seg rundt. Da så Mark og Anna at en hel gjeng fulgte på. Onkel Kåre, Svetlana Petrivnas bror, stor, i joggedress og med en kasse juice, tante Lise med et digert sjokolade-kake i eske, og til sist dattera Vilde, dypt forsvunnet i mobilen, og de to yngste barna som straks raste inn i leiligheten. – Mamma, hva foregår? – Mark tok mot til seg og spurte. – Hva da? Vi er da familie! Vi ville overraske Annemor. Alt for deg, vennen! – hun snudde seg mot svigerdatteren med boksen. – Vær så god – hjemmelaget sylte. Mark elsker det. Anna tok automatisk imot den tunge boksen. – Takk… Men vi… vi ventet ikke besøk… – Men vi er da ingen gjester! Vi er dine egne! – Svetlana lo bredt og forsvant inn i stua. – Se så romantisk da, levende lys! Tante Lise satte kaka midt på bordet, flyttet vaser og vinglass uten å spørre. – Anna, gratulerer! Dette er min egen “Praha”-kake, gammel oppskrift. Du må smake! Barna løp sounden rundt og lekte sisten, og en av dem rev nesten ned gulvvasen idet Anna kastet seg frem for å berge den. Hjertet hamret. Mark kviknet til, prøvde å ta styring. – Okay, hvis dere først er her… Sett dere – Anna, kanskje vi skal dekke på kjøkkenet? Men Svetlana bestemte: – Hva for? Det er godt plass her! Kåre, flytt bordet, Lise, ta koppene, Vilde, legg vekk mobilen og hjelp til! Vilde sukket tungt og tuslet mot kjøkkenet. Den romantiske stemningen var blåst vekk. Om ti minutter var bordet dekket: hjemmelaget sylte, sildesalat, potetsalat, syltede sopp og “Praha”-kake. – Så, Anna, fortell – hvordan har du det? – Svetlana satte seg og lot blikket hvile på Anna. – Fortsatt samme jobb? Sjefen, er hun like krevende? – Det går greit… – svarte Anna lavt. – Vilde her har ikke fått seg jobb. Kanskje du kan finne noe til henne hos deg? Hun er flink, altså. Anna svarte ikke. Alt i henne strammet seg. Mark prøvde så godt han kunne å holde praten oppe med onkelens spørsmål om fotball, men var tydelig utmattet. Han kastet hjelpeløse blikk på Anna. Barna, stappfulle av sukker, var i gang igjen. Yngstemann, Sander, fant fram Annas samling av små glassfigurer fra bokhylla. – Mamma, se på disse! – ropte han. – Forsiktig, Sander! De er skjøre! – Anna spratt opp, men for sent. Han rakk ut hånda mot en glassvase – et klirr, og små biter spredte seg over gulvet. Det ble dødsens stille. Selv musikken var slutt, man hørte bare knittringen fra stearinlysene. – Uff da! – ropte tante Lise. – Sander, jeg SA du ikke måtte ta på tingene! – Men herregud, ikke stress med det, – viftet Svetlana med hånden. – Litt glass, det gjør vel ingenting. Det får vi bare kaste. Det var jo et uhell. Anna så rolig opp på henne. – Det var min bestemor som ga meg den, – sa hun med lav, men tydelig stemme. – Hun er død nå. – Ja, ja, hun har det vel bra der hun er nå… Men ungene er da viktigere! Dyre ting må bort hvis man venter besøk! Nå fikk Anna nok. Hun reiste seg brått, stolen skrapte. – Men jeg ba ikke om gjester! – for en gangs skyld brast stemmen. – Jeg inviterte dere ikke! Vi ville bare være to i kveld! Det er min bursdag, ikke et familieselskap! Stua ble dødsstille. Selv barna kjente spenningen. Onkel Kåre stirret ned, tante Lise gapte. Svetlana ble rød. – Så du mener vi ikke er velkomne? Vi kommer for å feire og har med mat – og det er feil? – Mamma, la det være, – Mark reiste seg. – Anna har rett. Vi ville ha kvelden alene. Du kan ikke bare komme uanmeldt og ta med halve slekta. – Du mener jeg “trenger meg på”? Hos min egen sønn? Jeg bar deg på armene – og nå er jeg ikke velkommen? – Det handler om respekt for oss og våre planer. Det ble et høylytt oppgjør mellom Mark og Svetlana, mens resten av familien satt tause. Anna orket ikke mer. Hun gikk stille ut av stua. Hun visste ikke hvor lenge det pågikk. Etter hvert hørte hun døren smelle og stillheten senke seg. Døren til rommet åpnet seg. Mark stod der, helt utslitt. – De har gått, – sa han lavt. – Anna, unnskyld. Jeg skulle bare slått av dørklokka… – Men det gjorde du ikke, – svarte Anna tomt. – Du skulle stoppet henne. – Det er jo mamma. Hun ville vel bare det beste. – For hvem? For seg selv? – Jeg kunne ikke kaste henne ut… – Det ble jo krangel uansett. Hun så ut av vinduet. Der satt hele slekta i bilen. Krisen var over – men Anna visste det bare var en pause. – Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare dette videre, – hvisket hun. – Jeg vil ikke leve med frykten for at din mor tar seg inn i livet vårt når som helst. – Jeg skal ta det opp. På alvor. – Du har sagt det før. Ingenting endrer seg. Kvelden de hadde gledet seg til, forsvant før den rakk å begynne. – Unnskyld, – sa Mark igjen. – Gratulerer med dagen, kjære. Anna lukket øynene. Hun var trettitre. Men følte seg seksti. – Kanskje vi kan feire litt likevel? – prøvde Mark. – Nei. Jeg orker ikke mer i dag. Jeg vil bare sove. Hun gikk mot badet. Ville vaske av seg hele denne kvelden. Etter krangelen holdt Svetlana Petrivna seg for seg selv, helt uforstående til hvorfor de ble sure da hun bare ville feire sammen med dem. Jeg ba ikke om gjester! – svigerdatterens stemme brast. – Jeg har ikke invitert dere!

Jeg har da ikke bedt noen på besøk! stemmen til svigerdatteren brast. Jeg inviterte dere ikke!

Martin sto på kjøkkenet, dypt konsentrert mens han vispet sammen en pastasaus. I den ene hånda hadde han et visp, i den andre en halvt oppslått kokebok, og ansiktet lyste av full konsentrasjon.

Lukten av hvitløk, tomat og basilikum bredte seg i leiligheten og blandet seg med den svake duften fra kubbelysene som Ingrid hadde satt rundt i stua.

Ser faktisk ut som dette går bra, snudde han seg mot kona, som sto og skar ost til salaten. Den har ikke skilt seg i hvert fall.

Ingrid gliste mot ham med et varmt smil. Det mørke håret hennes var tullet sammen i en løs knute, og de store blå øynene glitret i lyset fra taklampa.

Du er så flink, sa hun og strakk armene rundt ham. Det lukter skikkelig godt. Akkurat som på den restauranten i Roma.

Det er jo dét vi vil ha! Bare tenk deg ro i leiligheten, litt rolig musikk, alt er klart, og det er bare oss to her

Det var deres fælles idé å feire bursdagen hennes i fred og ro. Etter ukesvis med mas, besøk og slekt og venner som dro strømmen ut av dem, trengte de sårt en kveld alene.

Ingrid hadde kjøpt favorittvinen sin i forveien, og Martin hadde fått fri litt tidligere fra jobben så han kunne lage middag fra bunnen av.

Da de var ferdige med maten og hadde båret forrettene inn i stua, satte Ingrid på litt lav stemningsmusikk.

Gratulerer med dagen, kjære deg, Martin løftet glasset. Håper året her bare gir deg lykke og ro.

Takk, snille! Ingrid klinket glasset mot hans.

Den dype, litt syrlige vinsmaken føltes som en egen feiring. Hun lukket øynene og bare nøt øyeblikket. Ingrid hadde lengtet etter denne kvelden i ukevis.

Akkurat idet denne freden senket seg, kimte plutselig ringeklokken fra inngangsdøra gjennom hele leiligheten. Martin rynket brynene.

Hvem i alle dager kan det være? Vi venter ikke noen

Ingrid trakk på skuldrene, men det stakk til langt inne. En anelse uro kikket frem. Martin gikk mot svarapparatet.

Hallo? sa han i røret.

En kjent, høylytt stemme fylte gangen.

Martingutten, det er oss! Slipp oss inn, vi har med noe godt! Må jo få gratulert bursdagsbarnet!

Ansiktet til Martin stivnet. Han så fortvilet på Ingrid.

Mamma? hvisket han. Hva gjør du her?

Hvorfor ikke? Må jo få gratulere kjære svigerdatteren! Slipp oss inn, det blåser ute!

Martin trykket lydløst på døråpneren, og det ble stille i leiligheten.

Mamma di? Nå? mumlet Ingrid. Stemmen dirret.

Sorry, jeg skjønner ikke hun sa bare hun skulle ringe

De rakk ikke engang å forstå hva som skjedde før det banket hardt og bestemt på døra mer som om de eide stedet enn som gjester.

Martin trakk pusten tungt og åpnet. Der sto mammaen hans, Berit. Lav, bred, kledd i fargerik ullgenser med knallrød leppestift.

Hun hadde surret et digert, mønstret sjal rundt skuldrene og bar en stor plastbeholder med dogg på utsiden.

Endelig! Nå holdt vi på å fryse ihjel, som hjemløse bikkjer! uten en hilsen spratt hun inn i gangen, begynte å henge fra seg kåpa.

Før de rakk å reagere, så de resten: Onkel Kjell, storebroren til Berit, dukket opp bak henne med juicekartonger i hendene, tante Hilde spinkel men hyper, bar på en diger kakeeske som om det var en skjold, de hadde også med seg dattera på 20, Sigrid, som gikk rett på mobilen, og til slutt to småsøstre som hylte over seg og forsvant inn i leiligheten.

Mamma, hva er det her? klarte Martin til slutt å si.

Jøss, det er da så lenge siden sist! Berit slengte kåpa på knaggen, så det dekket tre kroker. Vi tenkte å overraske deg litt, Ingrid! Alt for deg vennen! hun snudde seg og rakte frem beholderen. Her, hjemmelaget aspik. Martin elsker den.

Ingrid tok imot beholderen automatisk.

Takk, Berit, klarte hun å presse frem. Men vi vi ventet ikke gjester.

Vi er da ikke gjester, vi er familien! Berit lo høyt og bredte seg ut i stua. Oi, så romantisk! Stearinlys!

Tante Hilde plasserte kakeesken på spisebordet, flyttet vekk blomster og vinglass, og sa:

Ingrid, gratulerer med dagen! Den har jeg bakt sjøl, en ordentlig “Suksessterte”, gammelt familieoppskrift. Må smake!

Ungene raste rundt i hele stua, lekte sisten. En av dem var like ved å velte en gulvvase, og Ingrid kastet seg etter for å redde den.

Hjertet dunket vilt. Martin forsøkte å ta styringen.

Okay, nå når dere først er her Sett dere ned, vær så god. Ingrid, kanskje vi skal dekke på kjøkkenet?

Men Berit hadde allerede tjuvstartet.

Hvorfor det, her er det jo kjempefint! Kjell, skyv bort bordet litt, Hilde henter tallerkener. Sigrid, legg vekk mobilen og hjelp til litt, da!

Sigrid sukket og tuslet mot kjøkkenet, blikket fast i skjermen. Hele atmosfæren til kos og romantikk var borte.

Ti minutter senere så bordet ut som en buffét: aspik, sildesalat, potetsalat, syltede sopp og selvfølgelig suksessterten midt på bordet.

Nå, bursdagsbarn, hvordan går det ellers? Berit lente seg tungt mot sofaen og satte blikket mot Ingrid. Jobber du fremdeles på det stedet? Sjefen din, er han like streng fremdeles?

Jada, alt er som før, takk, mumlet Ingrid mens hun prikket borti salaten sin.

Sigrid har ikke fått seg noe fast jobb ennå, sa Berit høyt. Studerte og sto på, men nå skjer det lite. Kanskje du har et tips på jobben? Hun er jo flink, vet du.

Ingrid nikket stille, helt tom innvendig. Martin satt foroverbøyd ved siden av henne, blekere enn noen gang.

Han prøvde å være høflig, svarte på spørsmål om fotball til onkel Kjell, men var tydelig ferdig.

Blikkene hans mot Ingrid var fulle av unnskyldninger, men han kunne ikke hjelpe. Barna løp rundt, hypre på sukker, og den minste, Mats, fant hylla med Ingrid sin samling av små glassfigurer.

Se, mamma! De her glitrer! ropte han.

Forsiktig, Mats, de er skjøre! spratt Ingrid opp, men det var for sent.

Han rakk akkurat å fiske ned en liten svane, og så var det over. Smellet av sprengt glass knuste stillheten. Bitene trillet utover gulvet.

Dyp stillhet. Selv musikken hadde stilnet bare knitret fra kubbelysene.

Oi sann! ropte tante Hilde. Nei, Mats, du MÅ høre etter! Ikke røre!

Å, sånt skjer, sa Berit med et sukk. Det var bare litt glass, ikke noe å deppe for. Vi kaster det. Han mente det jo ikke.

Ingrid så sakte opp på henne.

Det var fra bestemoren min, sa hun lavt, men distinkt. Hun lever ikke lenger.

Kjære tid, ja, men de døde får hvile. Vi må passe på de levende, vet du! lo Berit videre. Har man barn på besøk, kan man ikke ha tingene sånn fremme.

Den kommentaren var dråpen. Ingrid reiste seg brått, stolen skrapte hardt mot gulvet.

Men jeg har ikke bedt noen på besøk! stemmen skalv, men var høy. Jeg inviterte ingen, vi hadde planlagt å være alene! Det er MIN bursdag, ikke familieselskap!

Stillheten i stua kunne kuttes med kniv. Ungene stirret på henne med store øyne.

Onkel Kjell så ned i salaten, tante Hilde gapte av forbauselse. Berit ble rød i ansiktet.

Så det er sånn det er? stemmen hennes ble kjølig. Vi kommer hit for å feire, har med kake og alt og så er vi ikke ønsket? Får jeg ikke se min egen sønn engang?

Mamma, stopp nå, Martin reiste seg. Han var like stressa som Ingrid. Vi ville være bare oss to i kveld. Du kan ikke bare storme inn og ta over sånn!

Ta over? hveset Berit. Jeg har båret deg på armen, jeg har stilt opp! Nå har du kone og så kan ikke jeg engang komme?!

Dette handler ikke om Ingrid! Det handler om å respektere det vi hadde planlagt og vårt privatliv, svarte Martin.

Krangelen raste på. Berit tenkte bare på seg og sine minner, Martin prøvde å roe henne, resten av familien satt tause.

Ingrid maktet ikke mer. Hun snudde på hælen og gikk ut av stua.

Hun aner ikke hvor lenge hun ble borte ti minutter, kanskje tjue. Stemmer fra stua stilnet til slutt. Det ble dødstille.

Hun hørte lette skritt, lav hvisking, og så et dunk fra inngangsdøra som ble lukket.

Martin åpnet døra til soverommet. Han så helt utslitt ut.

De gikk, sa han lavt. Ingrid, tilgi meg, jeg skulle bare slått av ringeklokka

Men det gjorde du ikke, svarte hun med tørr røst. Du skulle stoppet henne.

Hun er jo mamma. Hun mente jo bare godt.

For hvem? Ingrid snudde seg med tårer i øynene. For seg selv? Hun ødela hele kvelden, Martin!

Hva skulle jeg gjort? Be henne dra? Da hadde det blitt bråk uansett

Og hva var dette da? Hun gikk rastløst rundt i rommet. Hun tar alle avgjørelser for oss, alltid! Og du lar henne!

Ingrid kikket ut vinduet og ned på parkeringsplassen, så Berit og slekta hennes pile seg inn i bilen.

Det føltes som om stormen var over. Men Ingrid visste bedre. Dette var bare en pause.

Jeg orker ikke et liv hvor hun kan strømme inn i livet vårt hvert øyeblikk, hvisket hun. Med kaker og meninger og hei og hå.

Jeg skal snakke med henne, sa Martin. Virkelig snakke.

Du har sagt det før. Ingenting endres.

Kvelden de hadde gledet seg til, fantes ikke lenger.

Unnskyld, sa Martin en gang til. Gratulerer med dagen, kjære.

Ingrid lukket øynene. Hun var trettitre år, men følte seg som seksti.

Kanskje vi kan fortsette feiringen? prøvde Martin forsiktig. Det er fortsatt mye mat igjen.

Jeg har ikke lyst lenger, svarte hun kort. Jeg er bare så uendelig trøtt. Orker ikke mer.

Hun gikk rolig ut på badet. Hele kvelden ville hun vaske av seg bare sove og håpe på en ny dag, uten ufine overraskelser fra svigermor og slekt.

Berit bar på en nag etter den kvelden. Hun klarte ikke forstå, egentlig, hvorfor hun og familien var til bry.