Kjære dagbok,
Det er alltid stille i bybiblioteket i Oslo, selv om folk kommer og går. Jeg har aldri følt behov for å påpeke dem, for så snart jeg trår inn i den store salen med de høye hyllene, stanser de, ser seg omkring, og nærmer seg rolig meg.
God dag, hilser de alltid høflig når de spør etter en bok, og jeg svarer med et smil.
Synnøve, bibliotekaren, er en uvanlig vennlig og høflig kvinne. Hun har alltid sagt til seg selv:
Så heldig jeg er som har funnet veien til dette yrket. Jeg kan ikke forestille meg et annet arbeid som gir meg så ro og glede. De fleste besøkende er høflige.
En gang kom en stresset leser inn og så på meg med hast, men Synnøve holdt tålmodigheten, fylte ut kortet og leverte boken uten å miste pusten.
Jeg har elsket bøker siden barndommen, så valg av yrke har aldri vært et spørsmål for meg litteraturen er min egen natur. Jeg føler meg sikker blant bokhyllene, godt innlest og alltid på jakt etter nye sider.
Mens venninner og bekjente stormet rundt med dater, jobb og barneoppdragelse, levde Synnøve stille og rolig. Hun har en myk stemme, retter på brillene sine når hun er konsentrert, og har grå øyne som ser gjennom deg. Håret er alltid satt opp i en stram knute, og hun kler seg nøye og respektabelt.
Den dagen etter min 27årsdag kom en kjekk ung mann med briller inn i biblioteket. Jeg fikk et umiddelbart inntrykk av at han var omkring tretti år gammel. Jeg tenkte for meg selv at jeg aldri hadde lagt så mye merke til menn i dette rommet før.
God dag, hilste han stille.
God dag, svarte Synnøve.
Han nølte litt før han klarte å navngi forfatteren og boka han søkte, men så med besluttsomhet:
Har dere den boken? spurte han mens han så på de imponerende hyllene og justerte brillene.
Du må vente et par minutter. Den ligger i den øverste raden, svarte hun og forsvant mellom hyllene.
Jeg er Eirik, en sjenert ingeniør i byens arkitektkontor. Jeg har brukt mange år på å skisse gamle planer og utvikle nye. Da Synnøve kom tilbake med boken i hånden, smilte hun varmt.
Jeg satte meg ved skrivetøyet og fylte ut kortet med mitt navn. Jeg så på boken, men også på henne, og klarte ikke helt å bestemme meg for å signere. Til slutt sa jeg:
Takk.
Bare hyggelig, svarte hun.
Det skjedde noe i det stille rommet; vi så på hverandre uten å si et ord. Tiden løp fra oss, og jeg var den første som brøt stillheten.
Eirik, trenger du flere bøker?
Eh ja nei nølte jeg, men samlet meg så og spurte:
Du kjenner mitt navn, men hva er ditt?
Eirik, svarte jeg sjenert.
Eirik et fint navn, tradisjonelt norsk. Jeg hadde faktisk tenkt det, mumlet hun og så forstående på meg, for jeg var også litt som henne.
Takk, sa jeg igjen, jeg skal passe på boken. Ha det.
Ha det, svarte hun høflig.
Synnøve hadde nokat som sa at jeg ville levere den tilbake. Hun var kledd i nystrøkne bukser, en ren skjorte med slips, og dressen satt som hånd i hanske. Skoene hennes skinte som nypolert lær.
Etter at jeg forlot biblioteket, tenkte jeg lenge på henne.
Vi er som to sjeler i samme strøm, tenkte jeg, men så trakk jeg på smilebåndet.
Åh, jeg har aldri før gitt så mye oppmerksomhet til en besøkende, ropte jeg i meg selv. Jeg forlot biblioteket i en slags tåke.
Jeg gikk tilbake til kontoret, men tankene mine vandret stadig til den lille lesesalen. Dagen etter, under lunsjpausen, gikk jeg inn igjen med påskudd om å låne en ny bok.
God dag, Synnøve, hun så opp og smilte som en gammel bekjent.
God dag, svarte hun, trenger du en bok til?
Jeg rødmet, men samlet motet og sa:
Nei, jeg kom egentlig for å innrømme noe. Jeg liker deg veldig mye unnskyld.
Øynene hennes lyste opp, kinnene ble rosa.
Hvorfor beklager du? Du likte meg i går også, ærlig talt. Jeg har ikke sovet særlig godt i natt.
Jeg var lettet og svarte:
Jeg også. Jeg har tenkt på deg helt siden jeg så deg.
Det ble et kort stillhetspause, men så spurte jeg:
Synnøve, kan jeg følge deg hjem etter jobb i dag?
Ja, svarte hun beskjedent og smilte.
Deretter ble våre møter enkle spaserturer i Frognerparken, hvor jeg snakket lidenskapelig om mine byggeprosjekter, og hun delte sine favorittbøker. Vi oppdaget at bøker har sjeler, akkurat som folk.
Etter hvert kom den kalde høsten, og vi tilbrakte timer på hennes lille kjøkken, drakk te i stillhet og innså at vi trivdes med å bare være sammen uten å snakke mye.
Hun drømte om Venezia, og jeg så for meg at vi skulle ro en gondol gjennom de trange kanalene. En dag kom jeg med en bukett røde roser.
Dette er til deg, Synnøve. Skal vi gifte oss? spurte jeg.
Ja, svarte hun enkelt og glad.
Vi holdt et lite, rolig bryllup på en fjellhytte, uten oppstyr. Livet vårt fortsatte i rolig tempo: arbeid, hytta, bøker om kvelden og samtaler over te, mens vår svarte katt, Birk, lusket rundt.
På hytta lagde jeg fuglekasser, hun strikket strømper, og naboene hvisket om at vi levde et kjedelig, ensformig liv. Men vi kjente ingen kjedsomhet. Hver morgen lagde jeg kaffe i en gammel kaffekanne, og hun ga brødkrummer til spurvene utenfor vinduet.
Årene gikk, og vi ble eldre. Vi elsket stillheten ved hytten ved skogen, fuglesangen, og soppplukking om høsten. En dag kom jeg hjem fra butikken med en vakker flaske norsk eplevin og frukt. Vi pleide å avstå fra alkohol, men jeg tok to glass fra skapet, tørket dem med et kjøkkenhåndkle som jeg alltid brukte når hun vasket opp, og satte dem på bordet.
Skål for oss? spurte jeg.
Nei, svarte jeg raskt og trakk frem to flybilletter fra lomma. Skål for Venezia.
Synnøve frøs et øyeblikk. Vi hadde alltid utsatt drømmen om Venezia: jobb, hytta, en syk katt. Men nå, selv om vi er eldre, tenker vi: «Vi er ikke gamle, men pensjonister, så la oss dra.»
Vi fløy til Venezia, gledet oss over de smale kanalene, lo som tenåringer, og hun bar en stråhatt mens jeg tok bilder med mitt gamle kamera. En kveld, mens solen sank i lagunen, erklærte hun:
Jeg er så lykkelig med deg, Synnøve. Jeg elsker deg.
Takk for at du spurte om å gifte deg med meg. Jeg vet hvor vanskelig det var, og jeg er takknemlig for at du oppfylte drømmen min. Jeg trenger ingenting mer enn at vi er sammen.
Vi lo, for dette var vårt felles ønske. Så levde vi videre, uten hastverk.
Dette har jeg lært: ekte kjærlighet trenger ingen hast, den vokser i ro og respekt. Jeg vil bære dette med meg resten av livet.
