Ut av leiligheten min! – sa mamma rolig til datteren sin — Ut, — sa moren helt rolig. Arina smilte skjevt og lente seg tilbake i stolen – hun var sikker på at moren snakket til venninnen. — Ut av leiligheten min! — sa Natasha og snudde seg mot datteren. — Lene, har du sett innlegget? — venninnen stormet inn på kjøkkenet uten å ta av seg kåpen. — Arisha har fått barn! Tre kilo, femtito centimeter. Helt lik faren, samme snute. Jeg har løpt rundt på alle butikkene og handlet klær til babyen. Hvorfor er du så nedfor? — Gratulerer, Natasha. Jeg er glad på deres vegne, — Lene reiste seg for å helle te til venninnen. — Sett deg, ta i det minste av jakka. — Åh, jeg har ikke tid til å sette meg, — Natasha satte seg på stolkanten. — Har så mye å gjøre, alt mulig. Arina er så flink, alt ordnet selv, helt fra grunnen av. Mannen hennes er en gullklump, de har fått leilighet på lån, driver og pusser opp. Jeg er så stolt av jenta mi. Jeg har tydeligvis oppdratt henne riktig! Lene satte te-koppen foran venninnen uten et ord. Ja, riktig… Hvis bare Natasha visste… *** For akkurat to år siden kom Arina, Natashas datter, plutselig på besøk uten forvarsel, med røde, hovne øyne og skjelvende hender. — Tante Lene, vær så snill, ikke si noe til mamma! Jeg ber deg! Hvis hun får vite det, tåler hjertet hennes det ikke, — gråt Arina og vred nervøst på det våte lommetørkleet. — Arina, ro deg ned. Fortell alt. Hva har skjedd? — Lene ble virkelig skremt. — Jeg … jeg på jobb … — Arina snufset. — Noen penger forsvant fra veska til en kollega. Femti tusen. Og kameraene filmet at jeg gikk inn på kontoret når ingen var der. Men jeg tok dem ikke, tante Lene! Æresord! Men de sa: enten må jeg levere tilbake femti tusen i morgen før lunsj, ellers melder de meg til politiet. De har et “vitne” som påstår å ha sett at jeg gjemte lommeboka. Dette er et opplegg, tante Lene! Men hvem vil tro meg? — Femti tusen? — Lene rynket pannen. — Men hvorfor har du ikke gått til faren din? — Det har jeg! — Arina begynte å hulke igjen. — Han sa at jeg får skylde meg selv, og at jeg ikke får en krone fra ham, siden jeg er så dum. Han sa: «Gå til politiet, la dem lære deg en lekse.» Han slapp meg ikke engang inn i leiligheten, ropte bare gjennom døra. Tante Lene, jeg har ingen andre å gå til. Jeg har tjue tusen, det jeg har spart. Jeg mangler tretti. — Men Natasha? Hvorfor sier du det ikke til henne? Hun er jo moren din. — Nei! Mamma dreper meg. Hun sier alltid at jeg gjør henne til skamme, og dette … tyveri … Hun jobber jo på skole, alle kjenner henne. Vær så snill, kan du låne meg tretti tusen? Jeg sverger jeg betaler deg tilbake med to-tre tusen i uken. Jeg har allerede ordnet ny jobb! Vær så snill, tante Lene! Lene fikk vondt av jenta. Bare tjue år, livet har så vidt begynt, og så dette… Faren ville ikke hjelpe, avviste henne, og moren – ja, hun hadde kanskje rett i at hun kom til å bli rasende… — Hvem har vel ikke gjort feil i livet? — tenkte Lene da. Arina sluttet ikke å gråte. — Greit, — sa hun. — Jeg har de pengene. Hadde lagt dem til side til tannlegen, men tennene får vente. Men lov meg dette er siste gang. Og jeg sier ingenting til moren din, hvis du er så redd. — Tusen takk! Tusen takk, tante Lene! Du reddet livet mitt! — Arina kastet seg om halsen på henne. Første uka kom Arina faktisk med to tusen. Hun var glad, sa at alt var ordnet, ingen politisak, den nye jobben gikk fint. Men så … sluttet hun bare å svare på meldinger. Én måned, to, tre. Lene så henne hos Natasha på bursdager, men Arina oppførte seg som om de bare var bekjente – et kaldt «hei» og det var det. Lene presset ikke. Hun tenkte: — Ja ja, hun er ung, flau og unngår kontakt. Trettitusen er ikke nok til å ødelegge et langt vennskap med Natasha. Hun skrev det av og glemte det. *** — Hører du etter? — Natasha viftet hånden foran Lene. — Hva sitter du og tenker på? — Å, bare litt egne greier, — Lene ristet på hodet. — Du, — visket Natasha lavt. — Jeg møtte Kaja, du husker, gamle naboen vår? Hun kom bort til meg i butikken i går. Hun oppførte seg rart. Begynte å spørre om Arisha, hvordan hun har det, om hun hadde betalt tilbake det hun skyldte. Jeg skjønte ikke helt hva hun mente. Jeg sa at Arina er selvstendig og klarer seg fint selv. Men Kaja smilte bare skeivt og gikk. Du vet ikke noe om at Arisha skylder henne penger? Lene kjente alt bli anspent i magen. — Nei, kanskje bare en slant. — Jaja, jeg må gå. Skal innom apoteket også, — Natasha reiste seg, ga Lene et kyss på kinnet og forsvant. Samme kveld klarte ikke Lene å la være. Hun fant Kajas nummer og ringte. — Hei Kaja, det er Lene. Møtte du Natasha i dag? Hvilke penger snakket du om? I andre enden hørtes et tungt sukk. — Åh, Lene … Jeg trodde du visste. Du står jo nærmest dem alle. For to år siden kom Arina løpende til meg. Rennet i nesa, rødsprengte øyne. Sa hun var beskyldt for tyveri på jobben. Enten måtte hun betale tretti tusen, eller så ble det fengsel. Ba på sine knær om at mamma ikke måtte få vite det. Gråt. Jeg, dum som jeg var, lånte henne pengene. Hun lovte å betale tilbake innen en måned. Etterpå hørte jeg ingenting… Lene klemte telefonen hardt. — Tretti tusen? — spurte hun. — Akkurat tretti? — Ja. Sa at det var summen hun manglet. Hun ga tilbake fem hundre etter et halvt år, og så hørte jeg ikke mer. Senere fikk jeg vite av Vera i oppgangen at Arina kom til henne med samme historie. Vera lånte henne førti tusen. Og Gerd, deres gamle lærer, «reddet også Arisha fra fengsel». Hun lånte henne faktisk femti tusen. — Vent litt… — Lene satt seg ned. — Betyr det at hun ba om samme sum fra alle, med samme historie? — Ja, det ser sånn ut, — Kajas stemme var hard. — Jenta samlet inn «avgift» fra alle moras venninner. Fra hver av oss, tretti-førti tusen. Hun fant på den historien om tyveri for å få oss til å synes synd på henne. Vi er jo glade i Natasha, derfor har vi aldri sagt noe – vi ville ikke gjøre henne opprørt. Og Arina har brukt pengene… Hun la ut bilder fra Tyrkia på sosiale medier en måned etter. — Jeg ga henne også tretti tusen, — sa Lene dempet. — Sånn er det bare, — sa Kaja kynisk. — Vi er sikkert fem–seks stykker. Det er jo ren business, Lene. Dette er ikke «ungdomsfeil», men svindel. Og Natasha aner ingenting. Går der og er stolt av datteren. Og datteren — er kjeltring! Lene la på. Det suste i ørene. Hun savnet ikke pengene – de hadde hun for lengst avskrevet. Det som gjorde henne kvalm var hvor kalkulert og kaldt en tjue år gammel jente kunne utnytte voksne kvinners tillit. *** Neste dag gikk Lene til Natasha. Hun hadde ingen planer om å lage noe skandale. Hun ville bare se Arina i øynene. Arina kom akkurat hjem fra barselavdelingen og bodde hos moren mens oppussingen pågikk i leiligheten de hadde i lån. — Å, tante Lene! — Arina smilte bredt og stivt da hun så morens venninne på døra. — Ta deg en kopp te? Natasha styrte på kjøkkenet. — Kom inn, Lenemor. Hvorfor ga du ikke beskjed? Lene satte seg rett overfor Arina ved bordet. — Arina, — begynte hun rolig. — Jeg snakket med Kaja. Og Vera. Og Gerd, læreren din. Vi hadde et lite møte i går kveld. En slags «støttegruppe for ofre». Arina stivnet, ble blek, og kastet et raskt blikk mot morens rygg. — Hva mener du, Lene? — Natasha snudde seg. — Joda, Arina skjønner hva jeg mener, — Lene så på henne. — Husker du, Arina, den stygge saken for to år siden? Da du spurte meg om tretti tusen? Og Kaja fikk samme forespørsel. Vera også, førti tusen. Og Gerd, femti tusen. Vi hjalp deg alle unna «fengsel». Hver og en trodde hun var den eneste som visste din store hemmelighet. Vannkokeren skalv i hånden til Natasha og kokende vann sildret ut på ovnen. — Hvilke femti tusen? — sa Natasha sakte og satte fra seg kjelen. — Arina? Hva snakker hun om? Har du lånt penger av vennene mine? Til og med Gerd?! — Mamma … det er ikke sånn … — Arina begynte å stamme. — Jeg … jeg betalte tilbake … nesten alt … — Du har ikke betalt tilbake noe, Arina, — avbrøt Lene. — Du ga meg to tusen for syns skyld, og så forsvant du. Du lurte oss for nesten to hundre tusen, med en oppdiktet historie. Vi holdt kjeft ut av hensyn til moren din. Men i går skjønte jeg at vi skulle vært mer opptatt av oss selv. — Arina, se på meg. Du lurte penger fra vennene mine!? Du diktet opp en historie om tyveri for å lure folk som besøker meg? — Mamma, jeg trengte virkelig penger til å komme i gang med livet! — ropte Arina. — Dere ga meg jo aldri noe! Pappa ga meg ikke en krone ekstra, og jeg måtte ha et sted å bo! Hva så? De har penger i bøtter og spann, jeg tok jo ikke det siste de hadde! Lene ble kvalm. Så sånn var det, ja… — Greit. Natasha, jeg beklager at jeg tok det opp nå, men jeg kan ikke skjule det lenger. Jeg vil ikke støtte sånn atferd. Hun behandler oss som idioter! Natasha støttet seg mot bordet, skuldrene skalv. — Ut, — sa hun rolig. Arina smilte skjevt og lente seg tilbake – trygg på at moren snakket til Lene. — Ut av leiligheten min! — Natasha snudde seg mot datteren. — Pakk tingene dine og kom deg til mannen din. Jeg vil ikke se deg her mer! Arina bleknet. — Mamma, jeg har et spedbarn! Jeg kan ikke stresse! — Du har ikke en mor lenger, Arina. Moren var jenta jeg trodde var ærlig. Du er en kjeltring. Gerd … Herregud, hun ringer meg hver dag og spør hvordan det går, uten å si et ord … Hvordan skal jeg se henne i øynene nå? Hvordan?! Arina grep veska, slang et kjøkkenhåndkle på gulvet. — Ta penga deres da! — skrek hun. — Gamle kråker! Dra til helvete, begge to! Hun stormet inn i naborommet, løftet babyliften og forsvant ut. Natasha sank ned på stolen og skjulte ansiktet i hendene. Lene følte seg ille til mote. — Unnskyld, Natasha… — Nei, Lene … Det er jeg som må be om unnskyldning. For at jeg har oppdratt en … tyv. Jeg trodde jeg hadde gjort en god jobb, og så … Gud, for en skam… Lene klappet venninnen på skulderen idet Natasha brast i gråt. *** En uke senere oppsøkte Arinas mann samtlige «utlånere», blass og medtatt, og ba om unnskyldning uten å møte blikket deres. Han lovet å betale tilbake alt. Og det begynte faktisk å tikke inn penger – Gerd fikk femti tusen for datteren sin fra Natasha. Lene føler seg ikke skyldig. En svindler fortjener tross alt en konsekvens. Ikke sant?